Når Gud blir borte

Mens hun forsket på gudsfraværet, fikk Anne Margrethe Mandt-Anfindsen 
en dyptgripende erfaring med Guds nærvær.

– Det har nærmest slått meg i bakken hvor overveldende Gud er. I møte med folks troshistorier og erfaringer av Guds fravær, er det mulig å se hvordan han arbeider, sier hun.

Mandt-Anfindsen jobber til daglig som fagkonsulent i disippelliv iMisjonskirken Norge. Masteroppgaven har hun kalt «The Silence of God who Speaks.»

Takket henne

– Tittelen har jeg lånt fra et kapittel i boken «Divine Hiddenness.» Den kan forstås på mange måter. Jeg tolker den slik at den Gud som vanligvis taler, kan oppleves som taus. Stillhet kan være en god erfaring, og stillhet sammen med Gud kan være en fylt stillhet. Her snakker jeg mer om den tomme, dystre tausheten.

I 2004 talte Mandt-Anfindsen på en kvinnekonferanse i Misjonskirken Norge. Temaet var «Guds nærvær,» men i løpet av talen brukte hun også noen minutter til å si noe om sin erfaring med gudsfravær. 40-50 kvinner kontaktet henne i etterkant og takket henne spesielt for det hun hadde sagt om fraværet.

– Der og da forsto jeg at det jeg hadde sagt berørte dypt. Senere, når jeg har snakket med folk om oppgaven jeg har skrevet, har inntrykket blitt forsterket. «Dette må jeg lese,» sier folk, og uttrykker at det er så viktig at jeg skriver om dette.

Underliggende nærvær

Det erfarte gudsfravær handler for henne om det underliggende nærværet av Gud i livet som blir borte, og som gjør at virkeligheten oppleves annerledes. Informantene hun har snakket med beskriver opplevelsen som et fravær av gode følelser, og opplevelsen av at de ikke lenger kjenner seg beskyttet. For noen er det knyttet til en depressiv tilstand der livet er mer fargeløst, grått og meningsløst.

Det som overrasket henne mest i prosessen, var at to av informantene knyttet en viss lettelse til at Gud var «borte,» fordi de opplevde at det ga dem frihet.

– Jeg trodde jeg skulle oppleve at erfaring av Guds fravær bare var knyttet til negative ting, men for enkelte opplevdes det positivt. Det satte meg på sporet av den dype ambivalensen vi har i Gud, sier Mandt-Anfindsen.

Uten veier og stier

– Bygger vi for mye på følelser og for lite på Bibelen når vi kan kjenne på dette fraværet?

– De jeg har intervjuet er folk fra ulike konfesjoner. Noen har mer karismatisk tilhørighet, og der er følelsene viktige. Andre har et mer dogmatisk forhold til tro og vil tenke at det ikke er så farlig hva de føler. Men alle greier ikke å ha den tilnærmingen. Hvis mørket oppleves stort, er det vanskelig og smertefullt uavhengig av spiritutell stil.

– Du opplevde et gudsfravær i ditt eget liv. Hvordan var det?

– Det var taust. Mentalt hadde jeg en opplevelse av å gå i et skogslandskap uten veier og uten stier. Jeg kjente meg alene og hadde ingen fornemmelse av Gud. Samtidig forsto jeg at jeg måtte gå den delen av min livsvandring. Etter hvert kunne jeg oppdage noen lykter. Jeg husker spesielt en av dem, tittelen på en bok av Peter Halldorf: «Heretter er veien veiløs.» Selve tittelen bekreftet at det går an å erfare noe jeg ikke har språk for. Men fordi tittelen fantes, visste jeg at noen andre hadde opplevd det samme som meg. Det trøstet meg.

Endre gudsbildet

– Hvilke grunner er det til at mennesker opplever at Gud blir borte?

– Da jeg lette i historien sammen med informantene, oppdaget vi at det var noe som foranlediget opplevelsen av fravær. Det kunne være en form for krise; en dyp menighetskonflikt eller at man kjente seg sveket, ikke var beskyttet eller fikk endret livskurs. Det kan virke som at den ytre komponenten ser ut til å spille på lag med indre disposisjoner som er dels individuelle og dels allmennmenneskelige. De virker som katalysatorer for det erfarte fravær. En fraværserfaring kan endre gudsbildet vårt, så det blir dypere og mer ekte. Det samme kan erfaringen av Guds nærvær, konstaterer hun.

Når hun møter noen i dag som opplever at Gud er borte, tenker hun umiddelbart: Hvilken spennende prosess er dette? Hva skal du erfare nå?

– Gjennom en slik opplevelse ligger det en invitasjon og en mulighet til å oppleve Gud på en ny og sannere måte, tror hun.

– Er det bibelsk å oppleve Gud som fraværende?

– Det er nok bibelsk i den forstand at David, som var en mann etter Guds hjerte, opplevde det. Han ropte til Gud: «Min, Gud, hvorfor har du forlatt meg?» og «hvorfor er du så langt borte fra meg?». Jesus opplevde også Guds fravær da han hang på korset.

Etter å ha forsket på gudsfravær opplever Mandt-Anfindsen at troen på Gud som virksom i verden i dag, er blitt styrket.

– Jeg ser ham i alt som oser av liv. Jeg tror at alt som er knyttet til kjærlighet, nestekjærlighet og barmhjertighet er Guds avtrykk i verden. Han setter mange spor. Det er opp til oss å se dem.

Tilgjengelig hele tiden

– Tror du at Gud holder seg skjult med en hensikt?

– Det tør jeg ikke si noe om. Jeg lurer vel heller på om det er slik at vi ikke er klare for å bli kjent med nye sider ved Gud. Jeg tror Gud er tilgjengelig hele tiden, uten at vi merker det. Jeg har kanskje vendt blikket mot at Guds nærvær er på en spesifikk måte. Mandt-Anfindsen trekker fram et sitat fra en muslimsk mystiker: «God is so manifest that he becomes invisible.»

– En av informantene mine sa det slik: Jeg velger å se at Gud er nær på andre måter enn før.