Å gi kristne svar på spørsmålene som vår kultur stiller

Det er et dårlig alternativ for kristne å lukke seg inne i sine egne bobler og kun lese bøker eller se filmer som har et tydelig forkynnende innhold.

På fredag lanserte strømme­tjenesten Netflix sesong to av den populære serien «Hjem til jul», hvor artisten Gabrielle Leithaug spiller en av karakterene.

Serien har truffet en nerve. Den beskriver blant annet verdien av det å høre til i familien eller i et lite og forpliktende fellesskap, samtidig som vi også møter smerten som kan finnes i slike relasjoner.

Serien er et godt eksempel på hvordan populærkulturen fungerer som et bilde på tiden, og hvordan vi ved å studere for eksempel tv-serier kan forstå mer om den tiden vi lever i. Men det er ikke noen utpreget kristen serie, dette, i den forstand at Gud eller uttalt kristen tro ikke spiller noen tydelig rolle.

Slik illustrerer serien en spenning som kristne til ulike tider har kjent på, både i Norge og i andre land. Hvordan skal man forholde seg til de sidene ved samtidskulturen som bryter med det en selv står for og tror på?

Fra misjonshistorien vet vi at kristne utsendinger har brukt mye krefter på å bli kjent med kulturen de skal operere i. Det kan dreie seg konkret om å lære seg nye språk. Men det stopper ikke der. Man trenger også å kjenne kulturen. Hva gjør vi da når kulturen er vår egen?

I forrige uke hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av Anne Solfrid Brennhovd fra Damaris i podkasten Tore og Tarjei. Damaris har vært i virksomhet i Norge siden tidlig på 2000-tallet. Med utgangspunkt i apostelen Paulus’ misjonsvirksomhet slik den blir omtalt i Apostlenes gjerninger ønsker de å være til stede «på torget».

Hva blir formidlet der? Hva blir sagt om de store spørsmålene, om meningen med livet, hvorfor vi lever, hvorfor det finnes ondskap og hva som skjer når vi dør?

Inspirert av den engelske presten og forfatteren John Stott ønsker Damaris å utøve såkalt dobbel lytting, ved at man både leser Bibelen og avisen. Altså at man både prøver å forstå denÅ gi kristne svar på spørsmålene som vår kultur stiller

For den kristne kirke er det både naturlig og nødvendig å reflektere over hvilket bilde populærkulturen tegner av kristen tro og kristne mennesker. Anne Solfrid Brennhovd advarer mot å la seg styre av frykt og mener kristne noen ganger kan ha «litt lange tær», altså at man kan bli i overkant engstelig for hvordan blir fremstilt.

Både i bøker, filmer og tv-serier blir mennesker fra ulike miljøer beskrevet på en måte som har et element av karikatur i seg. Slik er det også med kristne karakterer. Samtidig er det grunn til å spørre hvorfor kristne blir fremstilt på en ufordelaktig måte.

Kanskje handler det om manglende kunnskap hos dem som lager tv-serier, kanskje handler det om personlige erfaringer hos dem selv eller noen de kjenner. Hvor er de varme og omsorgsfulle kristne? Slik kan man spørre.

Det har blitt fortalt om den populære serien Downton Abbey, som har blitt sendt på NRK, at serieskaperne ikke ville ha med måltider i serien, fordi de da måtte hatt med bordbønn om de skulle være tro mot konteksten serien er spilt inn i. Og bordbønn ville virke fremmedgjørende på moderne seere, mente de angivelig.

I kontrast til dette kan vi tenke på Netflix-serien The Crown, hvor dronningens kristne tro kommer tydelig til uttrykk en rekke ganger.

Anne Solfrid Brennhovd ser dette som et tegn på ny erkjennelse hos noen av dem som produserer populærkultur, hvor man innser at mange mennesker faktisk lever med en integrert kristen tro og ser på dette som en positiv del av livet også i dag. Dermed er det større rom for kristne karakterer som både er troverdige og varme.

I dette landskapet er det også naturlig å reflektere over det som blir kalt kristne filmer eller tv-serier, og også kristne bøker. Det finnes åpenbart et marked for dette, og fra mitt ståsted er det tydelig at skildringer av gjenkjennelig og levende kristen tro har vært mangelvare.

Derfor har det vært ekstra sterkt behov for egne kristne forlag, for eksempel. Samtidig er det grunn til å spørre om både bøker og filmer med et tydelig kristent siktemål iblant ender opp som forenklede beskrivelser av virkeligheten, som historier det for et kritisk publikum blir for lett å avvise som lite troverdige.

I fjor og i år fikk norsk kinopublikum se to amerikanske filmer, «I can only imagine» og «I still believe» fra produsentbrødrene Andrew og Jon Erwin. Begge filmene fikk negative anmeldelser i norsk presse. Fra mitt ståsted er det naturlig å forstå dette i hvert fall delvis som uttrykk for fremmedgjøring hos filmanmeldere.

Vi er ikke bortskjemt med filmer som så tydelig opererer med et kristent univers, derfor kan både dialoger og selve handlingen i filmene virke ukjent for kinopublikum. Og filmformatet er både kostbart og krevende, så det er ingen grunn til å overse de kritiske bemerkningene som kommer når det gjelder det filmfaglige arbeidet.

Derfor er det grunn til å berømme dem som arbeider kunstfaglig seriøst med både bøker, filmer og andre populærkulturelle produksjoner. Det er et dårlig alternativ for kristne å lukke seg inne i sine egne bobler og kun lese bøker eller se filmer som har et tydelig forkynnende innhold.

Særlig hvis dette innebærer å late som om livet er enklere enn det er. Et naturlig ideal for forkynnere bør i det minste være å snakke like ærlig om livet som Bibelen selv gjør.

For noen tiår siden var det nok mer vanlig at kristne foreldre påla sine barn nokså strenge begrensninger når det gjaldt hva de fikk se på tv.

I dag er det ikke uvanlig å snakke med godt voksne kristne foreldre som selv synes de var for strenge da barna var mindre. Nå lurer jeg på om pendelen har svingt motsatt vei, slik at man er så opptatt av å ikke fremstå moralistisk at man nøler med å sette grenser.

Apostelen Paulus’ tilstedeværelse på torget i det gamle Athen innebar ikke utslettelse av eget ståsted. Han observerte og lyttet, men våget også å forkynne evangeliet.

I denne spenningen finner vi et godt ideal å strekke seg etter. Det å ville kjenne sin samtid innebærer ikke noen plikt til å bli eksponert for alt som finnes. Men det er heller ikke noe godt ideal å avskjære seg fra alt som ikke samsvarer med det man selv står for.

Jesus sendte disiplene sine ut i all verden. Det er nettopp der, i verden, at kirken er kalt til å fungere, mens den fortsetter oppdraget Jesus selv ga den. Der finner vi utgangspunktet for å snakke om forholdet mellom kristen tro og populærkulturen.