Sønderknuste hjerter

Samtidig som det er mange oppmuntrende tegn blant kristne, finnes det også ting som er urovekkende. Vi har våre åndelige øyne på Jesus, vi tror på vekkelse, Bibelen er vår grunnvoll og Ånden vår ledelse. Men det betyr ikke at vi stikker hodet i sanden som strutsen, og nekter å se hvordan det egentlig er rundt oss.

Kristne i vesten, i Skandinavia, har alltid hatt en frykt for lovtrelldom. Kanskje har man en bakgrunn som vitner om innskrenkethet og intoleranse. Og Jesus var ikke intolerant. Han var prinsippfast og utfordrende, men ikke nedlatende dømmende. I alle vekkelser er det alltid en fare for lovtrelldom, men spørsmålet er om dette er den store faren. Er dette det store problemet? Eller er det kanskje den andre grøfta - nemlig normløshet/lovløshet? Dersom vi er på vei inn i endetiden, vil lovløsheten i så tilfelle være et mye større problem enn loviskheten. Jeg tror virkelig vi for alvor er på vei inn i de siste tider, og jeg tror at utviklingen kommer til å gå raskere enn vi aner. Lovløshet Hva er så lovløshet? Judas brev vers 4 uttrykker det nøyaktig: "... De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus." Vi kunne ha funnet frem flere skriftsteder, men her er kjernen. Man henviser til Guds nåde for å gi seg selv friheten til å leve et slapt, kjødelig eller syndig liv. Og når man gjør det, fornekter man egentlig det Jesus gjorde da han døde for oss på korset. Jesus døde ikke for at du skulle kunne leve som du vil! Jesu blod rant ikke på korset for å gi deg friheten til å leve et liv i kompromiss og verdslighet. Guds nåde er ikke til for å unnskylde og gi frihet til et opprørsk og syndig liv, men for å rense meg fra mine synder. Et liv i tro er ikke et liv der man selv gjør hva man vil. Det er et liv som leves i Jesu fotspor. Troen fungerer ikke uten omvendelse. Omvendelsen kommer når jeg ser mitt behov for Jesus. Jeg ser mitt behov for Jesus først når jeg får nød for min, min families, min menighets og mitt lands egentlige åndelige situasjon. Nøden driver meg til nåden Når Ånden viser meg hvordan det egentlig er fatt med meg, får jeg nød for min egen situasjon, nøden driver meg til nåden og jeg blir uendelig takknemlig for Guds nåde og barmhjertighet mot meg. Når jeg for alvor opplever nåden, begynner troen å fungere. Troen holder fast ved Jesus og stoler på ham. Troen står på Guds løfter og holder fast på dem helt til de går i oppfyllelse. Troen underordner seg Jesus, blir føyelig og mild under Åndens lederskap og vil ikke gå sin egen sjeliske vei. Troen holder seg til Jesus og Hans ord og vil ikke ha med verden, verdslighet og denne verdens ånd å gjøre. Troen overvinner i stedet verden og vil ikke noe heller enn at Guds vilje skal skje. I den tiden vi lever i kommer fienden til å prøve å erstatte hjertets ekte tro og virkelig tillit til Guds nåde med billig nåde og overmot, med slappe frihetsproklamasjoner av at alt går, alt er OK, alt står bra til. Men alt står ikke bra til! Når egoet leker religion, står ikke alt bra til! Når egenkjærligheten spiller åndelig, står ikke alt bra til! Når religiøs bakgrunn og religiøse meninger får lov til å vanne ut det Guds ord egentlig sier, står ikke alt bra til. Når predikanter tier og ikke tør å tale ut om synd og verdslighet, står ikke alt bra til. Når penger og materialisme, når nytelsessyke og lekelyst, motvilje mot bønn og evangelisering råder, står ikke alt bra til. Når hardhet, hån, kulde, likegyldighet og uforsonlighet griper troende, og man hardnakket forsvarer sin "private sfære" og nekter å akseptere Bibelens formaninger, står det ikke bra til! Vend om Visst trenger vi nye initiativer og nye kampanjer i vårt land, men likevel kommer vi aldri gjennom for alvor, hvis ikke Guds Ånd får bryte ned avguder i våre liv. Det er ikke skillemurer mellom kristne som trenger å brytes ned, det er den bakenforliggende synden som forårsaker dette, i den enkeltes liv, i familier, menigheter og mellom forskjellige sammenhenger, som Guds Ånd vil bryte ned. Til syvende og sist er det ikke ulike konstruksjoner og organiseringsformer som løser kristenhetens indre problemer, men at man sønderriver hjerter, bryter ned avguder, vender om fra synd og går på Guds veier, på Guds måte. Uviljen mot å gjøre dette, eller viljen til å gjøre det på egen måte, med egne motiver, skaper lovløshet. Denne lovløsheten forandrer på Guds veier, Guds måte, Guds planer, men bruker og utnytter Guds ord og likner til forveksling virkelig åndelighet. Denne lovløsheten, som utad er sjarmerende nådefull, elskverdig imøtekommende, og praktisk tilpasset det folk vil høre i øyeblikket, er et åndelig rusmiddel som bedøver troende og tar fra dem den ekte friheten. Og resultatet blir ødeleggende, mange blir slått, sviktet, bedratt, svake, bundet og oppgitt. En kristendom som forsvarer kjødet og egoet, kan aldri produsere seier, frihet og mirakler, men blir bare overfladisk søppel. Jesus er som han er Derfor er det viktig å se på Jesus uten å filtrere ham gjennom "skandinaviske" øyne. Han er som han er - og han er i sannhet radikal og han gir ekte frihet og seier. Men bare når vi gjør opp med vår uvilje til å adlyde ham på hans vilkår. Peter sier i 2.Pet. 3:17: "Så må da dere, mine kjære, som forut vet dette, ta dere i vare så dere ikke skal bli revet med av de lovløses villfarelse slik at dere faller ut av deres egen faste stand." Jo mer vi går inn i endetiden, jo mer trenger du å stå fast. Gjør du det, vil din beste tid komme. Guds salvelse og kraft kommer til å bistå deg som aldri før! Ulf Ekman Ansvarlig utgiver