Turist-tørke i Egypt etter terror

Den som reiser på tur til Egypt kan være sikker på to ting: Det er god plass ved turistattraksjonene, og man blir nøye passet på.

Pyramidene ligger majestetiske i ørkensanden utenforKairo slik de har gjort i 4500 år, og suvenir­selgerne er like pågående som alltid. Men to ting har forandret seg dramatisk vedEgypts største turistattraksjon de siste årene: Antall turister har gått ned. Antall politifolk har gått opp. De står vakt bak store skjold, med automatvåpenet klart.

Jeg har vært der en gang før, i 2006. Den gangen kunne vi rusle opp til pyramidene uten at noen brydde seg. Da jeg var der i vår, var det like streng sikkerhetskontroll som ved en internasjonal flyplass.

Lenge før vi når frem til selve pyramidene i Giza, blir vi stoppet ved en veisperring. Sjåføren blir utspurt av en politimann i skuddsikker vest. Ved neste sperring går politi med bombehund rundt bilen. Og fremme ved billettkontoret blir alle kofferter tatt ut av bilen. Både bil og bagasje blir gjennomsøkt. Selv må vi gjennom en omfattende sjekk med metalldetektor, gjennomlysing av håndbagasjen og kroppsvisitering av alle menn. Kvinnene slipper.

Milliardtap

To revolusjoner ogterrorangrepet mot et russisk passasjerfly i oktober i fjor har tatt knekken på turist­industrien. Egypts turistindustri tapte over to milliarder kroner bare i de første månedene etter at det russiske flyet eksploderte over Sinai, hevder en egyptisk guvernør, ifølge NTB. Hardest rammet er turiststedet Sharm el-Sheikh på Rødehavskysten.

At et fly fra Egypt Air styrtet over Middelhavet i mai gjør ikke saken bedre. Turister flest holder seg vekke. Det virker for usikkert.

– Det er lenge siden folk sluttet å bestille reiser til Egypt, sier markeds­sjef Ellen Wolff Andresen i reisebyrået Ticket til NTB.

Den som tar sjansen på å reise likevel, vil oppleve at man blir passet særdeles godt på.

Politieskorte

Sikkerhetsregimet begynte allerede i det vi satte oss inn i minibussen som skulle ta oss ut av ­Kairo. Så lenge vi kjørte rundt inne i storbyen, hadde vi bare en guide med oss. Den dagen vi skulle til pyramidene og et stykke oppover Nildalen, var situasjonen en annen.

Guiden vår måtte trekke bak i bussen fordi en politimann i sivilt med automatpistol i beltet satte seg inn foran. Flere ganger underveis ble guiden dessuten oppringt av politiet. De spurte hvor langt vi var kommet, om vi holdt oss til programmet og hvor mange vi var i bilen – selv om de hadde fått vite hvor mange vi var for bare en liten stund siden. Trodde de at vi mistet folk i farta? Den siste delen av turen ble vi eskortert av en politibil.

Hvorfor alt dette oppstyret?, spurte jeg.

Er det fordi det er så farlig her? Eller er det fordi de vil ha kontroll på oss?

Begge deler, ble jeg fortalt. De vil vite hva vi gjør, men de vil også forsikre seg om at det ikke skjer noe galt med oss.

Én uheldig hendelse med en turist er nok til å gjøre stor skade i en allerede skakkjørt turistindustri.

Arbeidsledigheten rir dem som en mare i Øvre Egypt. Tusener av unge egyptere har mistet arbeidet. Fremtidsdrømmer om studier, giftermål og familie har falt i grus. Unge voksne må fortsette å bo hjemme med foreldre og besteforeldre uten å få starte på sitt eget voksenliv.

Vår venn med maskinpistolen viker ikke fra vår side da vi kommer til pyramidene. Han passer på at de som stopper for lenge for å ta bilder, kommer på plass i flokken igjen og at ingen vaser seg bort. Hele tiden er han diskret og vennlig. Ja, etter hvert virker han nesten omsorgsfull, som når han hjelper en av kvinnene i bilen med å ta bilder, siden han tross alt sitter foran og har den beste utsikten.

Ved den store Al-Hakim Bi-Amr Allah-moskeen er stemningen en helt annen. Nærmest avslappet. De strenge reglene som kan oppleves ved andre moskeer, er tilsynelatende fraværende. Inne på den åpne plassen ser det ut som en stor familieutflukt. Barn løper rundt og leker, unge jenter poserer og tar selfies, med og uten hijab eller helsvart nicab. Mødre rekker frem babyene sine for at utlendingene skal ta bilder.

Inne i selve moskeen sitter folk på gulvet i grupper og snakket, andre steder ligger de på kne og ber. Og hvor vi enn går er der folk som vil bli tatt bilder av sammen med oss. Vi føler oss varmt velkommen.

Også i området som kalles koptisk Kairo er det smått med turister. En og annen vaktmann er å se, men på ingen måte det samme politioppbudet som ved pyramidene. Desto mer synlige er de tomme butikkene. Forretningene langs gaten som fører inn til Den hengende kirke, den gamle syna­gogen, gravplassen og de andre berømte stedene, er nesten uten kunder. Der det før myldret av kunder på jakt etter gode kjøp, står de ansatte nå i døra og speider etter folk som vil handle.