Åpner kirkedørene for flyktninger

Siden november har Kristiansand Vineyard invitert flyktninger til gudstjeneste, 
og de kommer villig. Pastor Tove Sannes beskriver det som «et hellig kaos».

Tove og Torbjørn Sannes er hovedpastorer i Vineyard-menigheten. Hun kjente en indre driv til å hjelpe da hun så nyhetsbilder av flyktningene som strømmet til Lesbos i fjor høst, men sykdom hindret henne fra å dra. Et par måneder senere hadde de første flyktningene ankommet Kristiansand. Da tok ektemannen Torbjørn kontakt med ett av mottakene, og inviterte flyktningene til menigheten.

Flest muslimer

Første gang kom det 15-20, neste gang over 45. Siden har de fortsatt å komme. Den største gruppen er muslimer, men noen er også kristne.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så lett å komme i kontakt med dem. Det var bare å invitere dem, servere dem mat og se dem inn i øynene og si «hei».

I menigheten får flyktningene servert middag, fordi gudstjenesten i Vineyard skjer i middagstiden på mottaket. Det er mennene som henter og bringer. Enkelte søndager har noen av de afghanske mennene, som utgjør den største gruppen, også laget middagen. På tirsdager har Torbjørn, sammen med flere menn i menigheten, invitert flyktningene til fellesskap, kaker og frukt. Da kan det komme 20-30 stykker.

– I tillegg har vi startet med litt språkopplæring. De er veldig interessert i å lære norsk, opplyser Sannes.

Jesus som veiviser

Hun forteller at de har blitt mer bevisst på hva de forkynner etter at flyktningene kom, og at de snakker mer om evangeliet.

– Muslimene elsker jo Jesus, og kjenner godt til ham på sin måte. Derfor forkynner vi mye om Jesus som veiviser, og som den som gir håp.

Lovsangen har de ikke endret på, med unntak av at de kanskje synger litt mer på engelsk. Oversettelsesutstyr er kjøpt inn, og talen oversettes vanligvis til fire språk: engelsk, afghansk, persisk og arabisk. De fleste som kommer er menn. Sannes forteller at de til å begynne med ikke visste at det var kvinner på mottaket, fordi det bare var menn som kom. Etter hvert har det også kommet noen få kvinner.

Når gudstjenesten nærmer seg slutten, inviterer de til forbønn. De første gangene kom nesten alle fram. Sannes forteller at de inviterer Guds nærvær, og at ting skjer. Noen ønsker forbønn for vanskelige ting de har opplevd, for tap av familie og gjentagende mareritt.

– Våge å strekke oss

– Hvordan har den nye situasjonen påvirket menigheten?

– Ting ser veldig annerledes ut. Når det kommer en så stor gruppe ikke-kristne inn i menigheten, som ikke snakker språket, blir vi utfordret. En menighet kan jo lett bli en koseklubb der du bare snakker med «dine», men slik er det ikke lenger. Nå må vi våge å strekke oss.

– Det som også er tydelig er at folk som ikke har vært på banen tidligere, har kommet på banen nå. De er begeistret og rørt, og ønsker veldig å være til hjelp. Vi er kanskje hundre som samles totalt på en søndag. Noen av de som kjører og henter må kanskje kjøre både tre og fire ganger. De er veldig overgitt til oppgaven, og bruker mye ressurser på det.

Sannes forteller at de lenge har kjent på en lengsel etter å nå byen, og at flere i menigheten har fått «bilder» av skarer av mennesker som står på utsiden og vil inn.

– Men vi har ikke opplevd det tidligere. Vi trodde vi skulle nå kristiansanderne, men det viser seg at det er muslimene vi når. Vi opplever at vi ikke har noe valg. De aller fleste som kommer har vanskelige liv. Om ikke vi ser vår oppgave i å hjelpe dem, svikter vi vårt kall.

Gjøre det som er rett

Noen av de som kom i starten har allerede blitt sendt hjem, og noen har valgt å reise selv. Noen har også blitt sendt tilbake til Tyskland.

– Vi vet ikke hvor lenge vi har dem her, men vi kjenner at vi har lyst til å forvalte tiden og mulighetene på best mulig måte, og gi Jesus en mulighet til å jobbe i hjertene deres.

Sannes understreker at de ikke er eksperter, men at de prøver å gjøre det som er rett.

– Og så er vi veldig frimodige med å forkynne og invitere til forbønn. Vi forteller dem at Gud kan gjøre noe med dine mareritt, og at han kan løfte byrden.

Mer frimodig

Mei Lian Andersen, regionleder i Kristent Innvandrerarbeid i Sør, blir glad når hun hører om Vineyard sitt initiativ overfor flyktningene.

– Jeg har tenkt mye på det i det siste, at vi kanskje har vært for forsiktige med å invitere flyktninger til gudstjeneste i Norge. Der tror jeg vi kan være mye mer frimodig. Mange av de som kommer er så skuffet over sin egen religion, og søker en tro som kan gi dem fred og trygghet.

Hun ble selv invitert med på Alphakurs i Kristiansand Frikirke. Selv om gudstjenesten virket fremmed og hun ikke forsto alt som ble sagt, ga smil og klemmer en følelse av å høre til.

– Et smil ga meg en bekreftelse på at jeg eksisterer. Hvis ikke jeg hadde blitt invitert, ville jeg aldri vært der jeg er nå.

Andersen sier at fellesskap og vilje til å ta imot en fremmed gjør at språklige barrierer kan oppleves ubetydelige.

– Når man kommer alene til Norge har man et stort behov for tilhørighet. Fellesskapet i en menighet kan være det mange trenger for å kunne starte på nytt.

En møteplass

Erik Lølandsmo, generalsekretær i KIA Norge, mener Vineyard gjør noe grunnleggende rett når de inviterer flyktninger til menigheten.– De arrangerer en møteplass der de får møte andre enn bare de som bor på mottaket. Det er veldig bra.

Han gleder seg over alle som tar initiativ, enten det er til gudstjeneste, brettspill, håndarbeid, språkkurs og lignende.

– Generelt merker jeg en mer positiv holdning blant nordmenn til flyktningene. Der er mye god vilje blant folk, og jeg ser at all aktivitet vi skaper får veldig gode tilbakemeldinger.