Tallenes tale

Tro det eller ei, men for valgforsker Bernt Aardal begynner den virkelige jobben etter valget.

Hvor er SV-byg­get? Hvor skal vi hen? Uni­ver­si­tets­om­rå­det Blin­dern i Oslo er stinn av fers­ke stu­den­ter. Foran opp­slags­tav­le­ne med kart over alle byg­ge­ne er det tett med folk. Hvor er veien?

Bernt Aar­dal er også fersk på Blin­dern. Eller, helt fersk er han ikke, han har lenge hatt en bi­stil­ling ved uni­ver­si­te­tet sam­ti­dig med en stil­ling på In­sti­tutt for sam­funns­forsk­ning (Isf). Nå er det om­vendt. Isf har han i en bi­stil­ling. Flyt­tin­gen med­før­te en mas­sa­kre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Jeg gjen­nom­før­te en mas­sa­kre i bok­hyl­len min. Li­ke­vel ble det 40 esker med bøker som ble med opp til Blin­dern, sier han med et smil.

Så han har i hvert fall fun­net frem, til SV-byg­get, og sitt nye kon­tor i 8. eta­sje, med ut­sikt over byen.

Det skul­le vel bare mang­le om den er­far­ne valg­fors­ke­ren ikke fant frem, for han er jo kjent som en nøk­tern vei­vi­ser. Si­tua­sjo­nen er ikke ukjent: Det er valg­natt og kjap­pis-kom­men­ta­to­re­ne i stu­dio kom­mer med bas­tan­te tolk­nin­ger av ut­fall og kon­stel­la­sjo­ner. Det er ikke Aar­dal sin me­to­de. «Nå skal vi være litt for­sik­ti­ge med å slå fast», kan han kan­skje si. Ikke ak­ku­rat tab­lo­id, men tro­ver­dig.

Han sit­ter på sitt kon­tor, iført en blå skjor­te. Veg­gen er dek­ket med bok­hyl­ler, det er ryd­dig og or­dent­lig. Mulig det på grunn av ny­inn­flyt­tin­gen, mulig han bare er ryd­dig. I hjør­net hen­ger mo­tor­syk­kel­klær­ne og hjel­men. Det er 62-årin­gens trans­port fra bo­ste­det i Bærum og til job­ben på Blin­dern. Så, kan Aar­dal vise oss vei i årets valg­kamp? Vi går rett på.

- Kan noen av små­par­ti­ene rett og slett falle ut av Stor­tin­get? Flere av dem har til sta­dig­het dår­li­ge må­lin­ger.

- Det skal vi ikke se bort i fra. Po­li­tik­ken går ofte i syk­lu­ser og sær­lig etter å ha sit­tet i re­gje­ring ser man at par­ti­er kan få ned­gang. Høyre lå dår­lig an i 2005. Da løf­tet Frp seg, som ikke hadde sit­tet i re­gje­ring. Venst­re var jo helt ute av stor­tin­get, før de i 1993 lyk­kes med å komme til­ba­ke. da hadde de fun­net et rom de fikk vel­ge­re på - små og mel­lom­sto­re be­drif­ter og miljø­sa­ken. Men det er ikke lett å være parti­stra­teg i dag, ler Aar­dal og ris­ter på hodet.

- Mange av de små par­ti­ene lig­ger ut­satt til. Sam­ti­dig tref­fer de noe hos vel­ger­ne. Ser man på forsk­nin­gen fra 1960-tal­let og frem til i dag, burde jo Venst­re, Sp og KrF vært ut­dødd. Venst­re var åtte år uten­for Stor­tin­get. Disse par­ti­ene har be­stem­te vel­ger­grup­per, og så lenge de kla­rer å holde på dem så vil de over­le­ve. KrF og Sp har også et or­ga­ni­sa­sjons­liv i si­vil­sam­fun­net å lene seg på.

- Hva er det mest spen­nen­de med dette val­get, slik du ser det?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Det er to par­ti­er på hver side som sli­ter med sperre­gren­sen. Hvor­dan det fal­ler ut for Venst­re, KrF, Sen­ter­par­ti­et og SV kan på­vir­ke hele re­gje­rings­spørs­må­let. Årets valg kan bli his­to­risk vik­tig.

Det rin­ger i te­le­fo­nen. Det er en jour­na­list. Aar­dal ber høf­lig og rolig om ved­kom­men­de kan ringe igjen se­ne­re, da han sit­ter i møte med en jour­na­list.

- Jeg prø­ver å ikke stres­se.

- Får du det til?

- Ja, men når de rin­ger klok­ken 10 på søn­dags mor­gen, hol­der det hardt, smi­ler han.

Valg­fors­ke­ren gir inn­trykk av å ha roen. Men han er­kjen­ner at han kan bli sli­ten av at det rin­ger på flere te­le­fo­ner sam­ti­dig, slik det gjer­ne er i inn­spur­ten av valg­kam­pen. Han blir sen­si­tiv for støy.

Da er det kan­skje greit at job­ben be­gyn­ner etter val­get. Aar­dal leder en stor vel­ger­un­der­sø­kel­se, som har på­gått på sett og vis siden 1957. I halv­an­net år skal han jobbe med re­sul­ta­te­ne av årets valg.

- I da­gens sam­funn er det lang tid. Men det tar tid å samle inn ma­te­ria­let. Spør du hva du vel­ger er sva­ret en­kelt. Spør man hvor­for, er ikke sva­ret så lett.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Noe av det Aar­dal har fun­net ut er at nors­ke vel­ge­re ikke skif­ter parti helt ut av det blå. Det er grunn­hold­nin­ger i nord­menn som gjør at vi hol­der oss til «samme sjan­ger».

- Dette er ofte vans­ke­lig for mange å for­stå, fordi det er så mye skif­ting mel­lom par­ti­er. Men grunn­hold­nin­ge­ne er sta­bi­le.

Han bru­ker ek­sem­pe­let med KrF fra 1997. Da gjor­de par­ti­et et meget godt valg og spørs­må­let ble reist om hvor de nye vel­ger­ne kom fra. Det ble truk­ket fram at par­ti­et pluk­ket vel­ge­re blant hu­ma­ne­ti­ke­re og andre grup­per langt fra par­ti­ets kjerne­om­rå­de. Dette viste seg ikke å stem­me. Vel­ger­ne kom fra andre par­ti­er, som al­le­re­de lå tett opp­til fløy­er i KrF.

- Betyr det da at mikro­par­ti­er, som De Krist­ne og Kris­tent Sam­lings­par­ti kan være vir­ke­lig ut­ford­ren­de for KrF?

Aar­dal ges­ti­ku­le­rer mer i vir­ke­lig­he­ten enn han gjør på TV. Han un­der­stre­ker ar­gu­men­te­ne med hånd­be­ve­gel­ser.

- KrF har vært ut­ford­ret gans­ke mange gan­ger nå. I 20 år har de levd med slike små­par­ti­er. Sam­ti­dig har det skjedd end­rin­ger i det krist­ne land­ska­pet som KrF kan­skje ikke har klart å ta opp. De har jo vært et til­nær­met kris­tent so­sial­de­mo­kra­tisk parti. Man kunne trodd at De Krist­ne ville ut­gjø­re en trus­sel, men så duk­ker det opp split­tel­ser der også. Dette vel­ge­rom­lan­det over­vur­de­res nok en del.

Han kjen­ner litt til dette om­lan­det, den gode valg­fors­ke­ren. Han er bap­tist, faren var pas­tor. Hjem­met var sam­funns­en­ga­sjert, men det var lite dis­ku­sjon om po­li­tikk. Dette på tross av at faren var vara til Stor­tin­get og satt i kom­mune­sty­ret. En tante og beste­fa­ren var også po­li­tisk ak­ti­ve.

- Jeg har vokst opp i seks for­skjel­li­ge fyl­ker. Det å vokse opp i både by og på lan­det gir en mu­lig­het til å gjøre sam­men­lig­nin­ger. For det er jo det som er det spen­nen­de. Bak po­li­tis­ke end­rin­ger, lig­ger det sam­funns­end­rin­ger. At de po­li­tis­ke vin­de­ne end­rer seg er ut­trykk for at noe mer fun­da­men­talt skjer i sam­fun­net.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På valg­nat­ten skal han na­tur­lig nok sitte i NRK sitt stu­dio og kom­men­te­re tall og må­lin­ger. Det er midt i smør­øyet, med­gir han, selv om re­sul­ta­tet denne gang kan ta tid å få fast­slått.

- Med små­par­ti­ene kan fin­tel­lin­gen endre man­da­te­ne. Der­med kan det for­sky­ves.

Han har stor re­spekt for po­li­ti­ke­re og de som står på, ikke minst lo­kalt.

- Lo­kal­po­li­ti­ke­re får stort sett bare kjeft, men hva slags sys­tem ville vi hatt uten dem? Tenk på all ung­dom­men som en­ga­sje­rer seg po­li­tisk. De kri­ti­se­res for å være broi­le­re og kar­rie­ris­ter, men hva hadde skjedd hvis de ikke en­ga­sjer­te seg?

- Har du selv all­tid stemt?

- Vel, det var én gang jeg ikke fikk stemt. Da det kom ut fikk jeg kjeft av sek­re­tæ­ren i Oslo Ar­bei­der­par­ti. En mann i min po­si­sjon kunne ikke si at han ikke stem­te, mente Ap-man­nen. Det er vik­tig å stem­me. Den gan­gen jeg ikke gjor­de det var jeg uten­bys, for­kla­rer valg­fors­ker Bernt Aar­dal før tiden vår er opp­brukt og han må vi­de­re til nye opp­ga­ver. Men stres­set hol­der han i sjakk. Ennå.

Bernt Aardal

Professor ved institutt for statsvitenskap ved universitetet i Oslo.

Flittig brukt valgforsker nå i valgkampen.

Den største utfordringen hans be­gyn­ner etter val­get. Aar­dal leder en stor vel­ger­un­der­sø­kel­se, som har på­gått på sett og vis siden 1957. I halv­an­net år skal han jobbe med re­sul­ta­te­ne av årets valg.

62 år, gift, to barn

Bor i Bærum