2015: Dødshjelp ute av kontroll?

Mange nordmenn er positive til aktiv dødshjelp. 
Men lar det seg legalisere under kontrollerte forhold? Nei, ikke hvis vi ser på utviklingen internasjonalt.

Dødshjelpsdebatten i Norge var i 2015 preget av de oppsiktsvekkende enkeltsakene: Både TV2, NRK Brennpunkt og VG publiserte nærgående skildringer av mennesker som gjennomførte legeassistert selvmord i Sveits. Felles for dem var en nesten demonstrativ utelatelse av faglige og lov-tekniske synsvinkler:

Reportasjene hadde som funksjon å vise hva aktiv dødshjelp «er», men fortalte oss ikke noe om hvordan det eventuelt skal bli legalisert i Norge. Under radaren for norske medier var imidlertid utviklingen internasjonalt i 2015 preget av viktige avgjørelser hva gjelder lovgivning av aktiv dødshjelp. Dette gir viktig lærdom for oss i Norge.

LES:Dødshjelp-lege etterforskes

I februar avgjorde kanadisk høyesterett at lovforbudet mot assistanse til selvmord (en paragraf som tilsvarer den norske Straffelovens § 277) var grunnlovsstridig. Parlamentet fikk frist til februar 2016 med å vedta en lov som tillater aktiv dødshjelp. Med rent flertall til det liberale partiet i valget i høst burde veien ligge åpen for dødshjelp i Canada. Men regjeringen har nå bedt om minst et halvt års forlengelse av fristen. Det er lett å være «for» aktiv dødshjelp, men det er krevende å konstruere en lov som regulerer dette på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte.

I kjølvannet av Brittany Maynards legeassisterte selvmord i Oregon i november 2014 feide en bølge av legaliseringsvilje over USA. Hennes hjemstat California vedtok en Oregon-lignende dødshjelpslov i høst. Lovforslaget ble avvist av parlamentskomitéen som behandlet den, men ble sneket inn i en spesialsesjon som egentlig skulle behandle helsebudsjettet. Der ble den vedtatt, etter en debatt som mest handlet om parlamentarikernes emosjonelle fortellinger om vanskelige dødsleier. Spørsmålene om selve lovteksten, regulerings- og kontrollmekanismene og effekten på sårbare grupper som funksjonshemmede (som protesterte mot loven) ble knapt nok berørt.

Paradoksalt kvalifiserte Brittany Maynard selv neppe for aktiv dødshjelp – i henhold til Oregon- og California-loven: Hun hadde trolig lenger forventet levetid enn de seks måneder loven stiller som krav, og var helt åpenbart ambivalent til selvmord helt til det siste. Som i den norske dødshjelpsdekningen var de amerikanske mediene lite opptatt av å slippe til faglige røster som kunne nyansert framstillingen.

Tyskland vedtok i november en lov som på den ene siden tillater aktiv dødshjelp, men på den annen side kriminaliserer det som mange tyskere har benyttet seg av: Det blir nå forbudt med organisert, «business-like» dødshjelp, slik det tilbys hos Dignitas, Exit og Erika Preisigs «Lifecircle» i Sveits. Imidlertid er det fortsatt uvisst om tyskerne fullt ut vet hva de har vedtatt: Hva menes med «altruistisk» dødshjelp?

LES OGSÅ:– Barn kan ikke få rett til dødshjelp

Det er lett å få inntrykk av at «dødshjelp kommer». Men i kontrast til dette behandlet parlamentene både i Skottland og England/Wales i 2015 svært grundig forberedte dødshjelpslover; som i alle andre vestlige land har de en sterk opinion som støtter aktiv dødshjelp. Men i motsetning til California gjennomgikk disse lovforslagene en grundig parlamentarisk prosess, der de ble testet og gransket – og forkastet med overveldende flertall.

Nederland er landet med ubestridt lengst og mest omfattende erfaring med aktiv dødshjelp. Myndighetene publiserer årlig eutanasitallene, og gjennomfører hvert femte år dybdeundersøkelser som fanger opp blant annet illegal og feilrubrisert dødshjelp. I 2014 fikk hele 5300 mennesker eutanasi i Nederland. Ettersom bare 80 prosent av alle tilfeller rapporteres, er det reelle tallet trolig rundt 6500. Omsatt til norske forhold ville det tilsvare oppunder 2000 tilfeller av eutanasi – årlig. Omtrent fem prosent av alle dødsfall i Nederland (og i den flamske delen av Belgia) skyldes nå eutanasi. Tallet stiger med cirka 10 prosent årlig, og dette er i ferd med å bli en vanlig måte å dø på.

Samtidig som stadig flere dør gjennom eutanasi i Nederland og Belgia, så utvides også praksisen til stadig større grupper. Aldersgruppene utvides nedover til barn og unge, det blir mer vanlig at pasienter med ren psykisk lidelse og pasienter med demens (som ikke er samtykke-kompetente) får dødshjelp. De siste årene har også vist at personer uten vesentlig medisinsk sykdom, som er «livstrette», får eutanasi på egne dødshjelpsklinikker – uten at myndighetene griper inn. I mai ble en lekmann frikjent for å ha hjulpet sin 99 år gamle mor med å ta sitt liv; en parallell til måten nederlandske domstoler på 70-tallet begynte å vise toleranse for leger som utførte eutanasi før det ble tillatt. Den nederlandske legeforeningen har fram til nå vært en pådriver for eutanasi, men flere leger er nå bekymret for at legene skal miste monopolet på dødshjelpen.

SYNSPUNKT:Legalisér aktiv dødshjelp

Dette setter sine spor – også i de nederlandske og belgiske samfunnene. To store reportasjer fra 2015, i henholdsvis The New Yorker og Newsweek, illustrerer hvordan holdningene til det å bli gammel, syk og døende er i ferd med å endre seg i disse landene. Det blir stadig vanligere å hevde – offentlig, og som et ideal også andre bør etterleve – at det etisk verdifulle er å avslutte livet mens man ennå er vital og selvhjulpen. Dels av hensyn til ens ettermæle, slik at man kan huskes av sine etterlatte som det sterke, kreative og selvstendige mennesket man var på høyden av sine dager. Men også av hensyn til sine omgivelser: At man skal spare dem for byrden ved å pleie en gammel og syk kropp som ikke kan reddes, slik at helseressursene kan brukes på yngre pasienter som trenger dem mer.

Det er dette vi kan lære av andre land: Dødshjelpslover som gjennomgår grundig parlamentarisk behandling blir stanset. Skal dødshjelp legaliseres må det snikes inn bakveien, gjennom lover fulle av hull eller domstolsavgjørelser som går inn på lovgivernes enemerker. De land som tillater dødshjelp sliter med å holde det under kontroll, og kan oppleve en endring av hvordan man ser på det å være syk og hjelpetrengende ved livets slutt.