Ære til misjonærene

Et nyttårsskifte er et godt tidspunkt for å ære mennesker som gjør en særlig innsats. Er det en gruppe som virkelig går mot strømmen og tidsånden, og som legger ned et stort arbeid for å gjøre livet bedre for sin neste, så er det misjonærene. De fortjener heder.

På årets første avisdag kunne vi fortelle om den utrettelige misjonæren Jorunn Hamre som i en alder av 85 år snart drar tilbake til Etiopia. For en dame! For et forbilde!

Det er over 57 år siden Hamre, som er utdannet jordmor og sykepleier, dro ut for første gang. I løpet av alle disse årene har hun demonstrert et mot, en utholdenhet og et kristent vitnesbyrd som er dypt imponerende. Nå skal hun tilbake for å fullføre livsverket. Når hun lander på flyplassen i Addis Abeba blir hun hentet av direktøren i Mekane Yesus-kirken, en mann hun har kjent siden han var liten gutt. Han er en av mange Jorunn Hamre har fått være med å gi et nytt liv, fordi hun selv var villig til å følge kallet og reise ut.

Like før jul skrev vi også om ekteparet Oddbjørg og Mathias Pettersen som er NLM-utsendinger til Indonesia, og som står ved starten av sin livsgjerning. De forteller om utfordringer med språkopplæring og hjemlengsel, men også om en visshet om at de er på rett plass og om forventning til hva Gud vil bruke dem til.

Misjonærer flest vil nok si at de får mer enn de gir. At de lever et rikt liv og står i en meningsfull tjeneste. Men det er ikke til å stikke under en stol at misjonærtjenesten også innebærer et offer, selv om det gjerne er mindre nå enn for tidligere generasjoner. Det har en pris å reise langt vekk fra sin egen familie. Når egne barn vokser opp med besteforeldre, tanter og onkler på en annen side av kloden. Det har en pris materielt sett å leve under enklere kår, når den norske velstanden øker år for år. Det står respekt av at de likevel drar. At de bruker sine yrker og kompetanse for å gjøre godt for folk og samfunn, og fremst av alt: alt de forkynner evangeliet om Jesus så mennesker kan bli frelst.

Få yrkesvalg bryter så radikalt med normen i vårt stadig mer individualistiske, sekulariserte og kulturrelative samfunn, som det å reise ut som misjonær. Derfor må vi heie på, gi til og ikke minst be for, dem som likevel gjør det.

Gjennom mange år har trenden vært at tallet på misjonærer har gått tilbake. Derfor var det gledelig at både Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Ungdom i Oppdrag (UiO) for en tid siden kunne melde om økning. UiO var da den største misjonsorganisasjonen med 139 langtidsmisjonærer. Organisasjonens leder, Andreas Nordli, forklarte blant annet veksten med en direkte kallsforkynnelse. «Vi har en kultur for å forkynne tydelig om personlig kall til misjon», sa han til Dagen.

Det vekker anstøt i vår tid å forkynne at livet har to utganger, at mennesker trenger å bli frelst, og at Jesus er veien til frelse. Like fullt er det dette som er sannheten. Derfor trenger vi den direkte kallsforkynnelsen mer enn noen gang, både for å rekruttere prester og kristne ledere her hjemme og for å sende misjonærer ut. Og så må de som tar i mot kallet bli omsluttet av kristenfolkets støtte og forbønn og være trygg på at de slipper å stå i stormen alene.

Se også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.