Tror på hver tøddel i Bibelen

Ingulf Diesen fyller 80 år i år. Men hans lengsel etter å se mennesker frelst, hans brann for Bibelens autoritet og hans omsorg for små menigheter, gjør at han fortsatt taler flere ganger i uken.

Det ble ikke vedhogst på Ingulf Diesen denne dagen. Besøk av feier, bredbåndsmontører og journalist tvang den aktive 79-åringen til en innedag. I tillegg regner det.

– Jeg har allerede fått tre favner ved. Jeg skal ha tre til, sier han i det han inviterer inn.

Ekteparet Ingulf og Astrid Diesen har bodd på Notodden i 19 år. I utkanten av et boligfelt bor de i et laftet hus med trær rundt. Veggene er fulle av malerier som Ingulfs far har malt. Landskap, portretter, naturbilder. De fleste fra øvre-telemark. Faren, Alfred Steinskogen, forlot Ingulf og mora da han var ett år gammel.

– Jeg har aldri sett min far. Han levde som kunstner og musiker, men gjennom maleriene lærer jeg litt om han.

På klare dager kan Diesen synke ned i de dype ørelappstolene i stua slik at han ikke ser nabohuset. Med Lifjell, Gaustatoppen og trærne utenfor er det da lite som minner om et boligfelt. I tillegg har huset grass på taket.

– Vi skulle hatt ei geit der oppe, men gresset styrer stort sett seg selv, sier han.



Misjonsforbundet

Ingulf Diesen har vært aktiv i Misjonsforbundet i hele sitt liv. Han har vært pastor flere steder blant annet i Kvitseid, Målselv og Kongsberg. Han begynte på Kongsberg da han var 19 år og var der i fem år. Han kom tilbake i 1997 og gikk av i november i fjor. Han har vært misjonsforstander, noe som tilsvarer generalsekretær, med stort fokus på menighetsplanting. Han har skrevet en rekke bøker og er aktiv som forkynner. I 1959 startet han Ansgar-skolen i Kristiansand. Han ble også rektor, om enn motvillig.

– Jeg var 30 år gammel og kom fra studier i USA. Jeg hadde tatt imot kallet fra misjonstyret om å starte skolen, med det forbehold at jeg ikke skulle inneha rektorstilling. Det var greit, de hadde en annen til den stillingen. Da jeg landet på Fornebu, ble jeg møtt av en venn som fortalte meg at rektor-kandidaten hadde trekt seg. Det ble en periode hvor jeg kun så familien en halvtime om dagen. Man skal jo være med å prege miljøet. Det første året var det fjorten elever. I 1981, det siste året jeg var rektor, var det 106, forteller Diesen.



Nektet på MF

Astrid byr på vaffler med rømme og syltetøy.

– Du får sørge for å sjenke deg kaffe selv. Han glemmer det han, når han begynner å snakke, sier Astrid.

– Hun kjenner meg, smiler Ingulf.

Utdannelsen fra USA bestod av en mastergrad i teologi. Siden Diesen skulle virke som pastor i Norge, ønsket han seg en norsk utdannelse i tillegg. Men ved menighetsfakultetet var det ikke innpass for frikirkelige studenter på den tiden. Det endret seg, og Diesen var den siste som ble nektet. Han endte opp på Teologisk fakultet (TF) ved universitetet i Oslo, en mer liberal institusjon enn MF. Men Diesen endret seg ikke i den retningen.

– Med all den liberale tenkningen jeg møtte der, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ende opp som liberal. Nå er jo uansett MF blitt nær like ille som TF.  Jeg lurte en tid på å bli katolikk. Jeg hadde en samtale med den katolske presten på hjemstedet Hamar. Etter to timer var det klart. Katolisismen var ikke noe for meg. Jeg ble radikal frikirkelig, sier han.



Ennhet for enhver pris?

Diesen har jobbet mye for kristen ennhet, han har vært engasjert i OASE og i NORME. Men Diesen har et grunnlag for alt kristent samarbeid.

– Man må kunne være enige om at Bibelen er Guds ord. Jeg er ikke låst til Misjonsforbundet, jeg er felleskristen, men ser ikke noe poeng i å kaste bort tid på samarbeid med for eksempel Norges Kristne råd eller andre som ikke har Bibelen som grunnlag.

– Du skrev i en bok at du ikke bare er bokstavtro, men tøddeltro i ditt syn på Bibelen. Hva legger du i det?

– Det var satt litt på spissen. Men jeg oppdaget etterhvert som jeg lærte hebraisk at en tøddel er en liten bokstav. Dermed blir det mer betydningsfullt enn det i utgangspunktet høres ut. Derfor må vi også gå så langt som å være tøddeltro, sier han.

Bibelkritikk er heller ikke noe Diesen er tilhenger av.

– Jeg sier som Kierkegaard at Bibelen skal kristisere og oppmuntre meg, ikke omvendt. Tekstkritikk er en ting, man må hele tiden jobbe med å finne den opprinnelige betydning av ord og setninger. Men innholdskritikk av Bibelen er jeg  ikke nødvendigvis med på. Jeg tror ikke Bibelen tar feil. Det nye testamentet synes jeg ikke det er noen grunn til å tvile på. Hva Det gamle tetstamentet angår, er det mange ting jeg ikke forstår. Jeg lar det heller ikke bare fare, jeg føler meg forpliktet til bruke tankene mine og bedømme det. Men den aller verste form for overtro er de som tror at alt vi ser rundt oss har gjort seg selv. Jeg forstår ikke at det går ann i denne moderne verden, sier han.



Kallsbevisst



– Nå må dere spise, roper Astrid fra gangen. Hun er på vei ut for å gjøre klar for feieren.

Venner av Ingulf Diesen karakteriserer han som meget kallsbevisst. Selv etter flere hjertinfarkt for noen år siden og et slag i fjor, reiser han fortsatt rundt og forkynner. Han har også begynt å skrive mer, etter at han sluttet sin offisielle pastorgjerning.

– Jeg føler meg fortsatt i tjeneste selv om jeg ikke er fast ansatt. Kallet jeg har fått til tjeneste gjelder hele livet. Jeg føler ikke at jeg har fått evangeliseringens nådegave. Jeg har nok fått noen andre, men jeg føler det litt som Paulus som heller ikke hadde evangelistens nådegave. Han blir bedt om å gjøre en evangelists gjerning. Dermed taler jeg, hvis ikke noen andre gjør det. Gud har gitt meg evnen til å synge, spille gitar, piano og trekkspill og det kan være behov for det på småplassene jeg besøker, en som kan dra i gang fellessangen. Brannen for de som ikke tror har jeg beholdt og det er fælt hvis det går for lang tid mellom hver gang noen blir frelst.

Denne helgen arrangerer Misjonsforrbundet generalforsamling i Lyngdal. For første gang skal Diesen sitte i salen å høre på, han skal ikke si noe.

– Det blir spesielt, innrømmer han.



Forkynnelse i skolen

Engasjement for øst-europa har også ligget Diesens hjerte nær. Han forteller om bibelsmugling på Donau, om sterk vekst under lidelse, om fengslede venner og om ateistenes fullstendig mislykkede forsøk i å kneble Guds kraft. Selv skal han for første gang til Armenia i sommer, et spennende land krikehistorisk sett mener Diesen. Han tror Norge har noe å lære av kristne i øst.

– Vi lever i den eneste verdensdelen hvor kristendommen ikke går frem. Det er klart vi blir fanget av samfunnet. Vi må være villige til å lide og få vanskeligheter. I den allminelige delen av folket vil Bibelen fortsatt svekkes, det er mange år siden jeg oppdaget hvor det bar. Jeg synes det for eksempel er helt utrolig at en mann skal bli sagt opp, fordi han ønsket kolleger Guds velsignelse, mens andre går rundt og sier djevelens navn hele tiden, sier han.

Diesen mener man bør provosere frem en rettsak for å slå fast det menneskerettslige prinsipp om retten til å forkynne. Også i skolen.

– Det er klart vi skal forkynne. I Sverige ble en lege i Gøteborg sagt opp fordi han ba for sine pasienter. Høyesterett slo fast at oppsigelsen var ugyldig. Dette trenger vi i Norge også.



God kone

Astrid og representanten for Notodden feier- og brannvesen er ikke enige om hvordan løse hustandens fyringsutfordringer.

– Dere må ta av plata som ligger oppå pipa. Da slipper dere blanksot, sier feieren.

– Men da detter jo kråkene oppi pipa, repliserer Astrid med et smil.

Ekteparet Diesen har fire barn og tolv barnebarn. Astrid har vært viktig i tjenesten Ingulf har stått i.

– Det er Astrid som tar seg av det tekniske. Jeg tar grovarbeidet, som vedhogst. Astrid har alltid stått ved min side og det har vært til stor velsignelse, sier han mens feieren og journalisten pakker sammen.


DM