Å miste den man elsker er beinhardt

Allehelgensdagen kommer og minner oss på at ­mennesket fortsatt er dødelig. Dagen som tidligere var viet helgener gir vår tid en mulighet til å snakke om nettopp døden og sorgen over tapet av våre kjære.

Å miste den man elsker er beinhardt. Ikke bare én dag i året, men hele kalenderåret gjennom. Allehelgensdagen gir oss tid og mulighet til å minnes våre døde og sørge over at de vi elsket har gått ut av tiden. Men sorg tar tid. Det går ikke over. Vi må lære å leve med våre døde og savnet av dem. Og vi må tørre å snakke om sorgen.

Som ny generalsekretær i Fransiskushjelpen lar jeg meg bevege og fascinere av en organisasjon der døden er en del av hverdagen. Alvorlig syke mennesker hjelpes slik at de kan være hjemme i livets siste fase. Mange får støtte og hjelp slik at de kan dø i eget hjem, fremfor på sykehus.

Muligheten til å bearbeide sorgen og tapet for de som står igjen gis ved tilbud om å gå i sorggrupper. Gruppene ledes av frivillige medmennesker som selv har mistet sine kjære. Over tyve grupper møtes jevnlig hos oss og gjør sorgtjenesten vår til en av Skandinavias største.

Allehelgensdagen kommer og minner oss på at mennesket fortsatt er dødelig. Dagen som tidligere var viet helgener gir vår tid en mulighet til å snakke om nettopp døden og sorgen over tapet av våre kjære. Dagen minner oss om at livet og døden er to ­sider av samme sak. Mange kirker har egne minnemarkeringer og ­sender ut invitasjon til dem som har mistet noen i løpet av året som har gått. Det tennes lys i kirker og på gravsteder.

I Fransiskushjelpens ­sorgtjeneste tenner vi lys for de døde gjennom hele året. Når ­sorggrupper møtes må lys tennes selv om det er sommernatt ute. Å leve med sorgen og leve med de døde, må læres. Gjennom åpne grupper får etterlatte raskt mulighet til å møte andre i et sorgfelleskap.

Det bidrar til å normalisere situasjonen man er i, og er viktig for å fremme en sunn sorgprosess. Sorg er ingen sykdom. Men sorg blir ikke borte. Mange trenger hjelp til å leve med savnet og sorgen. Og for å klare dette må vi tørre å snakke sammen om sorgen.

Jeg blir berørt av å se hvordan mennesker jevnlig finner veien til våre lokaler for å snakke om tapet av sine kjære. Det finnes ulike grupper for ulike sørgende. Noen grupper er etablert for de som har mistet sin livsledsager. Andre grupper rommer etterlatte etter selvmord eller rusrelatert død.

Alle gruppene ledes av frivillige. De bygger på likepersonsprinsippet, og skjer uten terapeut ­eller profesjonelle aktører tilstede. Kompetansen er gruppas samlede erfaringer. Kun frivillige som selv har opplevd sorg leder gruppene. Ved å dele sin sorghistorie skapes trygge rom.

En av de frivillige gruppelederne sier det slik: «Når jeg kan snakke høyt om hvordan min sønn tok sitt eget liv, i et isolat på Ullevål, ja det finnes jo ikke en mer nedverdigende død enn det, da skapes det rom for at andre kan snakke om sitt tap og sin sorg. Når rommet er trygt kan alt sies. Noen sko må man selv ha hatt på, for å forstå de man skal hjelpe».

Allehelgensdag er blitt en viktig dag der vi minnes våre kjære som har gått ut av tiden. Sorgen lar seg imidlertid ikke begrense til en dag i året. Vi ­bærer sorgen over våre døde med oss fra dag til dag, gjennom hele året. Det å se andre som har kommet gjennom sorgen kan være en viktig nøkkel for at ­sorgen ikke blir bofast.

Fransiskushjelpen har ­navnet sitt etter den hellige Frans av Assisi. Frans var munk og valgte bort rikdom, makt og ære for å hjelpe datidens fattige og syke. Å være tilstede for mennesker som trenger det, som har mistet sine kjære og som trenger hjelp til å leve videre, er i hans ånd.

Og det å bry seg om andre, gjør oss til hele mennesker. En av våre sorggrupper har slagordet «Kleenex, klem og kaffe». Noen ganger er det er så lite, og så mye som skal til. Vi må tørre å snakke sammen om sorg, både på Allehelgensdagen og hele året gjennom.