Ap - Israels beste venn

Det norske arbeiderparti var for under en generasjon siden et av verdens mest israelvennlige partier. De argumentene som datidens sosialdemokrater brukte for å støtte Midtøstens eneste demokrati, er like gyldige i dag.

Jerusalem 7. juni 1967. Israelske styrker har på Seksdagerskrigens tredje dag tatt kontrollen over den østlige delen av byen. Foran jødedommens største helligdom Klagemuren utspiller det seg sterke scener.

Israels statsminister Levi Eskhol holder radiotale til nasjonen fra stedet der jøder de siste 18 årene har vært avskåret fra å komme og be. Men nå bes det til gangs. Hardbarkede elitesoldater, som bare timer tidligere har vært i kamp, tenner lys og stikker bønnelapper inn i sprekkene i den gamle tempelmuren.

En nordmann er førstehånds vitne. Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie omfavner sin sosialdemokratiske partikamerat Eskhol foran de store steinblokkene. Lie er på plass som en slags kombinert politiker og krigsreporter.

I den ikke helt objektive reportasjen som han sender hjem til Arbeiderbladet beskriver han dagens betydning for jødene på denne måten: «Dagen var endelig kommet. Det gamle Jerusalem var igjen i deres hender, århundrers drømmer og spådommer har gått i oppfyllelse», skrev Lie om militæraksjonen som senere sosialdemokratier skulle kalle en okkupasjon.

I arbeidet med min bok «Korset og Davidsstjernen. Norge, jødene og Israel - fra 1814 til i dag» har jeg blitt slått av intensiteten i Arbeiderpartiets vennskap med Israel i disse første etterkrigstiårene. Jeg mener det er grunnlag for å kalle Det norske arbeiderparti i denne perioden for et av de mest israelvennlige partiene i hele verden.

For mange norske Ap-folk fortonet den nye staten seg som et slags lite sosialdemokratisk mirakel som sprang opp av jorden i det karrige og solsvidde landet.

Ap-støtten til Israel bestod ikke bare av solidaritetserklæringer og politikervisitter. På ett område gav norske sosialdemokrater et avgjørende, men også svært omstridt bidrag til den moderne staten Israels historie. Det gjelder salget av norsk tungtvann på slutten av 50-tallet. En leveranse som var med på å gjøre det mulig for Israel å utvikle atomvåpen.

Når sentrale Arbeiderpartipolitikere i våre dager tar til orde for boikott av alle typer forsvarsmateriell til Israel, kan det jo være på sin plass å minne dem om at partiet deres har vært med på å gi Israel kjernefysisk slagkraft.

Hva var det som drev Haakon Lie og de andre israelvennene i Arbeiderpartiet? For ham og mange av kollegene betydde Israelvennskap solidaritet med et forfulgt folk:

«Da krigen var slutt, fortalte vår følelse for rettferdighet oss at det jødiske folk måtte få et hjem hvor de ikke mer skulle være utsatt for ydmykelser, forfølgelser, pogromer og massakre», skrev Lie i sin selvbiografi.

Det andre hovedargumentet for Haakon Lie var demokratistøtte. Han ville støtte demokratiet Israel i en region som han mente var preget av «utøylelig nasjonalisme, religiøs fanatisme og diktatorens frykt for at det eksempel Israel representerer skal smitte over på deres land hvor millioner holdes nede i fattigdom og uvitenhet».

Disse argumentene har ikke gått ut på dato. De er like aktuell i dag som på Haakon Lies tid.
Selv om det snart har gått 70 år, er Holocaust fortsatt historiens verste forbrytelse. Også i våre dager forfølges jøder over hele verden nettopp fordi de er jøder. Bare i Israel har de en helt trygg havn.

Også demokratiargumentet står fjellstøtt. Israel har selvfølgelig sine mangler. Ingen nasjoner er feilfrie og overgrep skjer. Ikke minst når man befinner seg under press. Det har staten Israel gjort i alle de årene den har eksistert. Kanskje er det forfatteren Hermann Willis som har uttrykt dette forholdet aller best: «Israel er et demokrati som gjør så godt de kan, akkurat som oss».

For det er og blir et faktum at Israel er det eneste demokratiet i en region som domineres av noen av verdens verste muslimske diktaturer. Israel er også den eneste rettsstaten. Og det eneste landet med ytringsfrihet og en fri presse.

Solidaritet med Israel er et håndslag til den nasjonen som bærer de aller tyngste byrdene i vår felles konflikt med den islamistiske ekstremismen. Å være israelvenn er å støtte opp om demokrati og det typen samfunnssystem vi har utviklet her i den vestlige verden.

Det burde fortsatt være en oppgave for Det norske arbeiderparti. Eller?