Arvelig velsignet

Det er 61 års aldersforskjell på dem. Begge kommer fra familier som har vandret i de samme gangene, trappene, salene og rommene i flere slektledd. De kjenner seg velsignet.

I år markerer Norges største frimenighet, pinsemenighetenFiladelfia i Oslo, sitt 100-årsjubileum, under det nokså nye navnet Filadelfiakirken. Bursdagen var for noen dager siden, den store feiringen skjer til høsten.

Pinsebevegelsens flaggskip framstår pr. 2016 modernisert og nyoppfrisket etter omfattende ombygginger fra 2010 til -12. Ut mot St. Olavs gate er det nå en åpen glassfasade som inviterer til innblikk. Den erstatter fortidens grå murpuss og mindre vinduer. Nå er det fri sikt inn til mye av det huset kan tilby. På gateplan ligger Barratt Kaffebar.

Den er det første du ser når du kommer inn. Vil du bare ha kaffe, får du det. Søker du noe for ånd og sjel også, er det gjennom kaffebaren du må for å komme inn til møtesal, bønnerom og menighetens øvrige fasiliteter. Bygningen er stor og mangfoldig, og her er det mange som har vandret.

To av dem har som har gått her fra barnsben av er Thorleif (87) og Kristina (26). Vi møter dem i kaffebaren hvor det hviler en uvanlig sommerstillhet. Knapt har de opplevd Filadelfiakirken så folketom og lydløs som denne tirsdagen. Men her er de uansett begge hjemme.

To hjem

25. august får nok Thorleif Jahr kake hjemme på Grefsen. Da er det 88 år siden han ble født inn iPinsebevegelsen. Det aller meste av livet har det handlet om tilknytningen til Filadelfia hvor han har trasket siden menigheten flyttet inn i 1938.

– Dette er mitt andre hjem, sier Jahr – utvilsomt fra dypet av hjertet. I denne bygningen har han omtrent vokst opp, som andregenerasjons pinsevenn. Her bøyde han kne fordi han som 10-åring bestemte seg for å følge Jesus. Her er han døpt og konfirmert. Og dessuten ga han sitt livslange ja til sin Esther her.

Faren hans, Adolf Jahr, var med «omtrent fra starten», forteller Thorleif. Da tenker han på tiden da selve høvdingen, T. B. Barratt, ankom landet bærende på pinseilden. Også på Thorleifs morsside er det pinsevenner å finne. Besteforeldrene var aktive i menigheten.

– Du er så å si arvelig belastet, som det heter?

– Jeg ville vel ikke sagt det, sier Thorleif og drar på det.

– Da skriver vi heller arvelig velsignet, foreslår vi og får godkjenning.

Far Adolf var fritidsforstander i pinsemenigheten i Strømmen. Han drev med transport og vedhandel, noe som ble starten på en vellykket familiebedrift. Egentlig var Adolf knyttet tilKinamisjonsforbundet.

– Men han gikk dåpens vei, og da ble han utstøtt, sier Thorleif med et smil.

I 1934 gikk han inn dørene til Filadelfias søndagsskole i menighetens lånte lokaler i Møllergata 38 den første høsten familien bodde i Oslo. Det var starten på noe livsvarig. I 1938 kunne menigheten innta sine lokaler i St. Olavs gate 24 hvor de har holdt til siden.

Mors fang

Men Thorleif trekker fram noe som skjedde før den tid som sitt kanskje viktigste minne. Søndagsskolen hadde flotte lærere som fikk stor betydning for hans tro, men enda viktigere var lesestundene på mors fang. Det var der han oppdaget Bibelens helter.

– Min mor var et flott menneske, og hun leste om Daniel som ble reddet uskadd ut av løvehulen, om Josef som kom seg opp av brønnen og hvordan hans videre liv ble til velsignelse, om Moses og mange andre. Dette satte veldig spor i meg.

Søndagsskolen var fin, men Thorleif gikk på voksenmøter også fra han var 10 år gammel. På denne tiden skjedde det noe viktig. Barratt var fortsatt menighetens pastor, og han talte om Jesu gjenkomst og om å være rede. Unge Thorleif så folk gå fram for å ta imot frelsen. Uten at foreldrene sa noe, gikk 10-åringen fram og bøyde kne.

– Barratt kom og ba til Gud for meg, husker han.

– Hva fikk deg til å gå fram?

– Jeg ville gjerne være med når Jesus kom. Jeg var ikke i tvil.

Ikke skremt

– Noen er blitt skremt av tidligere tiders forkynnelse om endetid og fortapelse. Ble ikke du det?

– Nei, jeg kan ikke si at jeg har opplevd det, men det var nok en del uviselighet rundt det, og noen gikk ut i gatene og skreik at «Jesus kommer snart». Barratt hadde et svar til dem som spurte når Jesus ville komme. Han sa at «For hver dag som går, er det en dag kortere». Så det gjaldt å være forberedt. Og det ville Thorleif være.

– Hvordan var det å høre på Barratt?

– Når folk kom fram, sto han og humra, liksom. Det var som om Guds ånd svevde over vannene, bare at her var det over forsamlingen. Barratt var en sterk person, sier Thorleif som tror det måtte en slik mann til for at pinsevekkelsen skulle få fotfeste i Norge.

Trygghet

Barrat døde i 1940, og samme år kom krigen. Den skapte usikkerhet hos mange, men Thorleif kjente seg trygg. På skolen sang de salmer som «Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge».

– Det fylte meg med ro og fred. Jeg hadde ikke noen frykt.

En episode fra krigsårene hadde nok satt en støkk i de fleste, men ikke Thorleif. Farens firma fraktet såkalt knott til bruk på bilgeneratorer. Tyskerne hadde satt en russisk krigsfange til å jobbe med å laste sekker med knott.

– Han var så tynn og dårlig og greide nesten ikke å bære sekkene. En gang hadde jeg akkurat melka en geit vi hadde, og jeg ga melk til fangen i en kopp. En tysk soldat ble rasende og satte revolveren i brystkassa på meg. «Du skulle vært skutt», sa han. Men jeg ble ikke redd. Jeg var helt rolig.

– Var det her i Filadelfia du fant den tryggheten?

– Ja. Det betød mye å være her, med Jesus som midtpunktet.

Ånden

Den Hellige Ånd var selvsagt også sentral for en god pinsevenn. Det var mye snakk om åndsdåpen blant ungdommene. Noen ble døpt i Ånden, mens andre så ut til å ville henge seg på.

– Det var så rart at så mange ble åndsdøpt, og om det var noe den ene opplevde, så skulle den andre ha det også, sier Thorleif. Han ville gjerne døpes i Ånden, men ikke være med på noen motebølge. På underligste vis fikk han den erfaringen likevel, på en lastebiltur fra Lillestrøm. Thorleif var 19 år og fikk skyss av møbelhandler Enok Andersen, mannen bak forløperen til Skeidar-butikkene.

– Vi hadde en hyggelig samtale i bilen og kom inn på åndelige ting.

Da de tok en rast på Furuset, bøyde Thorleif kne inne i bilen.

– Jeg syntes jeg hadde så mye å takke for, så jeg begynte å takke Gud. Og så fløt det over, er Thorleifs ord om opplevelsen.

– Og hva med tungetalen?

– Herren er god, sier Thorleif og avslører at tungene kom de også.

Store hendelser

Thorleifs mor ble bare 46 år gammel. Han var bare 17 da hun døde.

– Da var jeg temmelig ensom, forteller han. Men ikke langt unna var det håp og trøst i vente. Rett over gata bodde Esther. Thorleif kunne vinke til henne fra rommet sitt. Det ble varme følelser mellom Thorleif og den tre år yngre Esther.

I 1951 giftet de seg. Det skjedde selvsagt i Filadelfia.

– Esther er det nydeligste mennesket jeg kjenner, sier Thorleif og blir blank i øynene. – Vi har hatt det veldig bra sammen i 65 år.

De har barna Torill, Håkon og Morten som alle har vært involvert i menighetsarbeidet. Håkon er en av tre i pastorteamet som leder menigheten.

Ba om jobb

I Thorleifs oppvekst var stemningen i menigheten annerledes, også på bønnemøtene.

– Vi var midt i de harde 30-åra, og mange var arbeidsløse. Da husker jeg at folk reiste seg opp og sa: «Be for meg at jeg får arbeid». Andre takket for at de hadde fått jobb, forteller han.

Menigheten sto ikke bare passivt og så på folks nød, men opprettet en hjelpekasse for vanskeligstilte og bidro blant annet med klær til utsatte familier.

– Det var andre tider, sier Thorleif, og det gjaldt på flere områder.

– Vi må følge med i utviklingen. Det kommer vi ikke utenom. Gjør vi ikke det, er jeg redd det stopper opp, sier Thorleif og nevner pastor Osvald Orlien som etterfulgte Barratt. På fritida begynte Orlien å studere medisin med tanke på misjonærtjeneste, enda akademiske studier ikke var helt stuerent.

– Jeg husker han satt og studerte mens han sykla. Han utnytta tida, sier Thorleif med et smil.

– Hva var det som ikke var stuerent med medisinstudier?

– Man skulle ikke vær sjuk. Man skulle bare be. Og det var vantro å studere til lege.

Hjemme fikk Thorleif klar melding om at utdannelse ut over folkeskolen var bortkastet. Jesus kom jo snart igjen.

I sannhet har tidene skiftet. Nå flokker studenter fra alle landets kanter seg i Filadelfia. Ungdommen utdanner seg på høyt nivå over et bredt spekter, uten å miste Jesu gjenkomst av syne.

– Holdningene har forandret seg. Folk skjønte at de måtte ha utdannelse for å få arbeid, sier Thorleif som jobbet i farens butikk, men etter hvert fikk handelsutdanning. Den tok han på kveldsskole.

«Jesus»

Thorleif Jahr har tilbragt utallige timer i Filadelfiakirkens lokaler. Han satt i eldsterådet i 32 år, helt til han som 75-åring sa at det fikk holde.

Med seg i en pose har han et bilde av rådet, trolig fra omkring 1980. Interiøret vitner om en annen tid. Det går i mørkegrønt og brunt, og klesstilen er en annen.

Men navnet «Jesus» er det samme som nå. De fem metallbokstavene står på veggen og «lyser», som de fortsatt gjør på frontveggen i St. Olavs gate.

Blant kjente pinsepersoner på bildet sitter Osvald Orlien, pastor Morgan Kornmo og en skjeggprydet ungdomsleder,Egil Svartdahl. Thorleif er på andre rad.

Menigheten har noen medlemmer som er eldre enn ham, men ingen som fortsatt er «i sving», som han sier.

– Det er rart å tenke på hvor mange man har fulgt til grava. Jeg tenker på alle menneskene jeg har vært i kontakt med og som nå er hjemme hos Herren, sier han ettertenksomt.

Thorleif kjenner ikke bare lokalene godt, men også sjelene. Mange har kommet og betrodd seg til ham i fortrolighet. Det har vært ansvarsfullt, men positivt.

– Jeg er glad i mennesker, og jeg er både ungdommens og de eldres venn, sier han og gir Kristina Knudsen en klem. De kjenner hverandre godt tross over 60 års aldersforskjell.

I møtesalen – under Jesus-bokstavene og med himmelsk sidelys – er dåpsbassenget hvor Kristina som 18-åring ble begravet og oppreist med Kristus. Også Thorleif ble døpt her, men bassenget var plassert et annet sted den gangen.

Fellesskap

Kristina var også svært ung da hun begynte å gå i Filadelfia. Familien har alltid dratt inn fra Kolbotn for å være med på det som skjer i Oslo.

– Hva betyr Filadelfia for deg?

– Det betyr alt. Det er en kirke og et fellesskap som er veldig viktig.

Kristinas storfamilie hører til her. Det har vært et treffsted for foreldre, besteforeldre, fettere og kusiner. Som student er hun blitt bofast Oslo-borger, og snart håper den ferske siviløkonomen på fast jobb. Filadelfiakirken er uansett et fast og trygt punkt. Her har hun sunget i juniorkor og gått gradene i barne- og ungdomsarbeidet helt til hun selv ble leder i Ungfila.

Barratt bar

Hun har også hatt jobb i kafe- og cateringdriften på huset og stått bak kaffebaren som bærerThomas Ball Barratts navn – enda briten knapt drakk kaffe, bare te.

Barratt er i dag omtrent et merkenavn og stedet der ungdommen møtes uformelt. De treffes for å prate over en smoothie, kakaokopp eller cappuccino – eller en te. Men sterkere saker serveres ikke.

Før var ungdommens treffsted i kjelleren. Kristina har gode minner derfra.

– Der nede var det litt mørkt og koselig. Og så solgte de Ifa-pastiller og vafler, mimrer hun.

Men ungdommen setter utvilsomt pris på nye tidsriktige lokaler en etasje opp. Det er her det går for seg – på hengings på Barratt. Her pulserer det.

– Hva er greia med Barratt?

– Vi merker veldig forskjell fra det vi hadde. Det er en annen atmosfære når folk ønskes velkommen med en kaffe på søndagene. Det er en velkomstkomite som tar imot deg, og du kan slå deg ned litt før møtet begynner. Mange kommer tidlig fordi de synes det er hyggelig å prate. Flere blir igjen en stund etter møtet også. Det er ålreit med et sted å være før man går hver til sitt på søndagsskvelden, synes Kristina.

Generasjoner

De yngre går mest på kveldsmøtet. Kristina er blant dem som også vet å sette pris på formiddagsmøtet og hvor flere av dem som har vært her i noen tiår, er å se. Kontakten med Thorleif og hans generasjon er god og umiddelbar.

– Det er veldig hyggelig å treffe mange av de eldre. Det fine med 11-møtene er at det er flere generasjoner der. Når eldre og yngre er sammen, får vi et viktig fellesskap over generasjonsgrensene. Det er en velsignelse, særlig for oss som er så mye her på fredager når bare ungdommene samles på Ungfila.

– Hvor hadde du vært uten Filadelfiakirken?

– På kjøret, spøker Kristina. – Nei, jeg vet ikke. Jeg er blitt spart for mye ved å være her. Jeg tror jeg hadde vært kristen om jeg hadde gått et annet sted, men det var vher det blei, sier Kristina.

På vei ut døra sier Thorleif han er glad at så mange ungdommer stadig kommer til. Han har sluppet å være vitne til det en del andre pinsevenner erfarer: Tomme stolrader og menigheter som dør ut.

Det er absolutt ikke trenden i disse lokalene der Jesus-navnet oppe på veggen aldri ser ut til å blekne og ikke tæres av tidens tann – mens generasjonene kommer og går.