Asafs anfektelse

Har du noen gang følt og tenkt som levitten Asaf, en av kong Davids lovsangsledere?

«Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet.» (Salme 73,23–24)

Har du noen gang følt og tenkt som levitten Asaf, en av kong Davids lovsangsledere? I begynnelsen av salmen er han både fortvilet og forbitret over mangelen på konsekvenser for de som gjør urett.

Han sier: «...jeg var nær ved å snuble, foten holdt på å gli ut. For jeg var misunnelig på de hovmodige, jeg så at det gikk de urettferdige vel.»

Asaf kunne ikke forstå at mens han selv kjempet og var plaget så gikk det tilsynelatende utmerket for dem som ikke fryktet Gud.

Gud syntes ikke å bry seg om synden som kom av deres velstand, trygge som de var i all sin rikdom. Var det virkelig forgjeves at han strevde med å holde hjertet rent?

Vendepunktet kom da Asaf gikk inn i Guds helligdom og fikk se hva slags fremtid de urettferdige får. Brått kommer undergangen over dem. Samtidig innså han at bitterhet i hjertet og stikk i nyrene – bare gikk ut over ham selv:

«Jeg var dum og visste ingen ting, som et fe var jeg mot deg.»

Deretter utbryter han: «Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden..... Men for meg er det godt å være nær Gud.» (v.22+28)

Da blir konklusjonen naturlig nok: «Jeg blir alltid hos deg!»