Ruster seg til å stå sterke i stormen

Kristne opplever tøff forfølgelse i deler av Egypt. De har små utsikter til å slippe unna. I stedet ruster de seg til å takle forfølgelsen.

Et av de harde områdene erMinya i Øvre Egypt. Provinsen har rykte for å være et eksplosivt område, en «hotspot», på grunn av dype religiøse motsetninger. Den siste tiden har det vært flere angrep på kristne, hus har blitt satt i brann og mennesker drept.

Minya by ligger vedNilen. Elva renner bred og langsom forbi irrgrønne åkrer, vaiende palmer og beitende sauer. Minareter og ett og annet kirketårn kneiser mot himmelen. Det er et vakkert landskap. Idyllen vi kan betrakte gjennom bilvinduet står i skarp kontrast til de voldsomme opptøyene som fra tid til annen herjer byen.

I provinsen Minya alene ble 30 kirker brent ned under protestene som fulgte president Morsis fall sommeren 2013, ifølge avisen Al-Monitor. Her måtte kirker avlyse julefeiringen i fjor, fordi det var for farlig å samles.

Og her har små reparasjoner på kirkebygg eller rykter om romanser mellom kristne og muslimske unge vært nok til å utløse voldelige opprør, slik det nylig skjedde i ­landsbyen El-Karm i Minya. Syv hjem ble satt fyr på og en eldre ­kvinne ble kledd naken og paradert ­gjennom gatene som hevn.

Vakthold

Det var rolig i Minya da Dagen besøkte byen tidligere i vår. Likevel var politifolkene mange og godt synlige oppover Nildalen. Inne i Minya by får minibussen vår politieskorte både foran og bak, selv om vi allerede har en politioffiser med automatvåpen i framsetet.

I det vi stiger ut av bussen ved en liten landsbykirke blir de væpnede vaktene enda flere. Kalashnikover over skulderen synes å være en selvsagt del av påkledningen for atskillige menn i denne byen. De virker ikke direkte truende, men heller ikke vennlige, og de tar ikke blikket fra oss. Når vi går inn i kirken, blir de stående igjen utenfor.

Med et slikt vakthold er det uventet å bli møtt av en gjeng fnisete jenter inne i kirken. De virker aldeles uberørt både av kalashnikovene og det faktum at kirkebygget er gammelt og slitt med store sprekker i veggene fra gulv til tak.

De siste årene har mange menigheter startet egne jentegrupper. Nå er det over 150 slike grupper på den egyptiske landsbygda. En av gruppene holder til i denne lille, slitte kirken i Minya.

Endrer tenkemåte

Jentene i gruppen er mellom 13 og 16 år gamle. De møtes to ganger i uken og blir fulgt opp av en kvinnelig leder når det trengs.

– Kristne jenter møter mange utfordringer i dagens Egypt, sier lederen. – Samfunnet er påvirket av islamsk kultur og nedvurderer jentene. Mange har psykiske problemer, men klarer ikke å uttrykke følelser. Og mange slutter tidlig på skolen, fordi familiene har ekteskap som eneste mål for døtrene sine. Dét gjelder også for kristne. Vi prøver å endre denne mentaliteten, forteller hun.

I gruppene får jentene åndelig og praktisk hjelp, de får råd om hvordan de kan beskytte seg mot overgrep, og de blir oppmuntret til å legge planer for fremtiden.

– Noen av jentene ønsker å gå videre på skole, men har ikke penger. Vi lærer dem håndverk, slik at de kan skaffe seg inntekt og betale for studiene, forteller læreren og viser frem fargerike smykker som gruppen har laget.

Jentene sitter tett sammen i kirkebenkene. Noen stirrer blygt i gulvet, andre klarer nesten ikke å vente med å ta ordet.

– Vi har lært om relasjoner mellom menn og kvinner, hvordan vi kan bygge gode forhold og sette sunne grenser, sier en av dem.

En annen forteller at det har vært godt å lære hvordan hun skal takle vonde tanker, en tredje er glad for å ha lært hvordan hun kan uttrykke følelser.

– Hvilke drømmer har dere for fremtiden? spør jeg.

Jentene strekker armene ivrig i været. En vil bli lege og hjelpe fattige som ikke kan betale for seg. En annen vil åpne et tilfluktssted for hjemløse barn. Og en vil bli petroleumsingeniør.

Takle forfølgelse

Veien er lang fra en malingsslitt kirke med sprukne vegger til ingeniør- og legestudier. Men noen ganger er veien kort fra kristen tro til islam, hvis familiene har mange munner å mette og lite å sette på bordet.

I Øvre Egypt og i Nildeltaet i nord har radikal islam sterk oppslutning.

– I disse områdene er livet for kristne så vanskelig at en del nominelle kristne konverterer til islam, forteller en kirkeleder, som ikke kan oppgi navnet sitt av hensyn til egen og andres sikkerhet. – Livet blir så utrolig mye enklere hvis man er muslim i disse områdene. De får bedre jobber og blir bedre behandlet i skolen, sier kirkelederen.

Han og mange med ham har et sterkt engasjement for å styrke fattige landsbymenigheter, slik at de skal klare å leve med forfølgelsen. De organiserer nettverk av frivillige som har ett mål for øyet: Å hjelpe lokale kristne til å klare å takle de mange utfordringene de møter.

Jentegruppene er ett av tiltakene dette nettverket har fått i gang. Det drives også rundt 350 disippelskapsgrupper for ungdom.

– Gruppene deler liv og studerer Bibelen, og de samler inn penger for å gjøre gode ting for lokalsamefunnet. Ut fra disse gruppene har det vokst frem pastorer og ledere, forteller en lokal medarbeider.

Hjelp til de fattigste

Denne dagen skal jentene i den lille kirken i Minya dele ut mat til fattige, kristne familier. Sammen med voksne medarbeidere humper de rundt på små mopedbiler i trange gater med armene fulle av bæreposer.

Familiene har fått beskjed om at jentene kommer. De er ventet, og de er varmt velkommen. Fattigdommen som møter dem i de små murhusene er grell. I et av husene sitter en eldre kvinne rett på bakken ved siden av et ildsted. En annen kvinne, som er funksjonshemmet, kommer krypende på jordgulvet. Begge tørker tårer av takknemlighet når de tar imot posene med hjelp.

I de fleste hjemmene er det smått med møbler, men alle har bilder av Jesus, Maria og helgener på malingsslitte vegger. Disse menneskene legger ikke skjul på hvem de tror på. Men i den beiske virkeligheten kan noen av dem som har et mer distansert forhold til troen, komme til å gi den opp.

– Hvis vi ikke hjelper de fattigste familiene, blir de et lett bytte for islam, sier en av medarbeiderne.

Svar skyldig

Diskrimineringen av kristne begynner allerede i småskolen. Den nevnte kirkelederen forteller historien om en liten gutt for å illustrere.

– Jeg hater troen min! Den skaper meg bare problemer! sa gutten en dag han kom til kirken og øste ut frustrasjonen sin. Han hadde opplevd at venner trakk seg unna, og at muslimer sa at han var vantro og kom til å gå fortapt. Ofte ble han beskyldt for å tro på tre guder. Han hadde aldri lært hva han skulle svare på slike beskyldninger.

– Jeg klarer ikke forsvare troen min, og foreldrene mine har heller ingen svar, sa gutten.

For denne gutten kom hjelpen i form av kirkeskoler og et spill. Ikke så ulikt «Uno», blir det forklart. I løpet av spillet får barna presentert sentrale trossannheter, slik at de skal bli i stand til å svare for seg når spørsmålene kommer i skolegården. Spillet er produsert av nettverket.

– Da han fikk lære hva kristen tro faktisk handler om, ble frustrasjonen byttet ut med stolthet, forteller kristenlederen. Gutten fikk ny trygghet da han klarte å svare for seg når spørsmålene haglet i skolegården.

Mødre og lærere

I Minya møter vi to ledere for nettverket som arbeider med å utruste de fattige kirkene i regionen. De har et inderlig ønske om å være til velsignelse, både for de kristne og resten av befolkningen i Øvre Egypt. Også disse to ber om at vi ikke bruker navn og bilde på dem.

– Tjenesten vår handler om å gjøre disipler og utruste kirkene. Vi kan ikke gråte og klage fordi vi er en minoritet. Vi er tolv millioner kristne egyptere. Det er halvparten av alle kristne i hele Midtøsten. Hvis alle disse lever ut kraften i vitnesbyrdet om Jesus..., sier de og lar resten av setningen henge i lufta.

De forteller at de står overfor tre store utfordringer på den egyptiske landsbygda, nemlig fanatisme, arbeidsledighet og manglende enhet mellom ulike kirkesamfunn.

– Vi prøver å skape gode relasjoner med alle kirker, men det er ikke alltid lett, sier de og beskriver hvordan arbeidet har vokst til å omfatte både familier, skoler og kirker.

– Å jobbe med mødre er første skritt på veien mot endrede samfunn, sier de. – Derfor ble det opprettet grupper for mødre, for å lære dem hvordan de kan være en positiv kraft i barnas liv. 1500 mødre har vært innom dette programmet.

Senere bestemte de seg for å jobbe med lærere for å hjelpe dem til å bli bedre pedagoger og for­bilder. For tiden er rundt 200 lærere med på et eget program.

– Læreren er svært viktig i barnas liv. Når Jesus begynner å berøre hjertene til disse lærerne, blir de et kraftfullt vitnesbyrd for elevene og andre lærere.

– Vi har også egne programmer for pastorer, forteller de to. – Blant annet blir det arrangert konferanser der pastorer kan dele erfaringer, be sammen og bygge enhet. Nå vurderer vi å starte egne programmer for pastorkoner. Det viser seg at mange av disse angrer på at de giftet seg med en pastor, fordi det fører så mange utfordringer med seg.