Årsak og virkning

Jeg tror lite på at vi har en miljøkrise, men tallenes tale sier vi har en misjonskrise.


Debatten om Seiersten misjonshus har ikke ført til noe konstruktivt, noe byggende. Det har ikke manglet på gode og saklig argumenter fra «begge hold», men har argumentene truffet sakens kjerne?

Jeg har stor sympati for Tormod Engelsviken sine argumenter for ikke å selge og generalsekretær Øyvind Aasland og regionleder Ernst Jan Halsne sin argumentasjon for det motsatte. Likevel undrer jeg meg over hvorfor det ble en debatt om Seiersten misjonshus og ikke de øvrige?

Hva med Klippen Misjonshus som ble solgt og omgjort til Buddhisttempel, Larvik Bedehus som Normisjon solgte til en kjøper som driver restaurant og pub? Hva med Eik Bedehus, Nanset bedehus, Styrvoll bedehus og Gjekstad bedehus. For bare å ha nevnt noen bedehus i Vestfold som de senere år har opphørt som bedehus.

Den pågående debatt om et for lengst gjennomført salg er etter mitt skjønn til fånyttes. Det er mer konstruktivt å søke å finne årsaken til at huset ble solgt, slik at vi kan drøfte saken før en er tvunget inn i et hjørne!

Flere av de nevnte bedehus/misjonshus og de som ennå det er virksomhet i, ble bygget av et misjonsfolk som ville fremme Guds rike både hjemme og ute. Lite av gods og gull hadde de, men de skar ned på sin egen levestandard og hadde både misjonsåker og misjonssau. De strikket strømper både til Afrika og til Kola. Det glade budskap om Jesus som døde for syndere, måtte ut til hele verden.

Budskapet hadde hast,og for å holde «tempoet» og gløden oppe, måtte de møtes på den hjemlige arena. De kunne ikke sitte hjemme «i sine panelte hus, mens Herrens hus lå øde». Profeten Haggai sitt ord ble ofte sitert og Kristi kjærlighet var den store kraftkilden. Herrens budskap hadde hast, for snart ville Han komme igjen, og da var det for sent å arbeide! Og Guds rike gikk «fram så vantros murer styrtet om». Bedehus, misjonshus, fiskerheimer, skoler og institusjoner ble bygget.

Derfor ble også Seiersted Misjonshus realisert. Men nå var de blitt få, og de som var igjen så seg ikke i stand til å drive videre. Det har jeg forståelse for. De trenger takk for at de holdt ut så lenge. Men hva har naboforsamlingene gjort? Hva har regionstyret bidratt med? Og hva har ungdommen som har vært både på festivaler, UL og inspirasjonsseminarer bidratt med?

Jeg er stygt redd for at ånden fra «Tobias og Sanballat» og «de små revene» har kommet og spredd mistillit både om Ordet, oppdraget og mulighetene. Dessuten er det sjelden en hører det forkynt at en er for mange når det gjelder å bygge Guds rike. Jamfør 7. kapittel i dommerboken.

Når så de tonene uteble, og det kom bare to-tre mennesker på møtene, kom tvilen og fornuften som sa at vi må være flere skal det «lønne» seg å ha møter og et bedehus. Dessuten må vi tenke på framtiden, og da må vi tilpasse oss tiden. Det holder ikke lenger bare å samles til et kort kveldsmøte. Vi må møte ungdommen og verden på en ny måte og med et språk om de forstår! Vi må rett og slett modernisere både møtene og forkynnelsen. Slike ytringer ga mismotet gode vekstvilkår og «arbeidet på muren stanset opp».

Ungdommen dro på festivaler hvor det var band og artisteri både med og uten røyk. Her var det også seminarer om bærekraftig forvaltning, om misjon og imperialisme, om sex i og utenfor ekteskapet, om selvrealisering og nyreligiøsitet og kl. 23.00 var det konsert med show og kveldstanker til slutt.

Men til stedets bedehus kom ingen av festivaldeltakerne når festivalen var over. Organisasjonenes gaveinntekter fortsatte å synke selv om budsjettet ble berget av testamentariske gaver. Det måtte nye grep til. Det gikk for mye ressurser til administrasjon av møtevirksomheten i de tusen bedehus.

Misjonen måtte gjøre som næringslivet. Fjerne de små kretsene, kretsstyrene, kontordamene og halvårsarbeidere. Det er en ny tid nå. Ungdommen vil møtes i større fora med en akademisk forkynnelse og ikke «Kanaans» språk.

Vi gamle forsto ikke galskapen og halset etter. De unge var skolert og imponerte med sin veltalenhet om strategi og kirkevekst. I løpet av 25 år ble Kristen-Norge modernisert. De små og «ulønnsomme» bedehusene ble solgt, avstengt eller overdratt til andre. Emissæren, halvårsarbeideren og barnelagsarbeideren var borte.

I stedet fikk vi foreningskonsulenter og inspirasjonsmedarbeider, lovsangsledere og misjonskonsulenter. Kretsbladene forsvant til fordel for regionorganer hvor disse og organisasjonenes hovedorgan kunne i farger, layout og innhold konkurrerer med den kulørte ukepresse.

Så kom gjenbruksbutikkene, og dermed ble det mer penger til «vann, helse og skole» i Afrika og Asia. Bedehusene ble utstyrt med miksebord og høyttaler, med mikrofoner og projektorer slik at den gamle sangboka kunne legges vekk og ny frisk lovsang kunne lyde mellom hallelujaropene.

De nye bedehus skulle hverken innvies med Guds ord og bønn, og korset måtte ikke være blikkfanget på fondveggen. Det ville være anstøtelig når bedehuset skulle brukes til andre formål og alle fall anstøtelig overfor en rekke av våre nye landsmenn.

Vi, gamle, orket ikke striden om bedehuset «stil og standard». Vi reiste heller bort med en «kristen turoperatør» som arrangerer tur i «Paulus sine fotspor», eller til steder der norsk misjons vugge sto i Afrika og Asia. Reiselederen var den pensjonerte bibelskolelæreren, forkynneren, generalsekretæren eller en annen sentral leder som vi kjente fra vår ungdom.

Når så vi gamle var på opplevelsestur, var det så få igjen til å ha møte at møtet kunne en like godt «hoppe over». Dessuten arrangerte menighetsrådet tur med friluftsgudstjeneste hvor det nyfødte barnet til samboerparet på bedehuset skulle døpes.

Du som har lest så langt, sier at nå overdriver jeg. Dessverre gjør jeg ikke det. Det er mye verre. For Ordets virkekraft er like stor i dag som for 100 år siden. Dessuten har vi som lever i dag har større økonomisk mulighet og forutsetning for bygging av bedehus og utsendelse av emissærer og misjonærer enn våre foreldre hadde.

Men sannheten er vi sover og noen vekkelsesforkynnelse har vi ikke hørt eller vil vi ikke høre. Dessuten er det blitt slik at det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg stiller meg selv dette spørsmålet: «Min Jesus er jeg en av dem vi du meg kalle din?» Dermed så slukner misjonsgløden. Nøden for de ufrelste er ikke lenger plagsom.

Jeg tror lite på at vi har en miljøkrise, men tallenes tale sier vi har en misjonskrise. Vi er mer av organisasjonens logo, enn vi er av Logos. Den pensjonerte emissæren og misjonæren som talte om nødvendigheten av omvendelse, om synd og nåde og at det gjelder frelse fra den evige fortapelse er byttet ut med forkynnere som snakker om Guds kjærlighet, grønn teologi og «fattigdommen i 10–40 beltet».

Hva bør vi så gjøre? Vekkelse kan vi ikke skape. Men vi kan tro på Guds ord og løfter. Profeten Josva satte sitt folk på valg og bad de om å velge hvem de ville følge. Enten tro på Guds ord eller på hedningenes guder. Folket den gang, valgte den gang, å tro på Guds ord.

Jeg er ikke sikker på om vi vil gjøre det. Vi, det norske kristenfolk, er så involvert i verdens tankegang og levesett at vi vil anse det for å være et for stort offer. Da får det heller være. Gud er da kjærlighet og «vil ingen synders dom og død».

Hva kan så berge oss fra å selge flere bedehus? Det er bare et middel og der at du og jeg igjen begynner å tro på Guds ord og så ta konsekvensene av det Ordet sier. Skjer det blir «himmelen kjær, lys og yndig og da blir Herrens hær i striden myndig».

Først da får Den Hellig Ånd noe å arbeide med og da blir det behov for hans venner å samles om Guds Ord og Guds oppdrag. Da vil stua snart bli for lita og bedehuset vårt og det i nabolaget ikke bli et salgsobjekt, men et møtested og en misjonsstasjon for Kristi etterfølgere.

Da blir regionleder og regionstyre overflødig, for da vil vennesamfunnet igjen tre i funksjon, og da blir det sårt å unnvære et møte på bedehuset. Men opplevelsesturene i «kristen regi» vil da gå magre tider i møte, for det blir viktigere å bruke pengene til lønn til en misjonær og en emissær som taler om Jesus enn at jeg med egne øyne får se «hedningens millioner».