Startskudd for den store trossamtalen

Kulturministeren vil ha alles innspill i utformingen av landets framtidige trospolitikk. Samtidig skal det lages et forslag til helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) trakk mandag opp linjene for det hun ønsker skal bli en omfattende og bred dialog om tro og livssyn i Norge. Der vil hun ha med et størst mulig mangfold av stemmer.

Vil ha med alle

Det lød som et ekko av et slagord på motsatt side av det politiske spekter, et «Alle skal med» – for religiøs sektor.

– Det er avgjørende for meg at alle skal inviteres til samtalen, særlig de som ikke har noen posisjon eller beslutningsmakt i motsetning til dem som alltid kommer fram i mediene og på talerstolene. De som har mye på hjertet, skal få en mulighet til å være en stemme i debatten. Det er veldig viktig for regjeringen å inspirere til tros- og livssynssamtaler i alle slags fora, sa kulturministeren.

Roste Venstre

Hun viste til representantforslaget fra støttepartiet Venstre som opptakten til arbeidet hun har igangsatt.

– Jeg er glad for at Venstre finnes, sa Helleland raust, fordi hun var blitt overbevist om at Venstres rop om en tydeligere og samordnet tros- og livssynspolitikk var av beste sort.

– Tro og livssyn kan brukes til å skape skillelinjer, påpekte hun og advarte mot opphetede situasjonsbetingede debatter.

– Vi er godt rusta til å ta den store og nødvendige samtalen om dette. I Norge har vi en godt etablert livssynsdialog, både mellom individer og organisasjoner som for eksempel Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn, sa Helleland som viste til NOU 2013:1 «Det livssynsåpne samfunn».
Utredningen fra det såkalte Stålsettutvalget er et viktig grunnlag for det videre arbeidet. 

Utvalget kom for tre og et halvt år siden med en utredning som fremmet forslag om hva som kunne skape en helhetlig statlig tros- og livssynspolitikk, særlig forankret i at statens fremste oppgave er å sikre tros- og livssynsfrihet.
Helleland sa hun ledet et departement som vil støtte tiltak som vil bidrar til den offentlige tros- og livssynssamtalen.

– Det skjer mye godt, men vi kan ikke lene oss tilbake og si at vi er fornøyd. Det som før var relevante løsninger, er kanskje ikke det lenger, sa hun og viste til den nært forestående avviklingen av statskirkeordningen som gis en ny omdreining i 2017. Det vil skape endringer, påpekte hun.

– Og vi må spørre oss hva likebehandling innebærer i en ny tid der stadig nye generasjoner skal ha eierskap til løsningene vi skal finne fram til, sa Helleland. Sammen med andre bidragsytere var hun innom forholdet mellom Den norske kirke og staten, finansieringen av trossamfunnene, religionens plass i skolen og snakket om toleranse overfor og begrensninger for religioner og livssyn og deres ulike uttrykksformer.

Raskt og langsomt

Mens mye tyder på at regjeringen har hastverk med å få satt sitt preg på feltet i tiden før den eventuelt mister makten om et års tid, legges det samtidig opp til en langsom og tilstrekkelig samtale i et ubegrenset antall fora.

Dette som kontrast til det statsråden kalte tilspissede diskusjoner og skyttergravsaktivitet i lys av enkelthendelser og episoder – som den dagsaktuelle debatten rundt frisøren som nektet å klippe en hijabkledd kvinne.

– Det er kun når enkelthendelser oppstår at mediene setter søkelyset på dette feltet, og da får vi debatter som bare er knyttet til den aktuelle konflikten, ikke det større perspektivet. Vi trenger derfor å løfte debatten fram i «fredstid», ikke bare når det er konflikt. Ellers mister vi en del på veien. Når debatten blir satt i riktig ramme, kan mange stemmer få komme til orde. Da kan vi belyse feltet på en annen måte enn tidligere. Og vi er nødt til å snakke om disse tingene, sa hun og tok til orde for et ordskifte preget av opplysning, trygghet og nysgjerrighet framfor frykt og redsel.

To spor

Den videre prosessen i regjeringens arbeid med tros- og livssynsfeltet er ikke bare en stor, bred og mangfoldig dialogprosess som skal munne ut i en stortingsmelding. Det kommer også en lovproposisjon.

Helleland ba interesserte av alle kategorier ta seg god tid med livssynsdialogene.

– Meldingen kommer senest i 2018 fordi vi ønsker å bruke tid på denne prosessen, og veien blir her like viktig som målet, sa hun.

Kulturministeren kan imidlertid ikke slappe av med lovprosessen. Der må hun være i mål i løpet av vårsesjonen i Stortinget hvis den sittende regjering skal være noenlunde sikre på å få flertall for sine forslag. For ingen kan spå noe sikkert om hvem som bestyrer regjeringskontorene høsten 2017.

Dette vil si at kulturministerens proposisjon til lov om tros- og livssynssamfunn vil foreligge i god tid før man har hørt hva folket har på hjertet om disse spørsmålene. Det som framkommer i denne store samtalen vil først bli avspeilet i den bebudede Stortingsmeldingen. Det gjenstår å se om Høyres Linda Hofstad Helleland blir den som legger den fram eller om det blir en statsråd fra et annet parti.

Venstres Sveinung Rotevatn sa seg godt fornøyd med initiativet fra kulturministeren på et område som etter hans mening trenger en ny politikk, meislet ut med tanke på mangfold.

– Mangfold er ikke en trussel, men en berikelse, og det leves mange ulike liv i Norge, sa Rotevatn som blant annet mente det var på tide å se på finansieringen av trossamfunnene. Kirkeskatt var blant løsningene som var blitt drøftet internt i hans parti, sa han og framviste ellers litt utålmodighet idet han håpte at det sittende storting skal få anledning til å behandle stortingsmeldingen.

– Uunnværlig

– Vi er ganske gode på likhet her i landet, kanskje litt for gode, mente Ingrid Rosendorf Joys. – Vi trenger strukturer for å kunne leve sammen i ulikhet, påpekte katolikken som er leder for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) som ble til for 20 år siden.

– Helt siden den gangen har dialogen vært nødvendig. De neste 20 årene vil den være uunnværlig, sa hun.

Kirkerådets leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, sa seg enig i at Den norske kirkes rolle og selvforståelse som majoritetskirke måtte endres i et nytt kirkelandskap der bindingene til staten skulle oppløses, men advarte:

– Prinsippet om likebehandling av tros- og livssynssamfunn må ikke nødvendigvis ha som forutsetning en kirke under generell tilbaketrekning. Den norske kirke skal være en åpen folkekirke midt i det livssynsåpne samfunn, sa Raaum.