Å overlate kampen til andre

I juni ble det åpnet for vielser av likekjønnede par i den danske folkekirken. Dette har vakt både begeistring og skuffelse.

Jørgen Jørgensen, sogneprest og styreleder i det danske Menighedsfakultetet, hadde torsdag en forbilledlig klar artikkel på trykk her i avisen hvor han redegjorde for hvordan den 40 år gamle institusjonen vil forholde seg til den nye situasjonen.

Enkelt sagt er Jørgensens svar dette: «Vi henviser til det som står skrevet.»

Han omtaler innføringen av den kjønnsnøytrale vigselsliturgien som et maktmisbruk, og skriver rett ut at den spotter Gud.

Det er en ganske annen tone enn vi møter hos det norske Menighetsfakultetet. Navnelikheten må ikke gi inntrykk av at dette er parallelle størrelser. Den danske utgaven er langt mindre enn den norske, og har en markant konservativ profil.

I et historisk lys er kanskje likheten større, og sånn sett blir det norske Menighetsfakultetets bevegelse bort fra sin opprinnelige hensikt tydeligere.


Jørgensen viser i artikkelen, som først stod på trykk i Kristeligt Dagblad, en rosverdig vilje til å tale klart i en betent sak.

Han påpeker med rette det historiske i at et nytt ritual blir innført - et som har både Bibelen og bekjennelsen mot seg, men understreker samtidig at manglende respekt for Bibelen slett ikke er av ny dato.

Utfordringen med manglende troskap til Guds ord har kirken møtt i all sin tid, og svaret er stadig å vende tilbake til Bibelen.



Det er all grunn til å tro at en vigselsliturgi for homofile og lesbiske par vil være på plass også i Den norske kirke innen noen års tid.

Da er det viktig å ha tenkt gjennom hvordan man vil forholde seg til dette. Bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien har i sommer sagt at det ikke er sikkert at Den norske kirke får noen slik liturgi, og noen antar at det sittende Kirkemøtet er såpass konservativt at det vil være vanskelig å få gjennomslag for en slik endring.


Den grunnleggende utviklingen både i Den norske kirke og i samfunnet tyder imidlertid ganske sikkert på at en slik liturgi vil komme.


Fra et bibeltro ståsted er da utfordringen ikke bare å møte dem som har et annerledes syn på saken, men også at stadig flere kristne synes å ville unngå konfrontasjonen som følger av møtet mellom ulike syn.


Her er det ikke minst viktig å påpeke at de kristne som selv har et tradisjonelt syn på homofilt samliv, men ikke kjemper for det, i praksis overlater til andre å kjempe den kampen de selv burde ha deltatt i.


Det er ingen beundringsverdig tilnærming, og kan i mange sammenhenger kalles ansvarsløst.

Kirken er kalt til å representere sannheten, også når dette har ubehagelige følger. Det bør derfor ikke være et alternativ for kristne sammenhenger som ønsker å ta Guds ord på alvor å ikke ville tone flagg i samlivsetiske spørsmål.


Den fullmakten gir Bibelen oss simpelthen ikke. Det betyr selvsagt ikke at seksualmoral skal være det eneste vi snakker om, men faren for at det skulle skje vurderer vi i sannhetens navn som liten.



Tålmodighet er viktig i mange sammenhenger, også her. Vi må regne med at det vil ta tid å snu strømmen. Derfor trenger vi ikke minst i vår tid ledere med åndelig mot.

(Dagen)