Valgfri virkelighet?

«Historien om Pi» frem­stil­ler re­li­giø­si­tet som et valg­fritt even­tyr­slør som kan leg­ges over vir­ke­lig­he­ten, mener Halldis Bjerkvik Volle.

Fil­men «His­to­ri­en om Pi» hadde pre­miere 1. jule­dag, og etter to uker har over 110 000 per­soner sett fil­men i Norge. His­to­ri­ens ho­ved­per­son er den in­dis­ke gut­ten Pi, som vokser opp i idyl­lis­ke om­gi­vel­ser i en fa­mi­lie­dre­vet dyre­hage. Han blir tid­lig in­ter­es­sert i re­li­gion, og guds­bil­det hans dan­nes av for­tel­lin­ger i hin­du­is­men om Hare Krishna og Vishnu.

Se­ne­re møter han den ka­tols­ke kir­kens for­mid­ling om Jesus og tan­ken om å ofre seg for andre, og bro­der­ska­pet i islam. Re­sul­ta­tet er at han prak­ti­se­rer hin­du­is­me, ka­to­li­sis­me og islam - sam­ti­dig.

Faren, som er ate­ist, for­tvi­ler over søn­nens spri­ken­de re­li­giø­se in­ter­es­ser, og sier at «å tro på alt er det samme som å ikke tro på noe». Moren hans, der­imot, er mer åpen for søn­nens re­li­giø­se «hobby­er» og for­sva­rer Pi med at han frem­de­les er ung og på le­ting. Hun sier at vi­ten­ska­pen lærer «oss om det som er der ute, men ikke det som er her» mens hun leg­ger hån­den på hjer­tet.

Gutten og tigeren

Kob­lin­gen til re­li­gion og ek­sis­ten­si­el­le spørs­mål er med andre ord ty­de­lig tid­lig i His­to­ri­en om Pi, og dette ut­vik­les ut­over i fil­men. His­to­ri­en tar en dra­ma­tisk ven­ding når faren be­stem­mer at hele fa­mi­li­en skal flyt­te til Ca­na­da. Alle dy­re­ne las­tes om bord i et skip, men fer­den ender med et tra­gisk for­lis.

Kun Pi over­le­ver, og han hav­ner i en liv­båt om­gitt av vold­som­me bøl­ger. Etter hvert opp­da­ger han at en sebra, en hyene, en oran­gu­tang - og en ag­gres­siv tiger - også er med i båten. Livet går sin bru­ta­le gang, og Pi unn­slip­per ti­ge­ren ved å lage en flåte av liv­ves­ter som han fes­ter med tau til liv­bå­ten.

I løpet av rei­sen stil­ler Pi spørs­mål om me­nin­gen med li­del­sen hans, og han hen­ven­der seg flere gan­ger til gud, men det er uklart hvil­ken gud han roper til.

Eksistensielle spørsmål

Yann Mar­tel, for­fat­te­ren av boken som fil­men er ba­sert på, sier i et in­ter­vju at både kunst og re­li­gion stil­ler de store spørs­må­le­ne i livet. Flere medie­vi­te­re har pekt på at det i dag er gjen­nom fil­mer de ek­sis­ten­si­el­le spørs­må­le­ne ut­fors­kes. En­hver film­for­tel­ling har et livs­syn i bunn, og det kan være be­visst eller ube­visst fra re­gis­sø­rens side.

Ang Lee, som re­gis­ser­te His­to­ri­en om Pi, har hatt et be­visst for­hold til bru­ken av blant annet vann som sym­bo­likk i fil­men:

«Jeg øns­ket å bruke vann fordi fil­men tar for seg te­ma­et tro, og vann inne­hol­der fisk, liv og en­hver fø­lel­se Pi kjen­ner på. Luf­ten er Gud, him­me­len og noe ån­de­lig - og døden. Det er slik jeg ser det. Jeg tror det vi kal­ler tro eller Gud er vår fø­lel­ses­mes­si­ge til­knyt­ning til det ukjen­te. Jeg er ki­ne­sisk, og tror på ta­ois­mens Bud­dha. Vi snak­ker ikke om en gud­dom, på samme måte som His­to­ri­en om Piik­ke snak­ker om re­li­gion, men om Gud på en abs­trakt måte - noe som over­vel­der deg. »

Valgfritt eventyrslør

Re­gis­sør Ang Lee har fått over­vei­en­de po­si­tiv om­ta­le av an­mel­de­re, og fil­men for de vi­su­el­le ef­fek­te­ne. Ti­ge­ren er ani­mert, men ser helt na­tur­lig ut. 3D ska­per eks­tra dybde, og det er flere ny­de­li­ge sce­ner der hav og him­mel går i ett.

Te­ma­et i fil­men, de vakre bil­de­ne og de re­li­giø­se inn­sla­ge­ne har po­ten­sia­le til å skape re­flek­sjon over li­vets store spørs­mål. Men sva­ret som gis frem­stil­ler re­li­giø­si­tet som et valg­fritt even­tyr­slør som kan leg­ges over vir­ke­lig­he­ten, i ste­det for å være en opp­rik­tig søken etter svar som hol­der i møte med vir­ke­lig­he­ten.

Dag­bla­dets an­mel­der kom­men­te­rer at den ån­de­li­ge di­men­sjo­nen i fil­men er nett­opp sprin­gen­de: «øket på å la Pi til­hø­re tre ver­dens­re­li­gio­ner, og lene seg på troen på en slags hen­sikt i en pan­re­li­giøs egge­røre, frem­står som over­fla­disk og lite til­freds­stil­len­de.»

Toleranse eller intoleranse?

Å side­stil­le ulike re­li­gio­ner, og hevde at alle viser veien til Gud, er ikke noe nytt. Re­la­ti­vis­men har fått godt rot­fes­te i Ves­ten, og ek­sis­ten­si­el­le spørs­mål av­fei­es ofte glatt med sva­ret: «Alt er re­la­tivt», eller at «alt er like gyl­dig».

Ofte gjø­res dette under dekke av to­le­ran­se i møte med for­skjel­li­ge re­li­gio­ner. Re­sul­ta­tet av den hold­nin­gen kan pa­ra­dok­salt nok bli in­to­le­ran­se.

David Roark kom­men­te­rer i Chris­tia­ni­ty Today at His­to­ri­en om Pi ender opp med å for­nær­me re­li­gio­ne­ne fil­men hev­der å feire, nett­opp fordi den ikke tar re­li­gio­ne­nes egen­art på alvor.

«Troen er et hus med mange rom», sier Pi når han som vok­sen for­kla­rer at han frem­de­les er hindu, kris­ten og mus­lim. Men disse re­li­gio­ne­ne har mot­stri­den­de svar på de samme spørs­må­le­ne.

Spørs­må­let gjel­der der­for ikke tro alene, men hvem man tror på og om troen er tro­ver­dig i møte med vir­ke­lig­he­ten.

(Dagen)