– Vi er kalt til å elske naboen vår

Amy Lancaster ønsket 
å være misjonær på en tøff plass. 
Hun ble sendt til sin egen bakgård.

– Snakker du med naboene dine? Ikke? Da bør du begynne, sier Amy Lancaster.

Sammen med sin mann David og tre barn flyttet hun inn i et av USAs tøffeste nabolag for å starte et kristent arbeid.

– Som kristne er vi kalt til å elske Gud og naboen vår, sier Lancaster.

I helgen talte hun til 2000 kvinner på Nordisk kvinnekonferanse i Kristiansand.

Midtøsten

Det var til Midtøsten Amy og ektemannen David først trodde de skulle dra som misjonærer. De tilhørte en flott menighet i Jackson, Mississippi, hadde et stort hus og gode jobber som tannpleier og ingeniør. Likevel følte de en voldsom sult etter at livet og kristenlivet måtte inneholde noe mer.

– Jeg vil dra til de stedene som ingen andre vil dra, og gjøre det ingen andre orker, ba Amy tidlig på 1990-tallet. Hun smiler litt der hun sitter i samtale med Dagen i den trekkfulle Sørlandshallen. Det kunne høres ut som en bråkjekk bønn. Men hun mente hvert ord.

– Det er lett å skjønne hvor dette er. Ingen vil dra til muslimer, sa pastoren da hun fortalte om bønnen hun ba. Pastoren la til at de trengte folk til et team til Tunisia.

Turen til Tunisia i 2000 ble livsforvandlende. Den gjorde dem ikke mindre sultne, men mer. De reiste til Egypt, Jordan og Libanon på nye teamturer. Barna var med. Foreldrene og svigerforeldrene trodde de var blitt sprø.

– Jeg mener, hvem tar barna med til Beirut i julen for å drive gateevangelisering? sier Amy.

Reaksjonene ble ikke mindre da de solgte huset, mens de ventet på at Guds ledelse. Det åpnet seg likevel ingen dører til arbeid blant muslimer i Midtøsten, men i 2005 fikk en invitasjon til fulltids tjeneste i Sør-Afrika. Amy var henrykt.

– Men Gud sa nei, sier hun og forteller at hun gråt hele veien hjem til USA.

I brann

Det var da Amys bønn om å få dra til en virkelig tøff plass, ble besvart på en måte hun ikke hadde sett for seg. De opplevde at Gud sendte dem til sin egen bakgård, til den indre bykjernen i Jackson, Missisippi. Det er et av de fattigste og mest kriminelt belastede områdene i hele USA, kjent for store rasemotsetninger.

– Gud viste oss at Jackson sto i brann. Dette er et sted der barn dør i gatene, uten at noen bryr seg, sier Amy og tilføyer:

– Han viste oss også at vi ikke bare kunne elske mennesker i land langt borte.

LES OGSÅ:Maria er misjonær i Oslo

Da ekteparet insisterte på å kjøpe hus og flytte til Downtown Jackson med barna, fikk de enda en gang høre at de var sprø.

– Dere kan ikke bo her. Dere er hvite og kommer til å bli skutt i løpet av en uke, sa en mann som hadde hus til salgs.

Forvandlet

Amy og David Lancaster trosset velmente råd og flyttet dit mange andre flyttet fra.

Helt fra første dag har de opplevd at mennesker har kommet og banket på døren deres. Hjemløse, foreldreløse, stoffmisbrukere, prostituerte og nylig løslatte fanger har kommet og gått, mens ekteparet har levd ut prinsippet om å elske Gud og naboen hver dag. De har gått gatelangs og bedt, delt ut mat og klær, hjulpet med lekser og startet barneabeid.

– Det handler om enkle, praktiske naboting, sier Amy.

LES MER:En virkelig god nabo

Etter hvert har de etablert snekkeri og kaffebarer, skapt jobber, kjøpt flere hus og startet misjonssentre. Penger og medarbeidere har kommet på forunderlig vis. I dag har prosjektet 25 fulltidsmisjonærer og de tar i mot 6000 besøkende i året. Noen kommer for å jobbe der, andre for å se og lære.

– Dette var et sted der kriminaliteten hadde drevet kirkene vekk. Å se at Guds folk begynner å bry seg er absolutt fantastisk. Nå har kirkene begynt å komme tilbake. Kristne kjøper hus. Lyset skinner på stadig nye gatehjørner.

Lys i mørket

– Hvorfor har du denne dragningen til de verste stedene?

– Når du bringer lys inn der det er helt mørkt, får det stor virkning. Det har ikke samme virkning hvis kristne klumper seg sammen og passer på lysene sine der det allerede er lyst.

– Var Downtown Jackson tøft nok for deg som ba om å bli sendt til de verste stedene?

– Ja, svarer Amy og smiler igjen. – Men det har vært tøft på andre måter enn jeg trodde det skulle bli. Jeg savner ikke huset og pengene vi hadde før. Det tøffeste har vært når mennesker som du bryr deg om, og som har fått smake Guds kjærlighet, snur ryggen til og går sin vei.

– Men det er klart at det også skjer andre krevende ting. Vi er for eksempel blitt ranet. Flere ganger har vi mistet alt av verdi.

Et praktisk evangelium

We Will Go Ministries sender i dag misjonsteam til en rekke land, men Amy Lancaster kommer likevel hele tiden tilbake til kristnes ansvar for de vi er omgitt av til daglig.

– I begynnelsen tenkte vi at misjon alltid handlet om å dra utenlands, men noen ganger kan det være rett å bli der man er. Det handler om å møte mennesker, skape relasjoner og vise dem Jesus.

– Man kan ikke elske verdens ender, men ikke sitt eget nabolag, sier hun og utfordrer:

– Gå hjem og be. Vis evangeliet på en praktisk måte. Og er du redd for folk, kan du be for det også.

LES OGSÅ:Sliter med å finne nye misjonærer

Les mer om kvinnekonferansen til helgen.