Kommisjon går inn for et avkristnet Storbritannia

Den dagen prins Charles skal krones til konge, kan prester og imamer komme til å stå side om side for å velsigne hans gjerning.

Dette er bare ett av forslagene fra en offentlig britisk kommisjon som ønsker å reformere det britiske samfunnet fullstendig hva gjelder religiøs virksomhet i det offentlige rom.

– Ikke kristent lenger

Den konkluderer med at Storbritannia ikke lenger er et kristent land.

– Vi bør slutte å oppføre oss som om landet er det, er en uttalelse som tillegges kommisjonens 82 år gamle leder, baronesse Elizabeth Butler-Sloss, som tidligere var dommer.

Den nye situasjonen må få følger på en rekke områder, mener baronessens kommisjon, som har jobbet i to år. Den har kommet fram til at Storbritannia systematisk bør avkristnes, skriver avisa The Daily Telegraph.

Muslimsk begrunnet

Begrunnelsen for et slikt skifte av offentlig politikk er at antallet briter som går i kirken har sunket dramatisk samtidig som islam har vokst formidabelt på de britiske øyer.

Det trengs en ny og allmenn «overenskomst» på det religiøse feltet, og ikke bare bør ulike religioner sidestilles, men ikke-religiøse stemmer få mer plass, mener kommisjonen.

Den mener det er på tide å renske skoleverket for «negative religiøse trekk», deriblant obligatorisk bønn under samlinger på skolene. I stedet vil kommisjonen innføre et tidspunkt på skolens timeplan for stille refleksjon.

Også BBCs tradisjonelle morgenandakt på radio vil kommisjonen reformere. Denne delen av britenes morgenritual bør også åpnes for ikke-religiøse budskap, foreslås det.

Sinne

Kommisjonens rapport og ulike forslag går ingenlunde upåaktet hen. Aller hissigst har reaksjonene fra Den anglikanske kirken vært.

Rapporten viser at kommisjonen er blitt et gissel for liberal rasjonalisme, mener man der i gården.

– Rapporten domineres av det gamle synet at tradisjonell religion er blitt mindre viktig og at mangel på kirketilhørighet betyr at en person er humanist eller sekulær, sier en ikke navngitt talsperson for Church of England.

Kommisjonen har brukt mye av sin tid på å innhente fakta om Storbritannias religiøse status, og rapporten bygger på statistikk som blant annet viser at tallet på briter som regner som anglikanere, er mer enn halvert siden 1983.

Minister-nei

Utdanningsminister Nicky Morgan er blant dem som reagerer sterkt på en del av det kommisjonen presenterer.

– Latterlig, skal være hennes reaksjon på anbefalingene angående religiøse skoler.

Rapporten hevder nemlig at religiøse skoler fører til økte sosiale forskjeller og mener at barn ikke skal deles inn i skoleverket etter sin trostilhørighet. En slik ordning bør fases ut, mener kommisjonen.

– Rotfestet i tradisjoner

Storbritannia-eksperten er tilknyttet statsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo og er kritisk til den britiske livssynskommisjonens ferske rapport som han mener har en kraftig innebygget kollisjon.

Konflikten mellom tradisjon og modernitet kommer mye tydeligere til uttrykk i Storbritannia enn i Norge, mener Bratberg, som sammenligner med løsrivelsen av Den norske kirke fra staten. Den har skapt mye mindre vansker enn prosessen britene står overfor.

Kontrast til Frankrike

Bratberg sammenligner også med Frankrike hvor det tidlig ble foretatt et konsekvent og tydelig skille mellom kirke og stat.

– Frankrike har en sekulær stat, mens Storbritannia har en annen forhistorie. Der er religiøs og verdslig makt sauset sammen. Det britiske kongehuset er et eksempel på dette. Kongehuset kan ikke løftes bort fra det religiøse, sier Bratberg.

Når det religiøse og det verdslige er så gjensidig infiltrert, er det heller ikke lett å modernisere systemet, mener han.

– Dette er noe av det som framprovoserer ekstra kraftige reaksjoner på kommisjonens rapport, tror Bratberg, som mener kommisjonen har gjort det vanskelig for seg ved på den ene siden å tone ned den anglikanske kirkens makt og på den andre siden så tydelig ønsker å åpne dørene på vid vegg for andre trossamfunn samt ateistiske eller agnostiske strømninger.

– Kommisjonen ønsker sekularisering og religionenes tilbakekomst samtidig, og dette framstår som uredelig på et vis, mener han.

Da oppfatter han kommisjonens syn på de anglikanske biskopenes rolle i det politiske systemet som ryddigere. Det foreslås nemlig at biskopene ikke lenger skal være medlemmer av Overhuset, House of Lords.

– Da sier de at statens religiøse rolle ikke kan uttrykkes på denne måten lenger, at det er antikvert og udemokratisk.

Men også dette kommer i konflikt med å invitere andre religiøse aktører inn på den offentlige arena, mener Bratberg.

– Er kommisjonens rapport et umodent forsøk på reform?

– Når man rører ved ting på denne måten, bør man ta seg en prinsipiell tenkepause. Det er så mye som er i bevegelse her, og det er så mange kryssende interesser og verdisyn i denne debatten. Det er heller ikke konsensus innad i den britiske regjeringen, og det er et vanskelig område å bygge konsensus på. Kommisjonen har gjort det verre enn det hadde trengt å være ved både å ville svekke kirkens rolle og å gå inn for økt aksept for det flerreligiøse, sier Bratberg.

Kirkens rolle

Førstelektor Jan Erik Mustad ved Universitetet i Agder er en annen kjenner av Storbritannia. Han vet mye om problemstillingene fra rapporten fra tros- og livssynsutvalget.

– Storbritannia er gjennom de siste 5-6 tiårene blitt mer flerreligiøst og multikulturelt, og selv om rapporten er ny, er spørsmålsstillingene gamle. De har vært oppe ved forskjellige anledninger. En av dem er hvordan de skal forholde seg til den anglikanske kirke, som er en slags statskirke. Nå handler det for eksempel om hva slags rolle Church of England skal ha i denne sausen, som han uttrykker det.

Imperiumsarv

Britenes situasjon er dels en følge av arven etter koloniimperiet og dets fall. I tiden fra 1948 og fram til 1962 sto dørene åpne for borgere fra koloniene som på rekke og rad fikk sin selvstendighet rundt 1960.

Storbritannia opplevde masseinnvandring fordi innbyggere fra koloniene fikk fulle statsborgerlige rettigheter i øyriket.

– Storbritannia har aldri vært gode på integrering. Det har ikke stått høyt oppe på lista. Det viktige har vært å gi rett til britisk statsborgerskap, og det har vært en tanke helt fram til det siste at alle innvandrere ville velge «the british way», for den er jo selvsagt den beste.

– Det har ligget en forventning om assimilering der, rett og slett?

– Ja, det har vært holdningen fra statens side. Men det er ikke blitt sånn. I stedet har Storbritannia fått ghetto-lignende tilstander mange steder, sier han og nevner hele byer som eksempler. I nord bærer særlig Bradford og Oldham preg av dette.

– Det er områder i England der det ikke bor hvite folk, forteller han.

– Hva er den store forskjellen mellom Storbritannia og Norge?

– Der borte ligger de flere tiår foran oss i erfaring med det multikulturelle og flerreligiøse, sier Mustad, som selv husker hvor oppsiktsvekkende det var å få en mørkhudet teppeselger på døra hjemme i Kristiansand da han vokste opp.

– I Norge har også integrering stått høyt på den politiske agendaen. Det har den ikke i Storbritannia. Her vil vi at innvandrere skal integreres, sier han.

Han mener det er talende og typisk at den britiske kommisjonen ikke gir klare svar.

– Det er pluralisme de legger opp til, men de tør ikke komme med bastante konklusjoner.

Avkristning

– Men de sier rett ut at de vil avkristne det britiske samfunnet. Det er et ganske sterkt ord?

– Ja, men ordet er ikke så sterkt der borte som i Norge. De vil ikke fjerne religionen fra samfunnet, men tone ned den rollen den anglikanske kirken har. De mener innslagene av kristendom er for sterke i skole og politikk og vil dempe dem.

Dette tror ikke Mustad nødvendigvis at alle kristne briter er imot. Han tror snarere at de ikke ønsker spesialbehandling eller favorisering.