Annerledesåret

Vi har sett mindre til både familie og venner og vi har vært avskåret fra våre faste aktiviteter. Savnet av det vanlige, normale livet har vi alle kjent på, og for noen av oss har savnet etter kirken vært sterkt.

Det tok meg flere år før jeg fant meg ordentlig til rette i kirken. For der hvor jeg tenkte at det var et rasjonelt valg å tro på en gud eller ikke, handlet det mer om et relasjonelt forhold.

Å få på plass en relasjon med en gud du i utgangspunktet ikke trodde på, skulle ta tid. Det var som om hver eneste celle i kroppen måtte fornyes og kodes om. Men da brikkene endelig falt på plass, og livet og troen fant sin egen behagelig rytme, skulle det komme endringer. Endringer som skulle gi meg et ufrivillig friår fra kirken.

Et annerledes år hvor jeg skulle klare meg uten fellesskapet og den faste rytmen med gudstjenester på søndager. Et helt år uten kirken, stedet hvor jeg fylte på med energi, et overskudd som igjen dryppet på familiemedlemmer, venner og kolleger.

Pandemien har helt klart rammet oss forskjellig. Mange har sittet på hjemmekontor i snart et år nå, isolert og med lite kontakt med kolleger, mens andre har stått i front for å bekjempe sykdommen og ta seg av de rammede og deres pårørende. Mange foreldre har forsøkt seg som både lærere og barnehagelærere, og studenter har tilbrakt altfor mye tid på hybelen.

Vi har sett mindre til både familie og venner og vi har vært avskåret fra våre faste aktiviteter. Savnet av det vanlige, normale livet har vi alle kjent på, og for noen av oss har savnet etter kirken vært sterkt.

Under denne pandemien har jeg kjent på dette savnet daglig. Det var mest intenst i starten da kirkedørene brått ble stengt, men det har ligget der som en grunnleggende følelse gjennom hele dette året.

Et savn jeg ikke har satt mange ord på eller delt med andre, siden det på et vis har føltes så underordnet. Lite viktig og banalt sammenliknet med de som har mistet arbeid og som har mistet sine kjære. Men savnet har hele tiden vært der. Og nå er det ikke lenger mulig å tie om det. For jeg trenger kirken. Et sted å vende meg til i denne krevende tiden, for nå er tålmodigheten i ferd med å ta slutt.

Det har vært mange opp og nedturer i denne pandemien, og et blikk gjennom kirkebrillene viser at det både har vært glede og skuffelser.

Glede når kirken etablerte seg raskt i sosiale medier, men skuffelse når jeg innså at påskefeiringen ble digital. Glede når jeg var på min første drive-in-gudstjeneste, men skuffelse når kirkebenk-regelen satte stopper for gudstjenester, til tross for at kirken arealmessig var stor nok.

Igjen glede når det ble tatt initiativ til gudstjeneste på julaften utenfor gamlekirken i en periode hvor kirkegjengerne ikke kunne være inne, men nok en skuffelse når det i januar kom strengere restriksjoner og kirken fortsatt måtte holde dørene stengt. Opp og nedturer som en berg- og dalbane, hvor det har vekslet mellom optimisme og frustrasjon.

I vårt sekulære samfunn står ikke lenger kirken så sterkt. Den har ikke den samme posisjonen som tidligere. Vi som går der og bruker den aktivt er i mindretall, som en minoritet å regne. Og det blir da lett å tenke at kirken ikke er relevant. Men er det ikke i krisetider vi trenger den? Er det ikke da vi alle trenger et sted å gå til, et sted vi kan finne håp?

Slik som ved en skremmende pandemi vi ikke forstår rekkevidden av. For meg ble dette et tydelig paradoks når samfunnet stengte ned og kirken låste dørene. Hvor skulle vi nå hente krefter og styrke for å stå i denne urolige situasjonen? Og hvor skulle vi gå for å tenne lys og be for dem som kjempet mot sykdommen eller dem som allerede hadde gått bort?

Svaret ble for mange kirken. Den digitale kirken. I løpet av de første ukene av pandemien, deltok jeg selv på flere av Den norske kirkes Facebook arrangementer, både konserter og gudstjenester. Og jeg var ikke alene. Flere av mine kristne venner deltok, og jeg kunne se deres navn dukke opp på skjermen. Vi kunne vinke til hverandre med små elektroniske hender og sende hverandre emoji. Et noe kunstig fellesskap, men som allikevel var etterlengtet og føltes godt.

Men det dukket også opp andre navn. Navn på venner og bekjente som ikke gikk i kirken til vanlig. Personer som selv hadde uttrykt at de ikke hadde dette behovet. De var også der. Og det fikk meg til å reflektere over livet og dets uransakelige veier, for er det ikke underlig hvordan vi får behov for å henvende oss til kirken og Gud i vanskelige situasjoner. Som et slags latent behov som ligger dypt forankret og som kommer frem til overflaten når livet butter imot og hverdagen blir uforutsigbar og utrygg.

Som en utløst refleks som strekker seg mot noe større utenfor oss selv.

Tiden fremover er fortsatt uviss, og det er foreløpig uklart om når kirkene igjen vil åpne. For selv om den strenge kirkebenk-regelen nå oppheves, kan fortsatt kirkene holdes stengt på grunn av nye utbrudd og lokale restriksjoner. Men den dagen vi er i gang igjen med ukentlige samlinger, gudstjenester og kveldsarrangement, håper jeg mange vil finne veien gjennom de åpne kirkedørene.

Både vi som vanligvis går der og de som gjennom pandemien har kjent på en lengsel. Jeg håper kirken blir mer aktuell og at flere tar behovet sitt på alvor. At de finner frem mot og vilje til å forsere kirkedørens terskel. For egen del skal jeg se tilbake på dette året med refleksjon og undring. Refleksjon over hva som skapte glede og hvor lite som skulle til for å skape den.

Og undring over en lengsel som ikke lar seg hindre, og som gjorde at jeg tre søndager på rad deltok i utegudstjeneste i 15 minusgrader. En lengsel som ignorerte kulde, forfryste tær og stivfrosne fingre. En lengsel så sterk at den er verdt å undres over.