Abraham - min far
Løftet Abraham trodde på var et frelsesløfte.
Abraham er enestående i historien. Han ble av Gud selv tillagt en helt spesiell rolle: «Til far for mange folkeslag har jeg satt deg» (Rom 4:17).
Hvordan virkeliggjør Gud det han her sa til Abraham? Hvordan blir en peruaner, en nordmann, en kineser, en indoneser et «Abrahams barn»?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Svar: Det skjer på samme måten som da jøden og fariseeren Paulus ble et Abrahams barn – i denne meningen av uttrykket. Det skjer når en kommer til tro på Jesus.
Løftet Abraham trodde på, var nemlig et frelsesløfte. Det gjaldt jødene og alle andre folkeslag. Nå er det oppfylt. Gjennom misjonen adresseres det til alle. Den som tar imot det i tro, innlemmes i Abrahams ætt, blir et «Abrahams barn», tilhører Guds folk og går i Abrahams fotspor. For «han er far til oss alle» (Rom 4:16).
Jesus sa en gang: «Abraham, deres far, frydet seg over å se min dag. Og han så den og gledet seg.» (Joh 8:56). Når evangeliet går fram blant folkeslagene, skjer det samme. På misjonsmøter og -stevner har vi også denne sommeren hørt fortalt om dette. Nye «barn» er «født» blant folkeslagene. Vi har fått nye søsken. Sammen med ham, de troendes far, – og oss – fryder de seg. De tilhører Guds folk. De har fått del i Abrahams glede: Jesus.
