– Jeg var redd pappa skulle slutte å skrive
– Jeg har vokst opp med en pappa som alltid har skrevet, som alltid har hatt penn og blokk i nærheten. Han er en skribent, like mye som han er et menneske. Nå opplevde jeg som datter at jeg satt og så på at foreldrene mine gikk i oppløsning, og da var frykten at pappa aldri skulle skrive igjen, forklarer Maria Holmedahl Sandsmark.
LES INTERVJU MED JOSTEIN H. SANDSMARK
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Hadde han mistet skribenten i seg, ville han ikke lenger vært Jostein Sandsmark. Å få vite at han skrev igjen, var som å se på en person som tar på seg en flytevest, forklarer datteren.
– Jeg tenkte ikke bok da vi reiste hjem fra sykehuset. Da tenkte jeg at livet var slutt. Jeg lå i fosterstilling hjemme og det var ikke bunn i sorgen. Det var da jeg grep pennen og skriveboken. Det hjalp meg til å stoppe fallet, forklarer Jostein.
– Jeg fikk manuset tilsendt en kveld, og brukte hele natten på å lese den. Dette er ikke en bok man leser på sengekanten, sier hun. I boken forteller Jostein at det var som oppfordret ham til å gi ut det som i starten var interne notater.
EN BERETNING FRA DØDSSKYGGENS DAL: Les sjefredaktør Vebjørn Selbekks kommenter
