Afrikas Horn og drømmen om et bedre liv

Dersom du følger bønneguiden 30 dagers bønn for den muslimske verden, vil du i dag møte overskriften Saho-folket i Eritrea og Etiopia.

Ifølge Wikipedia teller disse rundt 300.000 mennesker, fordelt på områder i Eritrea og Etiopia. Siden Eritreas selvstendighet i 1993 har grensen mellom de to landene delt sahoenes område i to.

Folkegruppen er bare en av utallige folkegrupper i området rundt Afrikas Horn. Sahoene er stort sett bønder eller hyrder, og de aller fleste er muslimer. Bønneguiden kan også fortelle oss at det kun er få deler av Bibelen som er oversatt til saho-språket, og at det finnes en ørliten katolsk minoritet, etter en italiensk okkupasjon før Andre verdenskrig.

Også fra denne folkegruppen drømmer folk om et bedre liv, og noen reiser nordover for å prøve å nå Europa. I fjorårets bønnehefte kunne vi lese om afrikanere som legger ut på en farefull ferd, som for mange ender i Libya eller andre nordafrikanske land.

Mange tusen mennesker sitter innesperret i leire drever av myndighetene i påvente av retur, eller innestengt i fengselslignende tilstander av menneskesmuglere. Noen fengsles også for ulovlig opphold i land som Egypt eller Libya. Ofte har disse migrantene verken penger, identitetspapirer eller elementære rettigheter.

Håp for saho-folket: Bønneguiden forteller om «Testay» som reiser fra sted til sted med de gode nyhetene blant saho-folk. Han går i timesvis for å nå nye landsbyer og dele tro og fellesskap. Temaet for årets bønnehefte er gjestfrihet, og saho-folket er ikke noe unntak her. De elsker sin neste og setter det de har frem for sine gjester.

Jeg kan tenke meg at «Tesfay» også møter en del mennesker som er på vei bort fra saho-folkets område. I perioder er det for eksempel flere hundre eritreere som krysser grensen til Etiopia hver dag, noen på lovlig vis, andre ulovlig. La oss be om at også disse menneskene får mulighet til å høre evangeliet underveis. La oss be om at håpet om frelse i Jesus får slå rot hos disse menneskene.

Fred mellom nabolandene: Den politiske situasjonen i Etiopia har endret seg til det bedre, det siste året. Landet har fått en oromo statsminister, Abiy Ahmad, som har gjennomført en rekke positive ting på kort tid. Ifølge nrk.no har han frigitt tusenvis av politiske fanger, åpnet opp økonomien, invitert forbudte partier tilbake og refset sikkerhetspolitiet for angrep på sivile og demonstranter.

Men kanskje aller viktigst; Abiy Ahmad har fått til en fredsavtale mellom Eritrea og Etiopia. De aller første møtepunktene mellom de to regimene ble faktisk initiert av Kirkenes Verdensråd. Her hjemme har mange misjonsvenner og eksiletiopiere ventet i spenning, og nesten holdt pusten.

På den eritreiske siden av grensen har dermed begrunnelsen for en ekstrem undertrykkelse av befolkningen forsvunnet. I 20 år har regimet i Eritrea styrt folket med hard hånd «fordi krigen med Etiopia har tvunget dem inn i en slags unntakstilstand». Nå er denne åpenbart over.

Mangeårig tvangsarbeid for myndighetene i forbindelse med verneplikten og mangel på trosfrihet og ytringsfrihet er bare noen få eksempler. La oss også be for det eritreiske folket, at de og får ta del i håpet om herlighet, som Paulus skriver om i Romerne 5.

Evangelisten: Til slutt vil jeg dvele litt over mennesker som «Tesfay»: Modige og frimodige troende som reiser lange veier, enten til fots eller på andre måter, for å dele tro med de ulike folkeslagene i Eritrea og i Etiopia. Kanskje er også disse utsendingene svar på bønner bedt av, eller arbeid drevet av, kristne i nærområdet?

Det er nemlig en betydelig tilstedeværelse av evangelisk kristendom i Etiopia. Av landets 100 millioner mennesker, skriver Wikipedia at over 60 millioner regnes som kristne, av disse er cirka 20 millioner protestanter. Verdens største lutherske kirkesamfunn, Mekane Yesus kirken med sine 8,3 millioner medlemmer, ble startet med norske misjonærers hjelp (i 1959) og er fremdeles partnerkirke for flere av NORMEs medlemsorganisasjoner.

Så la oss fortsette å be for evangelister som «Tesfay», og velsigne de etablerte kirkenes arbeid for å nå folkeslag som fremdeles er uberørte av evangeliet på Afrikas horn.