- Store ting kommer ofte i små presanger

Tom og Susan har lært seg å leve med drapstrusler. De tjener Gud i et av Manillas verste strøk.

Ingen betaler strøm i Tom og Susans nabolag. Kommunens folk tør ikke komme og kreve inn strømavgiften.
Selv politiet holder seg unna så lenge de kan, og når de endelig kommer er de alltid mange sammen. En ensom politimanns liv er lite verdt i slummen der de kriminelle bandene rår.
Av alle steder på jorda, var det hit Tom og Susan ble kalt av Gud. I disse gatene hvor kloakken renner åpent, magre katter smyger seg langs hushjørnene og som fornuftige folk forlater så fort de kan, har det filipinske ekteparet holdt trofast ut i 17 år. De gir oss lov til å trykke historien sin, men ber oss la være å bruke navnene deres og navnet på bydelen. Tom og Susan er ikke deres egentlige navn.
- Vi har ofte bedt Gud om å få flytte til et lettere sted, men det er visst her han vil ha oss, smiler Tom. De gav avkall på gode jobber i helsevesenet da de flyttet ut i slummen.
De første årene var ubeskrivelige. Susan forteller om kriminelle som kom til behandling med pistolen klar, i tilfelle bakholdsangrep. Og hun forteller om muslimske naboer som holdt seg på lang avstand fra «disse svinekjøttspisende kristne». Sakte, sakte vant Tom og Susan slummens tillit. I dag er naboene blitt deres beste beskyttere.

- Store ting kommer ofte i små presanger, spøker den lokale kjentmannen som har fulgt oss til Tom og Susans lille kontor. Spøken spiller på rommets størrelse, og på parets store arbeid. Vi er tolv personer stuet sammen på ni kvadrat. En svær vifte suser i det ene hjørnet. Likevel er varmen så kvelende at døra må stå åpen ut mot gata mens de forteller hvordan det hele startet. Innimellom drukner ordene i hundeglam og klaprende mopeder.
Ekteparet har gitt arbeidet sitt et navn som på norsk kan omsettes med «Kjærlighetsgaven». Det handler om matutdeling til barn, førskole, barne- og ungdomsarbeid, arbeidstrening for kvinner og helsetjenester.
- Alt vi har er en gave fra Ham, sier Susan. Sammen med ektemannen har hun bygget opp arbeidet fra ingenting. De hadde ingen støttende organisasjon i ryggen da de begynte. Bare tomme hender og vame hjerter.

Nøden er stor under de rustne bølgeblikktakene. Mødrene i slummen vet å verdsette at barna kan gå til matutdelingen med en tallerken og få den fylt med ris og noen biter kylling. Mens én gruppe spiser glupsk i ett av rommene på senteret, avslutter en annen gruppe skoledagen. Den unge læreren kommander dem på rekke for å synge avslutningssangen, men de søte små i foldeskjørt og hvite skjorter har vanskelig for å stå i ro. Resolutt får læreren dem tilbake på geledd.
- De hadde ingen respekt for autoriteter da de kom hit. Jeg var nesten redd for dem til å begynne med, innrømmer den unge kvinnen, som er utdannet høyskolelærer, men som jobber frivillig i prosjektet.
Susan forteller at senteret er blitt populært, fordi foreldrene ser at barna forandrer seg og blir lettere å ha med å gjøre.
- De setter pris på at vi gir dem oppdragelse og sender barna ivrig avgårde til ungdomsklubben vår, selv om de vet at det er en kristen klubb. Noen kommer hit rett fra arabiskundervisning i moskeen.
På ungdomsklubben lærer de å lese Bibelen.
- Vi fører dem igjennom et tre års studium. I løpet av det andre året begynner Den hellige ånd å arbeide. Da kan det være fristende å invitere dem til å bli kristne, men vi velger å vente - og grave dypere i hjertejorda, slik at de skal være grunnfestet og skjønne hva det går ut på når de tar imot Jesus.
- Ofte ser vi at ett av barna i en familie kommer til tro og deler troen med de andre søskenene.

Holdninger endres. Ungdommene blir motivert for å gå på skole. Før var det vanlig at tolv år gamle jenter giftet seg og fikk barn, dette skjer sjeldnere nå.
Når barna forandres, hender det ofte at foreldrene også blir nysgjerrige på troen. Fra barnearbeidet har det vokst frem kvinnegrupper og igjen blir mennesker forandret. Mødre som før livnærte seg på kriminalitet, tar oppgjør med sin egen livsførsel og synes det er vidunderlig å kunne legge seg om kvelden med ro i sjelen.
Forandringene har skjedd gradvis. Å drive misjon i vanlig forstand i dette området ville vært livsfarlig.
- Det må skje ved hjelp av venneevangelisering og tålmodighet, sier Tom, og forteller om flere organisasjoner som har kommet, sett seg om og dratt i årenes løp.
Over tid er hele lokalsamfunnet blitt forandret. Det er ikke så farlig å bevege seg rundt omkring lenger, ikke så mange som sitter anspent på vakt. Tom forteller at han har bedt om fred i nabolaget i mange år. Freden kom på forunderlig vis gjennom en stor brann.
- Det som først virket som en katastrofe, ble en velsignelse, fordi kjeltringene som holdt til i husene som brant, flyttet til en annen kant av byen.

Likevel har Tom og Susan gjort det til en vane å komme på jobb til forskjellig tid og langs forskjellig rute hver dag. For sikkerhets skyld. Slik at det skal bli vanskeligere å angripe for folk som vil dem vondt.
Det er ikke alle som setter pris på forandringene som har skjedd. Ekteparet lever med drapstrusler hengende over seg.
Susan forteller om en mann som lenge forsøkte å drive dem bort fra strøket.
- Han truet åpenlyst med å drepe oss, men fikk en kraftig overhøvling av naboene. «Hvordan skal det gå med oss og barna våre, hvis du dreper Tom og Susan?» raste de.
Mannen trakk seg tilbake. Da han etter en tid igjen banket på døra deres, trodde ikke Tom sine egne ører.
- Han bad meg komme og hjelpe sønnen sin som var syk. Han hadde ingen andre steder å gå, men for skams skyld la han til at han fremdeles syntes vi burde flytte. Bare sønnen fikk hjelp først.
Tom smiler fra øre til øre. Gud er god. Gutten ble frisk, og Tom fikk en fiende mindre.

Susan ser likevel ingen grunn til å smile mens hun forteller om den forferdelige kvelden for noen år tilbake, da mennene til strøkets mafiaboss kom og hentet ektemannen.
Hun skjønte med en gang hvem de var, og at Tom var i livsfare. Raskt sendte hun tekstmeldinger til sine beste venner og bad dem om å be. Så foldet hun sine egne hender.
Tom ble ført til mafialederens kontor. Sjefen selv satt bak skrivebordet med flere revolvere på bordplaten foran seg.
«Hva tror du kommer til å skje, hvis jeg dreper deg?» spurte han.
«Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for hva som kommer til å skje med matutdelingen, skoleprogrammet og helsetilbudet i bydelen. Hvis du dreper meg, kommer kona mi til å flytte. Arbeidet vil stoppe opp. Ingen vil føre det videre, og folk vil bli sinte,» svarte Tom.
- Han svarte så godt for seg at han fikk gå, sier Susan, og innrømmer at det er første gang hun klarer å fortelle denne historien uten å begynne å gråte. Det var så nære på.

Det har vært nære på for Susan og parets tre barn også. Barna fikk tuberkulose, og selv fikk hun en livstruende infeksjon etter den siste fødselen. Da ryktet begynte å gå om at Susan holdt på å dø, våknet lokalsamfunnet.
- Folk samlet inn penger til medisinsk behandling for meg. Alle bidro, forteller hun og blir rørt av å tenke tilbake på omsorgen de viste henne. Like rørende var det ikke at de kom trekkende med sjefsimamen en torsdagskveld for at han skulle be for henne. Susan visste ikke sin arme råd, og unnskyldte seg med at imamen ikke kunne komme inn, siden ektemannen ikke var hjemme. Et par dager etter ble Tom og Susan bønnhørt.
- De spurte om det var Allah som hadde helbredet meg. Men vi svarte at nei, det var Issa (Jesus). Der og da skjønte jeg hvorfor Gud hadde tillatt dette å skje. Alle som hadde gitt penger, var nysgjerrige på hvordan det gikk. Slik fikk alle høre at Issa helbreder.

Tom og Susan tegner ikke noe glansbilde av livet i slummen. De er ærlige om at det har vært tøft for barna å vokse opp på et slikt sted. Susan har slektninger i Italia og USA. Det hadde vært så enkelt å flytte etter.
- Hver gang vi har vært nippet til å gi opp, har Gud fornyet visjonen vår. Vi har sett menneskene i slummen for oss, og fått krefter til å fortsette.

- Folk spør om ikke drapstruslene gjør oss redde. Om vi ikke har lyst til å flykte. Men vi har ingen steder å dra. De som truer har slektninger over hele landet. De kan ta oss hvor som helst, så vi har bestemt oss for å bli. Hvis vi skal dø, så dør vi her, sier Tom.
DM