55 år og prest for første gang

Ingvar Fløysvik har viet store deler av livet til arbeid i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). I høst ble han prest i Den norske kirke. – Der kan jeg tale til folk som ikke har hørt det samme i 40 år, sier han.

Det er en uvanlig vei den erfarne misjonæren og teologen Ingvar Fløysvik har gått. Etter mange år i Norges største misjonsorganisasjon har han valgt Den norske kirke som sin nye misjonsmark. Mens NLM har markert avstand til Den norske kirke, og stadig advarer mot den teologiske utviklingen i folkekirken, ser Fløysvik litt annerledes på det.

– Den norske kirke er veldig mye forskjellig. Det er stor variasjon fra sokn til sokn, sier han.

Fløysvik tror det er fullt mulig å forkynne Guds ord fra alle landets talerstoler. Likevel erkjenner han at en prest som står for «en bibelsk forkynnelse» noen steder kan møte motstand fra kolleger, menighetsråd og biskop.

– Det hadde kostet meg mer å være prest i en del andre sokn i landet, sier Fløysvik. I august tiltrådte han stillingen som sokneprest i Ytre Arna i Bergen kommune.

Vingårdssøndag

Det er søndag morgen. I Arna kirke er det konfirmantpresentasjon, og ungdommene har satt seg på de fremste radene der de prater livlig med hverandre. Litt lenger bak sitter foreldre og besteforeldre, og bakerst har de som bruker kirken jevnlig tatt plass.

Når kirkeklokkene begynner å ringe blir det stille. Fra sakristiet kommer kateketen i hvit alba. Bak henne den kvinnelige tekstleseren som er kledd i svart, og bakerst Ingvar Fløysvik, i hvit prestekjole med grønn stola. Han setter seg på en stol ved foten av prekestolen og blar i den røde liturgipermen. Etter preludiet ønsker Fløysvik velkommen til kirke på vingårdssøndagen.

– Under offeret vil jeg slå vann i døpefonten. De som vil kan få tegnet et kors i hånden sin til minne om dåpen, orienterer han.

Teksten for «Navnet Jesus» dukker opp på storskjerm, men det er lite trøkk i salmesangen når organisten spiller opp.

Når Fløysvik skal tale, henvender han seg direkte til de unge.

– Tenk deg at du har fått sommerjobb og har avtalt en grei lønn med sjefen din. Tre dager før skolen skal begynne kommer en du kjenner fra parallellklassen. Han får det samme i lønn som du får som har arbeidet gjennom hele sommeren, sier han.

Fem uker i Setesdal

Veien til prestetjeneste har vært lang for rogalendingen. Fløysvik vokste opp i et kristent hjem på Forsand i Ryfylke, og var med i «et lite landsens bedehus» tilknyttet NLM. I 1979 begynte han på Misjonssambandets skole Fjellhaug i Oslo. Da han i tredje klasse skulle fortelle om sine ønsker for plassering, satte han hjemmearbeid i Norge øverst, men sa seg også villig til å reise utenlands. Misjonen plasserte ham på Taiwan.

Sammen med kona, Helga, og deres første barn reiste Fløysvik ut til sin første periode i landet. Den gikk med til språkskole og arbeid på en liten misjonsstasjon i byen Suao. Så ble teologen bedt om å reise til USA for å forberede seg til å undervise på det lutherske seminaret på Taiwan. I to år oppholdt familien seg i Missouri der Ingvar Fløysvik tok en amerikansk doktorgrad ved Concordia Seminary i St. Louis. Tilbake på Taiwan underviste han i Det gamle testamentet og hebraisk.

Han har forkynt og undervist fra Bibelen i årevis, men aldri som menighetsprest.

I 2009 tok han kontakt med Misjonshøgskolen i Stavanger vedrørende praktikum. Da han innså at alt han manglet for å kunne bli prest i Den norske kirke var noen få uker med menighetspraksis og en eksamen, slo han til.

– Jeg forstod at jeg var dum om jeg ikke gjorde det, smiler han. Han tok sine fem praktikumsuker i kirken i Bygland i Setesdal, og begynte å tenke alvorlig på å bli prest.

– Mer utadrettet

I 2003, da tiden kom for oppbrudd fra Taiwan for trebarnsfamilien, fortsatte Fløysvik å undervise i Det gamle testamentet og hebraisk ved Fjellhaug. Siden er det blitt studier både i nordisk og engelsk, og arbeid i skoleverket. Hans kjærlighet til språk har også åpnet dører til bibeloversettelse. Bibelselskapet ble tipset om teologens hebraisk-kompetanse i forbindelse med arbeidet med Bibel 2011.

– Jeg sa ja. Det var veldig kjekt, sier han om oppdraget.

At Ingvar Fløysvik nå vil bli prest for første gang siden teologistudiene forklarer han med Den norske kirkes kontaktflate:

– Da jeg var rundt omkring på bedehusene og talte, var det på mange steder en forsamling av godt voksne mennesker som hadde vanket der i årevis. I en kirke må du alltid være bevisst på at det kan være personer til stede som sjelden eller aldri kommer. Dermed blir arbeidet mer utadrettet.

– Du er mer i folkestrømmen enn det som er vanlig på bedehusene. Det gir mulighet til å forkynne evangeliet til mange flere, sier han.

Kors i hånda

Fra talerstolen ser Fløysvik ned på konfirmantene i Arna kirke.

– Jesus vil ha frem at vi aldri kan fortjene det vi får av Gud. Skal vi få som vi fortjener, ville det ikke blitt mye, sier han.

Presten forteller igjen om muligheten til å få tegnet et kors i hånda på vei opp til alteret.

– Korset minner oss om at Jesus døde for oss. At Gud elsket oss slik at han ikke sparte sin egen sønn.

Fløysvik presiserer at den som kommer som en som fortjener noe, blir sendt bort.

– Men kommer du som et barn, blir du bedt om å gå bort til vingården du også. For Gud er god.

Lokalmenigheten

Presten i Ytre-Arna har Bergen kommunes minste sokn med 2200 medlemmer. Det plager overhode ikke den godt kvalifiserte teologen. Da to av barna hans, som i dag er voksne, slo seg ned i vestlandsbyen, ble det aktuelt for foreldrene å gjøre likeså. De «tok en passer og plasserte spissen» i Bergen sentrum og søkte stillinger i ganske god avstand derfra.

– Men jeg fikk den som lå nærmest, ler den ferske presten.

Han sier han forstår de som forlater Den norske kirke som følge av det de opplever som lærepluralisme.

– Noen tenker veldig prinsipielt og tar utgangspunkt i kirken som en helhet.

Selv foretrekker han å ha fokus på lokalmenigheten.

– Vi ønsker at mennesker skal komme inn i samfunnet med Jesus, høre ham til og leve for ham. Så lenge det skjer, så gjør Den norske kirke det den skal. Den norske kirke har en helt annen kontaktflate enn alle slags frikirker og bedehusforsamlinger, sier han.

– Bredere bilde

Menigheten i Arna kirke stiller seg i kø. En for en lar kirkegjengerne presten tegne korsets tegn i hånden deres med vann fra døpefonten. Blant dem er også mange konfirmanter.

– Jeg kan ikke se i hjertene deres. Å komme frem var et bevisst valg fra deres side. Nå skal de få konfirmasjonsundervisning i ett år. I mai tenker jeg at noen av dem kan sangene bedre, og jeg vil tro at de da har fått et bredere bilde av hva kristentro er, sier Fløysvik.

En kirke full av kirkefremmede trigger ham:

– Det var en viktig grunn til at jeg valgte prestegjerningen.

Den nye presten i Ytre-Arna har et ønske for Den norske kirke:

– Vi ba i kirkebønnen i dag at Gud må bevare oss fra vrang lære og død gudsdyrkelse. Vi må ønske at mennesker i Den norske kirke blir ført til et levende forhold til Jesus.