Ikke råd til å være hjemme med ettåring
Laila Fresjarå Foldvik ønsket å være hjemme med minstejenta til hun var to, men hadde ikke råd. I boken «Det stille mammaopprøret» som kommer ut i dag, kritiserer hun den utbredte praksisen med at norske ettåringer skal i barnehage.
I fjor ble det født 60.255 levendefødte barn i Norge. Rundt 80 prosent av dem sendes i barnehage som ettåringer.
For Fresjarå Foldvik var det sårt å ikke ha råd til å være hjemme til yngstemann var to. Hun fikk «tigget» seg til to timer ammefri og lot ettåringen sove tre timer i barnehagen, for at den første tiden skulle bli så skånsom som mulig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Mitt ønske med boka er at alle instanser, både politikere og foreldre, tar innover seg barnas behov for trygg tilknytning. Da tror jeg at man vil velge annerledes - uansett hvilken livssituasjon man er i, og uansett hvor lenge man har råd til å utsette barnehagestart, sier hun.
Fortvilte foreldre
Fresjarå Foldvik er opptatt av barns behov for tilknytning og har med en del fagstoff. Men hun skriver først og fremst som mor. Hun er kristen og har prøvd å gjøre boken religiøst og politisk nøytral, men sier at det ikke er så vanskelig å se at man havner i KrF hvis man ønsker å praktisere det som står der.
- Der fins mange fortvilte mennesker der ute som synes det er sårt at begge må jobbe fullt og at de ikke har mulighet til å forlenge permisjonen. Du finner dem i alle politiske parti.
Hun tror det er i ferd med å bli en større bevissthet rundt dette i Norge, og viser til at det har blitt en mer seriøs debatt om de yngste barnehagebarna i det offentlige ordskiftet.
- Jeg håper debatten ikke stopper nå, men at vi får se en positiv utvikling mot større valgfrihet, sier hun.
De uheldige sidene
Simen Tveitereid ga i 2008 ut boken «Hva skal vi med barn?». Den gang ble 35.000 norske ettåringer sendt i barnehage. I dag ligger tallet på nærmere 50.000. Boken var en kritikk mot regjeringens familiepolitikk. Der drøftet han internasjonal forskning på barnehagebarn som var lite kjent i Norge for fem år siden, og som førte til at han selv ventet med å sende sønnen i barnehage.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han er ikke forundret over at de fleste velger å sende ettåringen i barnehage av økonomiske grunner, men også fordi man blir hensatt til en ensom tilværelse som hjemmeværende.
- Men hvis det blir mer oppmerksomhet på de uheldige sidene det kan ha, så kan man jo håpe at flere våger å gjøre individuelle valg.
- Har du selv endret standpunkt siden du kom ut med boken?
- Nei. Tvert i mot har jeg blitt mer styrket i troen på at det jeg skrev og gjorde var riktig.
- Tendensen vil snu
Lill May Vestly, som startet organisasjonen Tid for barn, tror at tendensen med å sende ettåringer i barnehagen vil snu. Hun begrunner det med en murrende uro som har vært der lenge og en gryende oppvåkning rundt temaet.
- Mødre i min generasjon har gjort seg egne erfaringer og skriver bøker om emnet, sier Vestly. Hun ramser opp tre av dem:
«Beklager, jeg er mamma», «Familieliv i likestillingsland» og «Det stille mammaopprøret». I tillegg kan du stadig lese om den såkalte «mammakrigen» i avisene, et begrep fra USA på 80-tallet om «krigen» mellom fulltidsmammaen og den fulltidsarbeidende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vestly gleder seg også over at internasjonal forskning om de yngste barnehagebarna omsider har blitt publisert i norske medier.
- Bare synd den ikke kom i forkant av regjeringens barnehagesatsing, sier hun.
I likestillingsland
I sommer kom Anne Hilde Bermingrud ut med boken «Familieliv i likestillingsland». Utgangspunktet for å skrive den var at hun selv har tre barn og har hatt tre ulike omsorgssituasjoner.
- Den første fikk vi ikke barnehageplass til, så løsningen ble å starte en familiebarnehage med åtte ettåringer. Da opplevde jeg hvor krevende det var. Vi var to voksne men trengte assistent midt på dagen. I løpet av året ble vi spurt om å ta inn enda to ettåringer, men takket nei.
Bermingrud mener at i praksis kan de færreste velge om de vil forlenge permisjonen, fordi hele samfunnet er basert på at begge må gå i jobb.
- Ettåringens beste er ikke en likestillingsdebatt. I arbeidet med boka har jeg opplevd at mange menn opplever det krevende å leve opp til krav om fulltidsarbeid og arbeidsinnsats hjemme. Toinntektsmodellen har bidratt til en selvoppfyllende boligprisvekst som gjør det krevende for dagens og framtidas småbarnsforeldre å trappe ned på jobb en kort periode av livet for å ha mer tid til å følge opp egne små barn.
- Kontantstøtten kritiseres for å være likestillingsfiendtlig, men den er ikke forbeholdt kvinner. Det finnes menn som gjerne ville vært mer hjemme for å ta seg av egen ettåring, men som absolutt ikke har økonomisk mulighet så lenge all statlig støtte støtter barnehagevalget.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Menn framstilles ofte i debatten som fjerne og som noen som må «tvinges» til å ta ansvar i barseltida. Kvinner vil helst ikke jobbe, men må «stimuleres raskest mulig ut i jobb». Jeg tror dagens foreldre føler presset for å få til begge deler og i fellesskap forsøker å leve opp til både familiens behov for inntekt og den beste omsorgen for de minste.
Selv har hun valgt å være hjemme med den yngste fordi hun ikke greide å levere barnet fra seg.
- Men det var vanskelig, fordi svært få ser det som en mulighet. Politikken er jo basert på at barnehagen er det eneste rette, sier hun.
Kvinnerøster i samfunnsdebatten
I fjor ble det født 60 255 levendefødte barn i Norge. Rundt 80 prosent av dem sendes i barnehage som ettåringer.
7. august utgis boken «Det stille mammaopprøret», den tredje i rekken av bøker skrevet av kvinner som har fokus på mammarolle, likestilling og fødselspermisjon.