Å speile seg i andre

Å bli mor til tre flotte jenter har gitt meg nye perspektiver i livet. Det gjør også større inntrykk når jeg hører om barn som har det vondt, eller mødre som trenger hjelp.

I høst møtte jeg Tulsa Sharma som i en alder av 20 år startet et dagsenter for barn med funksjonsnedsettelser. I en lang periode hadde hun arbeidet for et misjonærektepar som trengte hjelp til sin datter, som hadde funksjonsnedsettelser. Tulsa ønsket å hjelpe flere, og fikk etter hvert jobb i en organisasjon som ga hjemmehjelp til familier. Der møtte hun en sjokkerende virkelighet. Barn levde under uverdige forhold. På grunn av foreldrenes skam ble disse barna holdt innendørs, ofte alene i et mørkt rom. I Nepal blir psykisk helse og funksjonsnedsettelser sett på som straff for noe man har gjort i sitt tidligere liv.

Vendepunktet skulle skje da hun møtte en familie som hadde ei jente med store utfordringer. Jenta var innestengt store deler av dagen, og Tulsa fant henne møkkete og ensom i et lite mørkt rom. Omsider kom moren og begynte å vaske henne. Jenta gråt og instinktivt trøstet Tulsa henne og satte henne på fanget. Moren ble overrasket og fortalte Tulsa at dette var første gang noen hadde gitt barnet hennes omsorg og trøst utenom henne.

«Likesom ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, slik finner det ene menneske sitt hjerte igjen hos det andre», står det i Salomos ordspråk 27:19. Selv om Tulsas og denne kvinnens liv ser annerledes ut enn mitt, så deler vi allikevel mye likt – de samme drømmene og bekymringene for våre barn. Moren til den lille jenta kjenner på den samme smerten som en mor i Norge ville følt dersom hennes barn ble stigmatisert og dårlig behandlet. Jeg tror hun drømte om at noen kunne løfte både hun og datteren ut av det mørket de levde i, inn i fellesskapet med de andre.

Det var nettopp dette Jesus gjorte – han brakte mennesker tilbake til fellesskapet. Mennesker som var stigmatisert, utstøtt og som ingen andre ønsket å ha noe med å gjøre, gav han livet tilbake. Han kjente deres hjerter og deres behov. Han snudde seg ikke bort og overlot mennesker til sine egne problemer, men spurte «Hva kan jeg gjøre for deg?».

Misjonærene våre har til alle tider vært opptatt av at de har fått et oppdrag om å tjene andre. Det har ikke vært vanlig å ta æren for det når man lykkes, men å gi æren til Gud. Historisk har HimalPartner levd tett på lokalbefolkningen. Det finnes ikke noe «oss og dem», men «vi». Vi er et fellesskap!

For 25 år siden møtte misjonærene som jobbet hos oss Tulsa. De lyttet til hennes hjerte og hennes fortelling – og ga henne hjelp til å realisere drømmen om et godt sted å være for de aller svakeste barna. På «Håpets senter» er det plass til over 100 barn. Vi takker og gir Gud æren for det!