Kritiserer hemmeligholdelse av norsk fredsmekling
Norge har i hemmelighet spilt en sentral rolle i fredsmekling i over 20 konflikter, blant annet i Libya. Det er et problem at dette ikke offentliggjøres i ettertid, mener eksperter.
- Norge er en hemmelig stormakt på fred og forsoning. Vi gjør mye mer enn hva som er offentlig kjent, sier seniorforsker på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Henrik Thune, til NTB.
Sammen med Leiv Lunde, direktør for Fridtjof Nansens Institutt, kommer han mandag ut med boka «Hva Norge kan være i verden».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I september 2011 takket lederen for det libyske overgangsrådet TNC, Mahmoud Jibril, Norge og Tyrkia for arbeidet med å tilrettelegge møter mellom opprørene og Gaddafi-regimet.
Også Gaddafis viseutenriksminister Khaled Al Ga'aeem har bekreftet samtaler i Oslo med opprørerne. Men Norges rolle i forhandlingsforsøkene før Gaddafis fall, har Utenriksdepartementet ikke villet kommentere.
Taliban i Oslo
Utenriksdepartementets Seksjon for fred og forsoning ble opprettet i 2003. «Siden den gang har Norge vært involvert i flere enn 20 fredsprosesser eller forsøk på å forsone grupper som er i konflikt», skriver Lunde og Thune i boka.
En norsk rolle i konfliktene i Midtøsten, på Sri Lanka og i Colombia er velkjent. Men ikke Afghanistan, Libya, Sudan, Filippinene, Irak og Nigeria, med flere.
I vinter var for eksempel en gruppe representanter for Taliban i Oslo «for å se på snøen», ifølgeAl Jazeera.
Strengt hemmelig
Kun en håndfull mennesker i utenriksdepartementet vet om disse prosessene. Selv blant øverste politisk ledelse under utenriksministeren er ikke alle alltid nødvendigvis orientert.
Flere utenriksministre har startet statsrådsjobben med skepsis til hva Norge egentlig får ut av fred og forsoningsarbeid. Men de skjønner fort hvor mye innflytelse det gir, ifølge Thune.
Årsaken er blant annet tilgangen det gir til amerikansk politisk ledelse. USA vil at Norge snakker med grupper de selv ikke ønsker kontakt med. Rapporteringene om disse hemmelige forbindelsene kan ofte være årsaken til at norske utenriksministeres møter med kollegaer i Washington går over tiden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kommenterer ikke
Andre land forteller om sin rolle i forsøk på konfliktløsning, men ikke Norge.
Ifølge Henrik Thune er hovedårsakene til Norges sterke rolle i fredsarbeidet «at vi har økonomiske ressurser, at vi normalt har få egeninteresser involvert, og at norske diplomater er kjent for å gjøre det de lover og holde munn».
Sikkerhetshensyn spiller også inn i hemmeligholdet. Offentliggjøring av informasjon kan sette livene til de som deltar i samtaler i fare. Etter det NTB erfarer vurderte tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre å gå ut med Norges rolle i samtalene mellom opprørerne og Gaddafi-regimet. Sikkerhetshensyn kan ha vært en grunn til at han lot være.
Problematisk
Men ifølge Leiv Lunde og Henrik Thune er det problematisk at Norges rolle i disse konfliktene fortsatt hemmeligholdes når prosessene er ferdige.
«Det kan av og til være en demokratisk problem at kortene holdes for tette. Selv sammenlignet med USA er det lite åpenhet i Norge, og det er flere gode grunner til at Norge bør bli mer åpne når prosesser er avsluttet. Dette er viktig for demokratisk forankring og for debatten i Norge», sier de to forfatterne.
- Så åpne vi kan
- Jeg mener at vi skal være så åpne som mulig, men det er åpenbart en del ting man ikke kan fortelle om i bestemte faser i en prosess, sier utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) til NTB.
Han har sett eksempler på at fredsforsøk er blitt rammet av lekkasjer.
- Det er også nå ukjente prosesser som pågår, men jeg håper de kan bli kjent en gang.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Utenriksministeren er usikker på om Norge er mer tilbakeholdne og hemmelighetsfulle enn andre som er involvert i fred og forsoningsarbeid, men han bekrefter at arbeidet gir innflytelse hos amerikanerne.
- Det gir en utenrikspolitisk kapital. Da Jan Petersen ble utenriksminister ville han konsentrere seg om nærområdene. Men da han kom til USA og Storbritannia, var det fred og forsoningsarbeidet de ville høre om, sier Barth Eide.
Det var Petersen som opprettet Seksjon for fred og forsoning i 2003.
