Skal man gi eller gå forbi?

Noen gir fordi samvittigheten gnager. Andre vender blikket bort.

Vårsolen varmer de kalde brosteinene i Bergen sentrum. Og like raskt som folk stikker hodet frem for å få smake på de første solstrålene, krydres gatene i byen med tiggere.

Skal man gi eller gå forbi?

Ved Lille Lungårdsvann sitter en eldre kvinne med en liten plakat, beskyttet med gjennomsiktig teip. På plakaten er det bilde av to barn med en tekst under hvor kvinnen ber om hjelp. Hun rekker frem et pappbeger.

– Please, please, sier hun.

En ung kvinne passerer, men stanser brått. Hun går tilbake og legge noen mynter i begeret.

120 passerer uten å gi

Et par hundre meter fra den eldre tiggerkvinnen, står en mann, også preget av alderdommen. De grove furene i ansiktet, det hvite skjegget og øynene som skuer tomt utover forteller en historie som ingen av de forbipasserende kjenner. Han holder de store hendene rundt pappbegeret, løfter det frem med jevne mellomrom i det han utbryter noen lavmælte ord.

Jeg blir stående på avstand og observerer. Over 120 mennesker passerer ham uten å gi. Jeg går bort til ham og spør ham hvordan det går.

– Milano, Italiano, sier han og løfter på skuldrene.

Resten skjønner jeg ikke noe av.

Kjøpte aksjer i stede

Tilbake ved området rundt Lille Lungårdsvann sitter det en kvinne inntil en grå mursteinsbygning. Det som ligner på en ung forretningsmann haster forbi. Han snakker i mobiltelefon. Jeg stanser ham og spør om han vurderte å gi til tiggeren han nettopp passerte.

– Jeg så henne ikke en gang. Jeg tenkte på aksjer, sier Matias Åkerlund.

Han er BI-student og aksjemegler, og kjøpte en aksje over telefon akkurat da han passerte tiggeren. Åkerlund er av den oppfatning at tiggere bør skape litt underholdning og liv for å få noe.

– De bør ikke bare sitte der og syte, sier han, men innrømmer at han innimellom også gir til de som bare sitter der.

– Etter at jeg så dokumentaren «Petter uteligger» gir jeg oftere, sier han.

TV2-dokumentaren handler om familiemannen Petter Nyqvist (37), som prøvde seg som uteligger i 52 dager for å lage en film om livet som tigger og uteligger.

– Hvorfor gir du?

– Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg har det så bra selv. Selv om pengene går til ting som ikke er bra, er det bedre at de tigger enn at de holder på med kriminalitet, sier Åkerlund.

Han gir heller penger enn mat. Det har hendt at han har kjøpt en burger på McDonalds og gitt til en tigger.

Valgfri pris

Kvinnen Åkerlund nettopp passerte heter Larissa. Hun strikker grytekluter, luer og håndleddsvarmere.

– Hvor mye koster de? spør jeg.

– Twenty, thirty kroners. What you want to pay, sier hun.

Hun har sittet inntil veggen siden klokka ti i dag. Ingen har kjøpt til nå. Hjemme i Romania har hun tre barn, som bor med hennes foreldre.

– Every day I sit here, sier kvinnen.

Hun forklarer at hun ikke har noen utdannelse, og at hun derfor må tigge. I to måneder oppholder hun seg i byen før hun setter kursen hjem til Romania.

14 timers dag

Maria er også fra Romania. Hun setter seg ned ved siden av meg i det jeg skal knipse et bilde av Larissa. Maria har klart å tjene så mye penger at hun har råd til å kjøpe blader, som hun kan selge på provisjon. Men det er ikke tilstrekkelig å selge blader. Hun må også tigge. Dagene blir lange, ofte opp mot 14 timer.

– Many times I am begging. In the day, and in the night, sier hun.

Hun forklarer at mange sier nei, og at nordmenn har fordommer mot hennes folk.

– Stealing, murder, mafioso, sier hun for å nevne anklagene hun ofte hører.

– Mødre gir mest

Maria opplever at det helst er unge mennesker som gir, spesielt mødre som har barn med seg. Selv har hun tre barn i hjemlandet.

– Et av barna mine er veldig syk. Min mann trenger en operasjon her, sier hun og peker på halsen.

Maria har kommet til Bergen hvert år de siste 5-6 år. Hun blir fra to til fem måneder. Da bor hun i en leilighet sammen med tre andre kvinner. Hun ønsker seg en annen jobb i Norge, men hun kan ikke snakke norsk, og da blir det vanskelig.

– Utrivelig med tiggere

Det er ikke alle som liker at tiggere ber om penger. Gunnar Ødven er en av dem.

– Jeg skulle gjerne vært foruten, sier han.

– Hvorfor?

– Det blir utrivelig å gå til byen, spesielt på Torgalmenningen. Jeg unngår å gå der fordi det er så plagsomt med tiggerne. Når de kommer bort til deg og stikker koppen opp i nesen din er det ikke noe gøy.

– Hender det at du gir?

– Aldri.

– Hvorfor ikke?

– Jeg skulle ønske at de ikke kom hit, men det er tydeligvis noen som synes det er et festlig innslag i bybildet. Derfor gir de noen kroner. Dermed har du et marked, og de kommer igjen og igjen.

– Tenker du av og til på at de trenger penger, og at du kunne ha hjulpet dem hvis du ga?

– Å reise til Norge for å tigge ikke er en løsning på problemet. Det er andre ting som skal til, og det kan ikke skjer her på gaten i Bergen, sier han.