Nathaniel (23) var 350 gram da han ble født: – Livet er så utrolig dyrebart

Da Nathaniel Rosvoldsve ble født passet mammas giftering på armen hans helt opp til skulderen.

Da Nathaniel Rosvoldsve kom til verden i 1998, veide han 350 gram, omkring like mye som en chipspose. Han var den gangen blant de minste barna på nyfødtintensiven ved St. Olavs hospital i Trondheim.

– Når jeg ser tilbake på det, er det er helt sprøtt å tenke på. Jeg var så ekstremt liten. Mammas giftering passet på armen min helt opp til skulderen, sier Rosvoldsve til Dagen.

Den litt annerledes starten på livet har preget ham.

– Jeg har alltid følt meg som en «fighter» og fått utrolig god hjelp som jeg er evig takknemlig for. Jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag, uten hjelp og bistand fra alle som er glad i meg, sier han.

Rosvoldsve ble født i uke 25, men var på størrelse med et foster i svangerskapsuke 20 eller 21. Ifølge Folkehelseinstituttet skjer omtrent en halv prosent av alle fødsler i Norge før svangerskapsuke 28. Barn som er født så prematurt har en økt risiko for død rundt og etter fødsel, og for funksjonsnedsettelser som cerebral parese, nedsatt syn og hørsel, lærevansker og psykiske vansker.

– Jeg har vært veldig heldig og ikke fått de største utfordringene som et resultat av at jeg er født for tidlig, sier Rosvoldsve.

Abort-debatten

23-åringen har fått med seg abort-debatten de siste dagene etter at SV på sitt landsmøte åpnet for selvbestemt abort fram til uke 22 i svangerskapet. Forslaget ble møtt med kraftige reaksjoner, og jordmorforbundet har allerede fått meldinger om flere jordmødre som vil reservere seg hvis forslaget vedtas.

Rosvoldsve støtter ikke vedtaket.

– Det er ikke den store forskjellen på uke 22 og 25, og det er et valg som ikke kan gjøres om på. Jeg tenker på barnet. For meg er skapt liv så utrolig dyrebart. Jeg synes det skal få en sjanse, sier han og legger til:

– Jeg vet innerst inne at jeg har vært heldig, og jeg er glad for muligheten til å leve. Jeg har ikke blitt gitt opp av noen. Jeg tror det er fellesnevneren for de fleste som meg som er i live i dag, sier han.

I dag går Rosvoldsve på spilldesign og grafikk ved Danvik folkehøgskole og skal studere det samme i Oslo til høsten. Han vil bruke spill som en plattform til å fortelle historier.

– Jeg har alltid hatt lyst å hjelpe folk. Å bruke spill på denne måten vil hjelpe folk å fortelle historier som ellers ikke hadde blitt hørt, sier han.

Sommerfuglvinger

Nathaniels mamma, Kristin Rangø Pedersen, husker sønnens start på livet som det var i går. Hun har 25 års erfaring som sykepleier, og jobbet ved sykehuset i Levanger da hun gikk gravid med ham.

– Jeg jobber ved intensivavdelingen hvor vi tok vare på mange premature barn, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg selv skulle bli mamma til et barn som var født for tidlig. Jeg var bare lykkelig over å være gravid og glad kvalmen begynte å gi seg, sier hun.

På en rutineundersøkelse klarte ikke jordmoren å ta mål av babyen. Derfra gikk det fort. Noen uker senere var Pedersen på St. Olavs hospital. Legene forklarte at det ikke var tilstrekkelig blodgjennomstrømming i morkaken, noe som gjorde at barnet ikke fikk nok næring. Hun ble forberedt på at barnet ville bli født for tidlig.

– Jeg hadde veldig liten mage, så de fleste kunne ikke se at jeg var gravid, men jeg merket at det var liv, litt som sommerfuglvinger på innsiden, sier hun.

Den neste tiden ba hun mye.

– Jeg ba om at det skulle gå bra, om at han skulle få muligheten til å leve. Det ble en kamp mot tankene i hodet, for bekymringene tar lett overhånd, sier hun.

Da barnet ble tatt med keisersnitt 28. januar var det omkring elleve personer til stede på fødestuen. Etter at Nathaniel ble født ble han raskt flyttet til et annet rom og undersøkt av legene.

– Det var en veldig sterk og surrealistisk opplevelse. En anestesisykepleier kom bort til meg og sa at barnet pustet selv med trykkstøtte av en pustemaskin. Etter hvert kom legen og sa: «Gratulerer, du er blitt mor til en velskapt sønn». Ingen hadde visst fra før om det var gutt eller jente, fordi han var så liten, sier hun.

– Det var en følelsesmessig overveldende opplevelse. Jeg skjønte at dette barnet var prisgitt vurderingen til de folkene som sto i rommet, sier hun.

De neste dagene var kritiske. Da Pedersen fikk møte sin sønn for første gang noen dager etter fødselen fant hun han først ikke i kuvøsen.

– Jeg så inn, men så ingen der. Så løftet sykepleieren på tøybleien, og der lå han, så liten at det ikke går an å forklare, sier Pedersen.

Guds ord

Hun mener SVs vedtak om abort i uke 22 er helt utenkelig.

– Jeg er preget av min egen erfaring, men mine meninger er uavhengig av det. Min første tanke var at folk umulig kan vite hva de snakker om. Mitt barn var mindre enn barna som blir født i uke 22, og han var helt perfekt. Alt var på plass, sier hun.

Pedersen synes det er vanskelig å forholde seg til debatten, fordi de ulike partene har så ulike utgangspunkt.

– Uavhengig av hva loven og politikerne sier, bunner det ned i hva enkeltmennesker tenker om liv. Hva er det vi tror? Mitt verdigrunnlag er tuftet på Guds ord, og det er avgjørende for alt i livet mitt. For meg er et liv ukrenkelig og starter ved unnfangelsen, og jeg kommer til å forsvare det livet, sier hun.

Trebarnsmoren stiller også spørsmålstegn til hvem som skal gjennomføre abortene i praksis.

– Hvem skal stå med et barn født i uke 22 som ingen vil ha? Hva gjør man når barnet puster når det kommer ut og det tar en stund før det dør? Må da jordmødrene ta med barnet ut av rommet og se på? Jeg klarer ikke å forestille meg det, det er så hjerteskjærende. Helsepersonell tar den utdanningen for å hjelpe folk til liv og helse, og nå skal de måtte utføre noe som tar liv.

Sosiale medier

Pedersen mener det er viktig å tenke over hvordan man behandler andre som er uenig, selv om man har sterke meninger. Hun reagerer på måten kristne har uttalt seg i sosiale medier.

– Jeg har ikke gått i andre menneskers sko og kan derfor ikke avskrive og stemple dem som velger annerledes. Hvis vi virkelig mener at alle mennesker er verdifulle, er de faktisk det, vi kan ikke bruke skjellsord. Det gir næring til bitterhet, hat og vonde konflikter, hvem gagner det?

Selv om det er en debatt med mange perspektiv, ønsker Pedersen uansett å uttale seg på det ufødte livs vegne.

– De er de mest sårbare blant oss. Jeg er ikke ute etter alle mulige argument for å ta bort dette livet, men for å ta vare på det, sier hun.