Ikke-troende ber når kriser rammer
Mange ikke-troende briter folder hendene i bønn når kriser eller tragedier rammer dem, viser undersøkelse.
Det viser en ny spørreundersøkelse som er gjennomført av selskapet ComRes på vegne av den kristne hjelpeorganisasjonen Tearfund. En av fire ikke-troende sier at de ber for å få trøst eller for å føle seg mindre ensom.
Undersøkelsen viser at bare litt over halvparten av alle voksne i Storbritannia ber. Det er størst sannsynlighet for at de påkaller Gud mens de holder på med aktiviteter som matlaging eller trening, ifølge meningsmålingen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selv om en av tre personer ber i en kirke eller i et bønnerom, er det en tredel som ber før de legger seg eller før de står opp. Andre kombinerer bønn med daglige aktiviteter. En av fem ber mens de gjør husarbeid eller lager mat, 15 prosent ber mens de reiser, og 12 prosent ber under trening eller andre fritidsaktiviteter.
Litt under halvparten av de som ber, sier at de tror at Gud hører deres bønner, noe som tyder på at et lite flertall føler at bønnene deres ikke blir besvart. Fire av ti går lengre og sier at bønn forandrer verden. Et tilsvarende antall sier at bønn får dem til å føle seg bedre.
Familien på topp
Det er den britiske avisen The Guardian som gjengir resultatene fra undersøkelsen.
Tallenes tale er klar: Familien topper listen over bønner med 71 prosent, etterfulgt av det å takke Gud (42 prosent), be om helbredelse (40 prosent) og for venner (40 prosent).
Langt nede på listen kommer globale problemer som fattigdom eller katastrofer, med 24 prosent, ifølge avstemningen.
Ruth Valerio fra oppdragsgiveren Tearfund, sier at undersøkelsen viste at bønn er en viktig del av mange menneskers liv i Storbritannia.
– Selv om det ofte er lettere å be for problemer nærmere hjemmet, vil vi oppfordre folk til å fortsette å engasjere seg i globale problemer og be om en slutt på ekstrem fattigdom.
Kneler daglig
Henry, 64, ber om å få være anonym. Han sier til avisen at han ber hver kveld og kneler ved sengen sin, til tross for at han ikke er religiøs.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Jeg er ganske bekymret for det og lurer på om det er en slags forsikring, eller er det overtro eller noe mer ekte?
På spørsmål om han tror på Gud, svarer han: – Jeg vet ikke, men jeg vil beskrive meg selv i den skeptiske enden av agnostisismen. Jeg vil absolutt ikke klassifisere meg selv som religiøs.
Henry begynner med å be Fader Vår stille og ber så om at hans kjære skal bevares trygt og godt.
– Noen ganger inkluderer jeg andre bestemte personer eller lidende grupper. Da har jeg et diffust øyeblikk uten konkrete tanker, og jeg ber ikke om bestemte ting.
Han sier at han ikke har noen idé om at Gud hører hans bønner, og at bønnene ikke får han til å føle seg bedre.
– Jeg lurer på hvorfor jeg ikke slutter å gjøre dette. Noen ganger føler jeg at det er en slags hykleri, sier han til avisen.
Kommunikasjon
Ifølge Isabelle Hamley, kapellan hos erkebiskopen av Canterbury, er bønn primært en kommunikasjonslinje med Gud, en tenkning og refleksjon som setter ens bekymringer inn i en større sammenheng. Bønn kan inneholde ønsker, men det er ikke tjenelig å se på Gud som en himmelsk julenisse.
– Mange mennesker blir drevet til å be på et tidspunkt i livet, selv om de ikke er religiøse. Å be spontant handler om å strekke seg mot noe. Gud hører alles bønner, la hun til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Religion News Service/The Guardian
