Avgudene vi bøyer oss for

Mennesket har en uhelbredelig tendens til å dyrke avguder.

Alle mennesker tilber noe, spørsmålet er bare hva, er det blitt sagt. Det moderne sekulære menneske vil naturlig tenke at det er fritt og selvstendig, og ikke underlagt noen autoriteter.

Men i et kristent perspektiv kan dette forstås stikk motsatt. Hvis Gud faktisk finnes, som den kristne tro forutsetter, er det å bli «herre i eget liv» å ta Guds plass. Og fellestrekkene med tidligere tiders avgudsdyrkelse kan være flere enn vi liker å innrømme.

Den britiske evangelikale teologen Christopher Wright er aktuell med boken «Here Are Your Gods: Faithful Discipleship in Idolatrous Times» (Her er gudene deres: Trofast disippelskap i tider med avgudsdyrkelse).

Han mener avgudenes navn skifter fra dem vi hører om i Det gamle testamente. Innholdsmessig er det likevel forbløffende fellestrekk.

Wright viser til opphøyelse av seksuell utfoldelse som noe hellig og ofring av spedbarn som et opprør mot Gud. Disse syndene finnes fortsatt i stor grad hos oss i dag selv om de har en tendens til å ha andre former, sa han i et intervju med Christianity Today tidligere i år.

De fleste vil vegre seg for å trekke paralleller mellom barneofringer og vår tids abortpraksis. Men brutaliteten som ligger i å avslutte et påbegynt liv, som sterke krefter nå vil åpne for å gjøre stadig senere i svangerskapet, burde likevel ryste oss mer enn den gjør.

Wright viser til at Baal, en av de mest omtalte avgudene i Det gamle testamente, også avspeilet grådighet og utnyttelse av de fattige. Avgudsdyrkelse involverer ofte perverteringen av noe som er godt i seg selv, som familie, arbeid, skjønnhet eller sex, sier Wright.

Men han minner også om at avgudsdyrkelsen kan få uttrykk som i første omgang virker langt frommere.

En betoning av enkeltmenneskets forhold til Gud kan trekkes så langt at man ikke vil rette seg etter veiledning fra dem som har fått kristent lederansvar.

Og vektlegging av Bibelens autoritet kan forvendes til å gi individets private oppfatninger forkjørsrett om hva Bibelen sier.

Da kan Bibelen selv bli et våpen mot budskapet Bibelen er ment å formidle til oss. En annen fare er at man blir så opptatt av å mene det rette at man glemmer å vise barmhjertighet mot medmennesker.

Det er helt avgjørende å fastholde at mennesket har en uhelbredelig tendens til å dyrke avguder. I Bibelen ser vi igjen og igjen at vi blir ufordret til å vende oss bort fra det som kan ta Guds plass.

For de fleste av oss er det langt lettere å få øye på potensielle eller reelle avguder i andres liv enn i vårt eget.

«Du skal ikke ha andre guder enn meg» er det første av de ti bud. Det er ikke tilfeldig. For dette budet oppsummerer på mange måter det de andre handler om.

Får Gud være Gud, faller andre prioriteringer på plass. Det å faktisk stole på Gud er vanskeligste for et menneske. Vi fester svært lett lit til det vi er, kan og har.

Men til syvende og sist er det bare Gud som blir stående. Alt annet må vi på et eller annet tidspunkt gi fra oss. Det er det som gjør avgudsdyrkelse så alvorlig.