Å snakke om vranglære er vår tids store, urørlige tabu

Teologien skulle være vår grunnmur. Men nå skjelver grunnmuren på sine fundamenter, og mektige kulturelle løgner får fritt spillerom i en kristenhet som har gått i dekning, eller vandrer forvirret rundt i den tykke tåka av postmoderne ideologier.

«Jeg våknet opp med istykkerrevne klær. Kjente den kalde jorda mot kroppen min. Løftet hodet. Himmelen beksvart. Når øynene ble vant til mørket, så jeg mørke blå konturer rundt meg i måneskinnet. Konturer av noe som så ut som en mur, men som var nesten fullstendig nedrevet. Her og der kunne jeg skimte at den egentlig skulle vært flere meter høy, men overalt lå det steiner strødd som skulle ha ligget oppå hverandre. Om det før hadde vært en sterk og mektig mur, fantes det ikke lenger beskyttelse i den. Det var for mus, rev, bjørn og røvere fritt frem. Og det var kaos. Lyktene som en gang lyste opp slik at man så hvor man gikk, hadde for lengst mistet sitt lys. Røvere hadde full tilgang. Ville dyr jaktet på sine bytter. Mennesker hadde gått i dekning. Husene var revet ned og alle bygninger var inntatt av fienden. Og her lå jeg.»

Dette er et bilde jeg så for meg her en dag, i det jeg leste om Nehemja som ville gjenoppbygge Jerusalems mur. Hans utgangspunkt i lang tid i eksil, resonnerer med min opplevelse av tiden vi lever i. Jeg lurer på om de siste tiårene har vært en tid med «eksil» for mange kristne, hvor Gud har virket litt fjern for oss og Han har rystet sitt folk for å se hva som blir stående.

Selve grunnmuren vår skjelver på sine fundamenter, og mektige kulturelle løgner får fritt spillerom i en kristenhet som har gått i dekning, eller vandrer forvirret rundt i den tykke tåka av postmoderne ideologier. Jeg trodde vår teologi skulle være vår grunnmur. Ikke tørre læresetninger eller religiøse antakelser, men den levende pulserende overbevisningen om hvem Gud er, basert på Hans ord. Det som beskytter oss mot andre avguder og ideologier.

Men… teologi, det snakker vi ikke om i karismatiske sammenhenger! Det er mer stuerent å snakke om sex enn hva som er rett lære. Å snakke om vranglære er vårt store urørlige tabu. Ja, vi ser frafallet i den norske kirke, men ikke i vår egen lavkirkelige bakgård.

I USA har de egne progressive menigheter, og mange av disse heiser frimodig flagget for sin dekonstruksjon av Gud og Hans ord. Norge henger nok litt etter, men også her ser jeg et mektig tankegods som over tid har fått feste og slått rot i kristenheten. Og i våre hjerter. Som et musikalsk stykke som spilles i bakgrunnen.

Ett eller annet sted i kryssilden mellom trosbevegelsen og dens brente barn, det intellektuelle mennesket og vårt kjøtt, oppsto den progressive bevegelsen. Den har hentet sine sentrale doktriner fra tidenes opprinnelse. Dens viktigste læresetninger kan oppsummeres slik: Det finnes ikke synd, dere er guder og det er ingen objektiv sannhet!

En anerkjent evangelisk pastor i Norge sa i en temadiskusjon på en kristen konferanse: «Vi må ikke spørre hva som er bibelsk. Vi må spørre hva som er evangelisk, og i det, hva som er Kristuslikt.» Gispet som gikk igjennom salen akkurat da, ble som et ekko av et ras fra vårt allerede falleferdige teologiske bygningsverk.

Det er få evangeliske lærere som eksplisitt setter ord på sin egen opphøyelse over Gud. Implikasjonene har likevel allerede blitt en stor del av evangeliet de forkynner. Like mye i det de sier, som det de ikke sier.

Jeg tror at vi står midt i en krig om vår tanke. Fremmede ideologier er lufta vi puster inn. De sveiper inn i vårt land og setter opp avguder som reiser seg mot kunnskapen om Kristus.

Hva har skjedd med norsk kristenhet? Hvor er de sterke kvinnene som ikke er redd for andre mennesker eller sin egen ære, og tør å stille spørsmål ved mektige kulturelle løgner? Hvor er mennene som reiser seg opp, frykter Gud mer enn mennesker og løfter opp de bibelske sannhetene på dagsordenen? Hvor er de med erfaring som står stødige i stormen og kan disippelgjøre og lede andre mennesker?

Dette er et opprop til vekterne! Vi har sovet og det er sent på kveld. Murene er revet ned, og vekterne slumrer. Men det er et ufattelig håp for den som setter sin lit til Ham, og nekter å bøye seg for andre guder. «Dere som minner Herren, unn dere ingen ro, og gi Ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør det til en lovsang på jorden!» (Jes. 62: 6b-7)