Måtte velge mellom abort eller å få sparken

Hun hadde to muligheter: beholde barnet eller jobben. Hun valgte abort.

Det var 33 år siden. - Jeg drømmer fortsatt om det barnet, sier Lene Kattrup, medlem i Etisk råd, som vil halvere antallet aborter i Danmark.

I Dan­mark ut­fø­res det hvert år om­kring 16.000 abor­ter - et tall som har holdt seg kon­stant de siste ti årene, men som må re­du­se­res til halv­par­ten. Det mener Lene Kat­trup i Dansk folke­par­ti og med­lem i dans­ke Etisk råd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Claire overlevede en abort - det gjorde ikke tvillingen hennes

Lene Kat­trup, som av yrke er ve­te­ri­nær, er ak­ku­rat i ferd med å få alt på plass i det nye huset i den lille byen Uvel­se, cirka 36 kilo­me­ter nord­vest for Kø­ben­havn. Men midt i flytte­sjau­en tar hun seg li­ke­vel tid til å snak­ke med avi­sen Världen idag om abort - et spørs­mål som be­rø­rer henne dypt.

For når hun nå vil se en dras­tisk ned­gang i av­brut­te gra­vi­di­te­ter, er det ikke bare en abs­trakt idé hun slåss for - det er en kon­kret vir­ke­lig­het.

Lene Kat­trup har nem­lig selv tatt abort, og selv om det er lenge siden, lever hun dag­lig med kon­se­kven­se­ne.

- Jeg viss­te at abor­ten ville føre til et trau­me - men det var mye verre enn jeg kunne ha fore­stilt meg, sier hun.

Året var 1980, hun var 26 år og ny­ut­dan­net. Det var vans­ke­lig å få jobb, sær­lig for en kvin­ne­lig ve­te­ri­nær, men mot alle odds klar­te hun å få en stil­ling i Jyl­land. Men ar­bei­det, som in­ne­bar mange natte­vak­ter uten hvile imel­lom, var enormt stres­sen­de, og krop­pen hen­nes rea­ger­te blant annet med at men­strua­sjo­nen opp­hør­te.

- Jeg trod­de der­for ikke at jeg kunne bli gra­vid før syk­lu­sen kom i gang igjen, sier hun.

Men til­ba­ke i Kø­ben­havn, til en ny, pre­sti­sje­fylt jobb og til man­nen hun hadde vært sam­men med i mange år og som hun også skul­le gifte seg med, viste det seg at hun tok feil; hun ble gra­vid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Vi ble begge utro­lig glade, sier Lene Kat­trup.

Kort­va­rig lykke

Men lyk­ken ble kort­va­rig og for­vand­let til et ma­re­ritt. Hun viss­te nem­lig at gra­vi­di­te­ten kom til å bety at hun fikk spar­ken fra den job­ben som skul­le gi henne, som nett­opp hadde star­tet sin kar­rie­re, den yr­kes­prak­si­sen som hele frem­ti­den hen­nes var av­hen­gig av.

- Hvor­dan ar­beids­gi­ve­ren kom til å rea­ge­re treng­te hun ikke en­gang å lure på. Men så var det også 1981; en kvin­ne­lig ve­te­ri­nær som ble gra­vid fikk spar­ken. I dag er det takk og pris an­ner­le­des, sier hun.

Hvis hun be­holdt bar­net in­ne­bar det far­vel til det yrket hun hadde sat­set så hardt på. Job­ben på et slak­te­ri, som hun i beste fall kunne få, fris­tet ikke nevne­ver­dig. Hun kunne hel­ler ikke regne med at ekte­man­nen skul­le for­sør­ge henne res­ten av livet:

- Ek­te­ska­pet er ingen livs­for­sik­ring. Man har ingen ga­ran­ti­er for at det skal holde.

Lene Kat­trup, som siden barn­dom­men har hatt en etisk hold­ning og en dyp re­spekt for liv og død, ble stilt over­for et hardt, nes­ten umu­lig valg som li­ke­vel endte i en av­brutt gra­vi­di­tet. To dager se­ne­re var hun til­ba­ke på jobb. Ut­ven­dig var det in­gen­ting som av­slør­te hva hun hadde vært gjen­nom, men de indre så­re­ne som abor­ten ga lever hun med ennå.

Dyp sorg

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Det var en dyp sorg for oss begge, men mest for meg. Hele krop­pen min skrek etter nett­opp dette bar­net som jeg bare vet inni meg var en gutt og som jeg fort­satt drøm­mer om. Og vel­ment trøst, at jeg all­tids kunne få flere barn, hjalp ikke.

Kort etter abor­ten gif­tet paret seg. Et par år se­ne­re ble Lene Kat­trup gra­vid igjen, men denne gan­gen var hun ikke redd for at det ven­te­de bar­net skul­le koste henne job­ben.

- Jeg hadde vært ar­beid­som og gjort det bra. Men - tre dager etter at jeg for­tal­te det fikk jeg spar­ken, sier hun.

Til tross for at hun an­ta­ke­lig ville ha vun­net en retts­sak på grunn av opp­si­gel­sen, var ikke dette noe al­ter­na­tiv.

- Nav­net mitt ville ha blitt så sver­tet at jeg aldri ville ha fått jobb igjen. Men på det tids­punk­tet hadde jeg skaf­fet meg mye er­fa­ring og dessutom spart nok pen­ger til at jeg kunne star­te min egen prak­sis, for­tel­ler hun.

Hun og man­nen fikk yt­ter­li­ge­re ett barn, og de er nå hen­holds­vis 26 og 30 år. Hun els­ker dem over alt annet - men viss­he­ten om at det skul­le ha vært tre søs­ken er smerte­full.

Lene Kat­trup slår fast at en abort aldri må fore­tas helt uten vi­de­re, og aldri egent­lig er etisk for­svar­lig.

- Det er en yt­ters­te nød­løs­ning. For å unn­vi­ke den er det nød­ven­dig at man har en sam­ta­le med kvin­nen om hva en abort in­ne­bæ­rer og hvil­ket al­vor­lig skritt det er. Slike sam­ta­ler fore­kom­mer alt­for sjel­den, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Pa­ra­doks

Hun ser det også som et pa­ra­doks at abor­te­ne er så mange i et land der til­gjen­ge­lig­he­ten til pre­ven­ti­ver er så god. Hun øns­ker der­for å se en skik­ke­lig for­bed­ret sek­su­al­un­der­vis­ning i sko­len - den som til­bys er, iføl­ge henne, ikke til­strek­ke­lig - og den må være ob­li­ga­to­risk al­le­re­de fra sjet­te, sju­en­de klas­se.

En fersk un­der­sø­kel­se viser at en ma­jo­ri­tet av dans­ker sier ja til senabort der­som det viser seg at det ven­te­de bar­net har for ek­sem­pel Downs. Og denne hold­nin­gen skrem­mer Lene Kat­trup.

- I jak­ten på det vi tror er det per­fek­te, er vi ute på et far­lig skrå­plan, og jeg er redd vi er i ferd med å skape et udyr, sier hun.

VÄRLDEN IDAG / DAGEN

Les også
Claire overlevde en abort