Levende Ord og pinsebevegelsen

Kirkelandskapet i Norge er i endring, skriver redaktør Vebjørn K. Selbekk.

Det var en betydningsfull nyhet Magazinet kunne presentere tirsdag om at Levende Ord og pinsebevegelsen er i samtaler der førstnevntes innlemmelse i norsk pinsebevegelse er et mulig resultat. I dagens avis skriver vi om andre ledere for frie menigheter som går med lignende tanker.

Dersom forhandlingene ender med at Levende Ord og nettverket deres innlemmes i pinsebevegelsen, vil det være en handling som endrer kirkelandskapet i Norge. I hvert fall den karismatiske delen av det.

Hvordan har så en slik utvikling blitt mulig? For det er jo ingen hemmelighet at spenningsnivået mellom disse to delene av den pinsekarismatiske familien, pinsebevegelsen og trosmenighetene, til tider har vært noe anspent.

Slik vi har oppfattet det, har det egentlig ikke handlet så mye om teologiske forskjeller. Den europeiske pinsebevegelsens grunnlegger T. B. Barratt var jo selv en av forrige århundres største trospredikanter. Så det ligger ikke på dette planet.

Det har vel heller dreid seg om lokale spenninger der planting av nye menigheter har ført til gnisninger med allerede eksisterende pinseforsamlinger.

Egentlig er denne prosessen ikke så overraskende. Utviklingen har egentlig gått i denne retningen de siste syv-åtte årene.

Vi tror Enevald Flåten har rett i det han sa til Magazinet på tirsdag om at de såkalte Skandinaviske Vekkelseskonferansene (SKV) som ble arrangert fra 1998 og utover har betydd mye for denne prosessen.

De konferansene Johannes Engeli og andre stilte seg i spissen for var nok med å bryte ned fordommer på begge sider. SKV-stevnene synliggjorde at man stod sammen i samme vekkelsesstrøm. Og nå kan det vise seg at de kan ha banet veien også for en nærmere organisatorisk enhet.

Så har nok også begge parter endret seg en del de siste årene. Den smule "eksklusivitet" som trosmenighetene nok omgav seg med i starten har blitt mindre. Åpenheten i forhold til og villighet til å lære av andre kristne har derimot blitt mye større.

Den norske pinsebevegelsen har kanskje endret seg enda mer. I dag er det sannsynligvis større forskjeller innad mellom pinsemenigheter enn det er mellom pinsebevegelsen og de såkalte trosmenighetene.

Pinsevekkelsen fremstår i dag ikke som en ensrettet bevegelse med krav til konformitet i lære, menighetsledelse og organisasjonsform. Nå fungerer den i større grad som en paraplyoverbygning som rommer et bredt spekter av ulike menigheter.

Mottagelsen av Stephan Christiansen og hans Jesus Church i fjor illustrer dette. Jesus Church ble ikke møtt med krav til å endre organisasjonsform, tilsette eldsteråd eller lignende, men menigheten ble ønsket velkommen i fellesskapet med sine særegenheter.

Nå kan kanskje det samme skje med Levende Ord.