Skolebrød til statsråden

Magazinet kan denne uken slå fast det mange har hatt fornemmelsen av kom til å skje: Bondevikregjeringens utdanningsminister, Kristin Clemet (H), har satt rekord i friskolegodkjenninger.

På åtte måneder har Kristin Clemet rukket å si ja til 18 skolesøknader, like mange som Aps fremste friskoletrenerer, Trond Giske, slapp gjennom nåløyet på halvannet år. Det er bare å konstatere at ingen er over, og ingen er ved siden av Høyrestatsråden.

Også Clemets forgjenger, Jon Lilletun (KrF) ?av mange kalt friskolenes beste venn- gir berøm for innsatsen. ?Imponerende effektiv?, kaller han Kristin Clemets håndteringen av søknadsbunken. Selv godkjente han 11 nye skoler fra høsten 1999 til våren 2000, og har således en god andreplass i denne rangeringen.

Folk tenker selv
Det er liten tvil om at friskoleinteresserte over hele landet har forstått signalet fra Samarbeidsregjeringen: Søknader om nye skoleetableringer ønskes hjertelig velkommen til statsrådens kontor. Kortere saksbehandlingstid har derfor ført til at pågangen i departementet neppe har vært større enn den er i dag.

Dette viser at folk er i stand til å tenke selv. Man finner seg ikke i å bli diktert av politikere som Trond Giske. Skremselspropagandaen i form av svertekampanjer og ekstremstempling av friskoler fra den mannen har prellet av. Sannheten er vel snarere at Giskes innbitte kamp mot foreldreretten har gjort foreldre enda mer bevisste på hvilken skole de sender barna sine til, og skolefriheten er kommet for å bli. Der tror vi Kjell Bjørsvik ved Egill Danielsens stiftelse i Bergen har helt rett når han sier at den tidligere Ap-statsrådens negative holdning til kristne friskoler har fått mange foreldre til å ta initiativet til å opprette friskoler (Dagen 15.08.02). Og vi vil legge til: Mange har nok også fått øynene opp for allerede eksisterende friskoler i nabolaget eller nabobygda, ikke bare kristne friskoler.

Tallenes tale er jo klar i så måte. Interessen er sterkt økende. En uke før skolestart stod 700 barn i kø for å få friskoleplass , viser en undersøkelse som NRK har gjort blant 25 skoler av ulike slag. Magazinets egen lille ringerunde til elleve skoler denne uken underbygger inntrykket av at tilsiget til nye så vel som mer etablerte friskoler er meget godt.

Holdningsendring
Den positive holdningsendringen det siste året er også blitt dokumentert fra andre kanter. I Norges største økonomiblad, Dine Penger, var privatskolene hovedtema i en 14 sider lang presentasjon sist uke. Det ble slått fast at friskoler er billigere enn mange tror. Dessuten ble myten om at dette bare er for ?rikfolk og fundamentalister? tatt livet av. Foreldrenes argument for å velge friskole gikk for eksempel på at her var det mer motiverte lærere, bedre miljø, pedagogikk og bedre karakterer.

Kanskje er dette bare starten på en virkelig stor bølge med nyetableringer over hele landet. Mye kan tyde på det. For når den nye friskoleloven trer i kraft fra neste år, skal det jo bli enda lettere å starte, og Clemet kan komme til å forbedre sin egen rekord. Begrensningen i dagens lovverk om at man må drive utfra livssyn eller alternativ pedagogikk fjernes, og i realiteten blir det stor frihet for alle som kan legge frem skoleplaner med kvalitet og innhold.

Reell frihet
Skal denne friheten bli reell, er det viktig at unødige ?bremsemekanismer? fjernes fra det nye lovutkastet. Satsråden vil ikke signalisere om det blir store eller små justeringer når det legges frem senere i høst. Men hun lover en ting: Hun vil redusere skjønnselementet i dagens lov. Det var jo dette elementet Giske brukte for å spenne bein på Oasen i halvannet år. Vi har påpekt det før, men synes det er grunn til å gjenta, at Clemets lovforslag er for svakt akkurat på dette punktet. Regjeringen ønsker å gjøre ?retten til godkjenning betinget av at godkjenning ikke fører til vesentlige negative konsekvenser for kommunen?. Om politikerne i en kommune mener å kunne dokumentere at en friskoleetablering fører til at den offentlige skolen må legges ned, eller at elever av den grunn for eksempel får urimelig lang reiseveg til nærmeste offentlige skole, kan man tenke seg at det er nok til at foreldreretten settes til side.

Så vidt vi vet fins det ingen eksempler på at friskoler har slått beina under en offentlig skole. Problemstillingen er med andre ord veldig søkt. Derimot fins det minst 500 eksempler fra de siste 10-15 årene fra kommuner som har satt kroken på døra på grendeskolene sine på grunn av en slunken kommunekasse. Den største trusselen mot den offentlige skolen er ikke foreldre som vil starte en friskole, men kommunens egen sparekniv.

Forutsigbarhet
Derfor er det ingen grunn til at kommunene skal få et slikt skjønnsredskap som Clemet vil gi dem. Foreldreretten som prinsipp er overordnet slike problemstillinger. Slår man ikke en jernring rundt dette prinsippet, åpner man opp for forskjellsbehandling og politisk spill rundt om i kommunene. Håpet er at en samlet friskolebevegelse sammen med alle andre friskolevennlige høringsinnstanser bidrar til å sikre likhet for loven og optimal forutsigbarhet i behandling av friskolesøknader. Men tiden er kort: Høringsfristen går ut 1. september.

Det kunne vært fristende å gi statsråden et høyt terningkast for innsatsen så langt. I stedet avgrenser vi oss til å by på et ferskt skolebrød ved en passende anledning.

Per Ole Aalberg