Menighetsliv på norsk

«Jesus er ok, men kirken er håpløs». Slik har noen karikert nordmenns forhold til kristentroen og kirken. Men etter tusen år har vi fortsatt menigheter – i tusenvis.

Når vi begynner med ukentlige temasider med vignetten «Menighet», kan det først som sist være greit å slå fast at vi har mye å skrive om. Alle byer og de fleste bygder i Norge har en eller flere menigheter, forsamlinger eller kirker. Sosiolog Ommund Rolfsen beregnet i 2004 antallet menigheter til å være 2.511, en økning på 112 fra 1993. Rolfsen mener dette neppe har endret seg vesentlig fra 2004 til i dag. Med andre ord er menigheter viktige for mange nordmenn, men betydningen har utviklet seg mye over tid.



Lang historie

Starten på norsk menighetsliv var forsiktig. Arkeologene har påvist kristne impulser på Vestlandet fra rundt år 700. På midten av 900-tallet ble den kristne læren kjent på Østlandet. På 1000-tallet satte kristningskongene i gang med å reise kirker og utdanne prester for å utbre kristentroen. Gudstjenesten, som foregikk etter faste ritualer, var det viktigste møtepunktet mellom kirke og folk. Men prestene hadde både sosiale og åndelige plikter overfor sognebarna sine og kunne vente seg bøter om de ikke besøkte syke, gravla døde og sørget for at alle barn ble døpt. Å være norsk og kristen skulle være to sider av samme sak.



Tett samhold

Fortsatt er det store flertallet av norske kvinner og menn medlemmer i et kristent kirkesamfunn, og fortsatt ivaretar menighetene mange av de samme funksjonene som de alltid har hatt. Men floraen av menigheter er blitt stadig mer mangfoldig. Dessuten fungerer menighetene på flere måter annerledes enn de gjorde tidligere. Ommund Rolfsen mener en av de tydeligste endringene er smågruppenes økte betydning.

– I dag ville det være utenkelig å plante en menighet uten samtidig å satse på livsnære grupper. Det er en svært viktig forskjell for bare 20 år siden. Da var det viktigere med store og herlige møter, sier Rolfsen.

Han legger til at både blant nye og gamle menigheter klarer de seg best som har gode smågrupper. Og han understreker at relasjoner er helt avgjørende for at mennesker blir værende og knytter seg til et kristent fellesskap.

Likevel er det ikke alle som er ute etter det tette samholdet i en liten gruppe. Pål Repstad, professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, påpeker at noen ønsker å gå anonymt til gudstjenester, kanskje uten å stoppe for så lite som kirkekaffe.



Forbrukerholdning

Repstad er leder for forskningsprosjektet «Gud på Sørlandet - mer venn og mindre allmektig?». Hans inntrykk er at mennesker i dag legger mer vekt på følelser og opplevelser enn dogmatikk når de skal velge menighet.

– En som har vært leder i kristent ungomsarbeid i Kristiansand, sa at man er mindre opptatt av hvor en taler kommer fra bare hun eller han har godt «trøkk». Skal man uttrykke dette på en negativ måte, kan man kanskje si at det er blitt mer vanlig å ha en forbrukerholdning. Samtidig er det jo ikke slik at folk står opp om morgenen og spør seg: Hvilken menighet skal jeg høre til i dag, sier han.



Ikke bare strenge

Men det er flere mennesker enn tidligere som skifter menighetstilhørighet, og mange menigheter spør seg hvordan de kan være attraktive.

– Dette blir diskutert mye internasjonalt, men ingen har et fasitsvar. Fagfolks svar er ofte preget av hvilke sympatier de har, sier Repstad.

Grovt sett mener han man kan si at det fram til et stykke ut på 1970-tallet var vanlig å tenke at menigheter måtte være moderne og liberale for å fenge samtidens mennesker. Så kom det en reaksjon, særlig i USA, der noen aktivt brukte diverse statistikker for å vise at det var høyest aktivitet i det Repstad kaller strenge eller konservative kretser.

– I dag er det vanlig å se litt mer nyansert på dette. Mange forskere hevder at spørsmålet om vekst i menigheter ikke nødvendigvis har sammenheng med om de er konservative eller liberale.  Men hvis konservative menigheter skal vokse, ser det ut til å forutsette at mennesker opplever omsorg, varme og tilhørighet der. Menighetene kan ikke bare være strenge, sier han.



Opplevelser

Heller ikke når det gjelder form er det lett å si noe entydig om hva som er mest interessant. I det amerikanske magasinet Christianity Today har det den siste tiden vært flere artikler om at evangelikale kristne søker tilbake i kirkehistorien og tar i bruk gamle liturgiske elementer i møter og gudstjenester. Andre satser på radikal tilpasning til samtidskulturen. De sistnevnte kan imidlertid ha et handicap i møte med mennesker uten menighetstilhørighet. Kirkefremmede amerikanere foretrekker nemlig katedraler framfor moderne menighetslokaler, viser en fersk undersøkelse fra Life Way research.

På Repstad mener at en avansert form for høykirkelighet appellerer til en liten minoritet, men tror at en økt vekt på opplevelser i menighetssammenheng kan slå ut ulikt overfor forskjellige grupper.

– Noen opplever det fint å gå inn i ritualer, klassiske konserter og så videre. For andre er det joviale og uformelle mer tiltrekkende, og atter andre søker sterke karismatiske opplevelser, sier han.

I flere hundre år var det å gå til gudstjeneste en plikt i Norge. Pål Repstad tror det er stadig færre som har denne motivasjonen.

– Primært velger folk å engasjere seg i menigheter fordi de opplever det meningsfullt. Og skepsisen mot autoriteter er blitt sterkere. Det er færre enn tidligere som velger å gå til gudstjenester fordi autoriteter sier at de bør gjøre det, sier han.



Vanskelig kvalitet

Mange menigheter er opptatt av kvalitet på det som skjer i samlingene de arrangerer. Ommund Rolfsen, som driver K-vekst og arbeider med opplegget Naturlig menighetsutvikling, synes det er farlig hvis en menighet blir profesjonell og uoversiktlig på en måte som gjør kirkegjengerne til tilskuere.

– Etter min mening er det spenningsfullt i forhold til Det nye testamentes tale om at hver enkel kristen er en prest. Og i en liten gruppe kan man møte en helt annen støtte og motstand, og vi trenger begge deler, mener han.


DM