I sentrum av Guds vilje

Beate Benestad er avhengig av rullestol og personlig assistent for å få hverdagen til å gå opp. Likevel kalte Gud henne til Colombia.

År med motgang og lidelse har gitt Beate Benestad en innsikt i det å leve med smerte.

– Du kan ikke velge bort fortvilelse, men du kan velge bort bitterhet, sier hun, og legger til: Gud kan bruke de sønderknuste delene av et menneskes liv, så lenge vi er villige til å la han ta styringen.

Traumatiserte

Benestad er på en kort visitt i Norge når Dagen treffer henne. Vi møtes utenfor jernbanekaféen i Bergen. Lett tilgjengelig for rullestol og sentralt plassert i bybildet.

Hun har bodd i Colombia de siste 12 årene. Som utsending for Ellel Ministries har hun møtt mange som livet har gått i stykker for.

Ifølge Benestad er colombianere flest langt mer traumatiserte enn oss nordmenn, og årsakene er mange: fattigdom, vold, utnyttelse, urettferdighet, naturkatastrofer og interne flyktningprogrammer.

Et bibelord fra 1. Mosebok har blitt levende for henne disse 12 årene, basert på at de fleste leiemordere i Colombia er gutter mellom 12 og 16 år. «Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden».

– Ifølge siste folketelling bor det 48 millioner innbyggere i Colombia, et land som har levd med kontinuerlig borgerkrig i 60 år, opplyser hun.

– Og likevel velger du å bo der?

– Ja, men det handler om min tro. Jeg tenker at det tryggeste stedet for en person er å være i sentrum av Guds vilje. Min tøffe bakgrunn og vanskelige oppvekst er en av grunnene til at jeg er der jeg er. I tillegg har det blitt mindre farlig å leve der nå, forsikrer hun.

Desperasjon

– Hvordan er det å være misjonær i rullestol?

– Ingenting er tilrettelagt i Colombia, så jeg har to personlige assistenter som turnerer fast, og en tredje som kommer inn ved behov. Jeg har en liten privat bil, som rommer en sammenleggbar rullestol. I kirken der jeg har hatt møter en helg i måneden, er der bare trapper, så jeg må bæres. Og de har ikke et toalett som er tilrettelagt for meg, med det resultat at jeg må dra hjem til meg selv for å gå på do, forteller hun åpent.

Benestad var bare 12 år gammel da hun gikk med tanker om å ta sitt eget liv. Som første barn i Norge ble hun operert for leddgikt. Den gang visste de lite om smertelindring.

– Hver sjette uke ble jeg operert, og hadde ingen mulighet til å dra hjem. Etter ett og et halvt år var jeg på grensen av det jeg kunne orke, så jeg bestemte meg for å dø. Jeg samlet på medikamenter og har fått vite i ettertid at jeg hadde nok til å ta mitt eget liv.

– Hva skjedde?

– Jeg hadde en tante og onkel som ba for meg. De bodde i Oslo og hadde to barn, og de ba om helbredelse. Men en dag kommer min yngste fetter til dem og sier: «Jeg tror ikke Gud vil helbrede Beate. Jeg tror heller at Gud vil at vi skal be han om at Han må få bety noe for henne».

Noen hadde gitt Benestad en bibel, og da hun hadde bestemt seg for å dø tok hun den fram i ren desperasjon. «Hvis du finnes, Gud, så må du vise meg det», sa hun. Hun slo tilfeldig opp i Lukas 8. Der leste hun historien om Jairus´datter som var 12 år og som var erklært død. «Barnet mitt, stå opp!» lyder Jesu befaling, med det resultat at livspusten vender tilbake og hun reiser seg opp av sengen.

«Nå vil jeg tro på deg»

– Jeg tenkte at dette måtte være tilfeldig, og åpnet Bibelen på nytt. Da havnet jeg i Jesaja 45, hvor det står: « Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud»

Bibelverset ble etterfulgt av et syn. En stor skikkelse kom ned ved siden av henne og la hånden på hodet.

– I etterkant har jeg forstått at det var Kristus. I det øyeblikket forsto jeg at kristendommen var virkelig, og jeg husker at jeg sa at «nå vil jeg tro på deg». Av en eller annen grunn har Gud valgt å åpenbare seg for meg i bilder og drømmer. Jeg forholder meg til Han som Herre og Mester, men også som en personlig venn.

I ettertid konstaterer hun at livet ikke har blitt enklere etter at hun begynte å tro. Hun har gjennomgått 103 kirurgiske inngrep, og etter en skade på jobben fikk hun en ryggmargsblødning som førte til at hun ble lam fra halsen og ned.

– Jeg hadde passert 40 da det skjedde. Jeg forsto at livet aldri ville bli som før, og gikk gjennom en dødsprosess der alle håp og planer ble lagt ned. Da jeg var lengst nede minnet Jesus meg om en hendelse fra jeg var ferdig utdannet lege. Før siste eksamen gikk jeg inn i en kirke og ga livet mitt som lege til Gud.

Det var som hun kunne høre Jesus si: «Gi meg bitene av det sønderbrutte livet ditt».

– Der og da gjorde jeg det. Like etter kom invitasjonen om å reise til Colombia. Resten er historie, sier hun.

Colombia har ringt

På det tidspunktet hadde hun allerede takket ja til en jobb på Gran Canaria. Kort tid etter at hun kom dit, tikket meldingen inn på mobilen: «Colombia har ringt. De vil at du skal komme».

Kallet kom fra et colombiansk prestepar som ønsket å starte opp et rehabiliteringsarbeid for funksjonshemmede barn. Hun husker at hun tenkte at hun hadde opplevd nok jordskjelv i sitt eget liv, om hun ikke skulle forholde seg til andres i tillegg.

– Men jeg tenkte for meg selv at hvis jeg ikke reiste, så ville jeg resten av livet lure på hva som ville skjedd om jeg dro. Der og da hørte jeg Gud si: «Du valgte rett, og du skal få komme tilbake hit en gang i året».

Da hun kort tid etter landet i Colombia, så hun det samme landskapet og de samme husene som hadde fulgt henne i drømme siden hun var 17. I drømmen så hun seg selv ombord i et fly som gikk inn for landing over skyhøye fjell. I en annen drøm så hun bilder av psykisk utviklingshemmede barn, lave hus og et tre.

– Jeg drømte den samme drømmen om og om igjen over flere år. Jeg visste ikke noe om misjon den gangen, men med årene så jeg meg selv som en del av den drømmen. Det jeg så gjennom flyvinduet i 2002, ble en kolossal bekreftelse, forteller hun.

Sjelesørger

Som medarbeider i Ellel Ministries arrangerer hun kurs og retreat, i tillegg til at hun har individuelle samtaler med mennesker som har det vanskelig.

– Jeg har ikke lov til å jobbe som psykiater, men jeg kan fungere som sjelesørger. Da er vi alltid to, og samtalene kan vare mellom fem og sju timer.

– Hvilke frukter ser du av arbeidet?

– For det første har vi kontakt med mange ulike kirker. Mange har kommet på kursene våre, og oppsøker sjelesorg i etterkant. Der praktiserer vi taushetsplikt, og det gjør at folk våger å komme. Mange er selv ledere, og tar med seg det de lærer og bruker det i sin egen sammenheng. Og ofte sender de andre medlemmer fra menigheten. Når det går bra med dem, får det ringvirkninger.

Benestad innser at de ikke kan hjelpe alle, samtidig som hun holder fast på at alle kan hjelpe noen.

– Det er fantastisk hva tilgivelse kan utrette i menneskers liv, og være vitne til hvordan de kommer ut av et fryktelig fengsel. Gjennom undervisningen prøver vi å vise at tilgivelse er en sak mellom oss og Gud, og ikke mellom oss og de som har skadet oss, sier hun.

Liberal teologi

I en bok som kom ut på Lunde i fjor, forteller Benestad åpent sin historie. «Når underet kommer langsomt» har blitt godt mottatt, og noen har gitt tilbakemelding om at de bruker den som andaktsbok. Der tar hun et oppgjør med det hun omtaler som en liberal helbredelsesteologi, der sykdom har sitt opphav i synd.

– Det tror jeg er en teologi som skader mange mennesker. Til tross for at de stadig har blitt bedt for, sliter de fortsatt med kronisk sykdom, misbruk og rusproblemer. De befinner seg i en situasjon der det ikke fins noen rask løsning på problemet. I møte med disse tenker jeg det er viktig å formidle at underet ikke alltid handler om å ta bort det som er vanskelig, men om å gå hånd i hånd med livets herre gjennom vanskene.

– Tror du på helbredelse?

– Ja, og jeg har opplevd det to ganger selv. Blant annet ble jeg helbredet fra en blodsykdom, og fikk følelsen tilbake i beina. Men jeg har akseptert at Gud i min situasjon bruker rullestolen på en større måte enn det ville bety om jeg reiste meg fra den.

– Kan du utdype det?

– Jeg tror det handler om at Gud velger ut det som er svakt. Det er lettere å forholde seg til en person som ikke er vellykket, og som ikke kommer med alle løsningene, men som kommer nedenfra.

Benestad understreker at hun ikke ville valgt et liv i rullestol om det var opp til henne, men understreker at det ikke er livets undergang heller.

– Du må gjennom sorgprosesser, og du mister deg selv. Men ved Guds nåde lærer du å forholde deg til livet som det har blitt. Når du stoler på at Gud kan skape en mening i det meningsløse, aner du hvordan livet med Gud er, sier hun.