Lederskapet i Oase, her representert ved Einar Ekerhovd og Trond Løberg gir nå sine vurderinger av både forholdet til Lakeland og sommerens stevne.

Hvor går OASE?

Etter sommerens stevne kommer OASE-lederskapet her med sine egne vurderinger. Debatt: Er OASE på riktig vei?

Det har vært mye oppmerksomhet om OASE i media den senere tiden, både i forkant og etterkant av Sommer-OASE. Vi har aldri fått så mange tilbakemeldinger fra deltagerne som etter stevnet i Skien, både positive og kritiske. Mange har sagt at dette er det beste OASE de har vært på. Flere enn vanlig forteller om at de har blitt helbredet, berørt av Den Hellige Ånd og opplevd Gud tale på en avgjørende måte inn i sine liv. Og størst av alt, mennesker har blitt frelst. Men vi har også fått mange kritiske tilbakemeldinger, både i forhold til sommerstevnets fokus og preg, og særlig knyttet til en av våre gjestetalere. Flere spør hva OASE står for og hvilken vei OASE går. Dette vil vi her forsøke å svare på.



Har OASE forandret seg?

Til det må vi svare både ja og nei. OASE ønsker å være en bevegelse i bevegelse. Derfor har vi, kanskje noe ubeskyttet sagt at vi ønsker å være åpne for enhver bølge som er fra Gud. Vi er i stadig forandring og vil utfordre til forandring. Vi ønsker å forsøke å lytte til og formidle det som Gud har på hjerte til Norge i denne tid. Likevel vil vi fortsatt stå på en solid evangelisk-luthersk grunn og bevare vårt hovedfokus og vår visjon som er: «OASE vil ved Den Hellige Ånd utruste kristne til å bygge livskraftige fellesskap og sende dem til verden.» Det betyr at det som skjer på våre stevner og konferanser, ved siden av å være inspirerende og oppbyggelig, skal utruste oss som kristne til liv og tjeneste i menigheten og i hverdagen. Det som foregår bl.a. på sommerstevnet skal ha overføringsverdi til livet vi lever resten av året.

I år satte vi større fokus enn tidligere på temaet helbredelse, tegn og under, både i Tromsø og i Skien. Det må likevel sies at dette dreide seg om bare en liten prosent av forkynnelsen og praksisen, men var likevel tydelig. Dette var ønsket og tilsiktet.



Hvorfor fokusere på helbredelse?

For oss springer det først og fremst ut fra et misjonsperspektiv. Det norske folk trenger å møte Jesus som frelser og Herre. På tross av alt trofast arbeid i menigheter og forsamlinger, er det mye som tyder på at det heller går tilbake enn framover når det gjelder kristen tro og liv i vårt land. Den omfattende trosopplæringsreformen i vår kirke, gir likevel grunn til optimisme.

Der evangeliet går fram, skjer det svært ofte sammen med Guds overnaturlige inngrep gjennom tegn og under. Selv om disse ikke er bevis på at Guds rike er nær, er de tegn som peker på at Jesus er Messias, Guds Sønn, og kaller til tro (Joh 20.30-31). Helbredelser, tegn og under skal ikke stå alene, men følges av forkynnelse og vitnesbyrd om Jesus Kristus, og som gir han æren for det som skjer. I Det nye testamentet ser vi at helbredelse skjer ut fra Guds omsorg og medlidenhet med oss forkomne mennesker, for å peke på at Guds rike er nær og at Jesus er Guds Sønn og verdens frelser. Den samme motivasjonen ligger til grunn for at vi i OASE i sommer har fokusert på helbredelse.

Når vi på OASE i Tromsø og Skien hadde med en gruppe tenåringer som både på stevnene og ute på gatene ba for mennesker til helbredelse, førte det også til at de i en del tilfeller fikk lede mennesker til tro. Når evangeliet går fram i Kina, India, Afrika og Latin-Amerika skjer det ofte nettopp sammen med tegn, under og helbredelser. Slik Gud virker der ute, virker han også her hjemme.

Dette var også en av grunnene til at vi inviterte Duncan Smith som hovedtaler på sommer-OASE i Skien. Han er en uredd forkynner som praktiserer det han forkynner om Guds rike. I tillegg har han sterke budskap om korset og korsets betydning, som han talte om på onsdag kveld og om Guds farshjerte, som det var meningen han skulle forkynt om på Ten-OASE.



Beklagelse

OASE er en bevegelse som vil inspirere, utruste, utfordre tanke og tro, og utvide vår forståelse og erfaring av Gud. Dette er vårt kall for kirken og nasjonen. Men når vi utfordres på en slik måte at mennesker føler seg støtt og krenket, må vi være selvransakende.

Vi i OASE-lederskapet beklager at for mange sto formen på formidlingen i veien, slik at det som var budskapet ikke kom fram. Vi må ta ansvar for ikke å ha forberedt taleren bedre på hvilken setting han kom til og klarert budskapet han skulle komme med. Det er forskjell på å være gjestetaler på Sommer-OASE og ha en egen Catch the Fire-konferanse, hvor folk er forberedt på hva man kommer til.

Vi må beklage at vi ikke forklarte hva kunnskapsord er og fortolket det som skjedde på scenen til dem som ikke forsto. Det gjelder også tilgivelsens betydning. Det skulle vi gjort. Som lederskap og møteledere var vi ikke våkne nok her.

Vi vil også beklage at det ble harselert med vanlig innarbeidet bønnepraksis. Vi vil være lyttende til kritisk prøving av vår forståelse av og praksis når det gjelder forbønn, men ønsker at dette skal framføres på en respektfull måte.

Vi beklager spesielt det som skjedde på torsdags kveldsmøte på Ten-OASE, både når det gjelder formen og deler av innholdet. Det er særlig viktig for oss at tenåringer, der noen ennå ikke har tatt et kristent standpunkt eller nylig har kommet til tro, skal få forkynnelsen i en form som gjør at troen skapes og styrkes og at de får hjelp til å være helhjertede etterfølgere av Jesus Kristus. Når det som skjedde for en del skapte frykt og tvil er vi særlig lei oss for det. Dette er stikk motsatt av det vi ønsker tenåringene skal få med seg. Vi forsøkte gjennom lederne og veilederne på Ten-OASE å ta tak i disse utfordringene underveis i stevnet og vil være lydhør for behov om videre oppfølging.



Kulturforskjeller

Det er alltid utfordrende å invitere gjestetalere fra andre steder i verden. Kommuniserer de godt inn i vår kultur og situasjon? Vi i OASE ønsker å bli beriket og utfordret av gode forkynnere fra den verdensvide kirke. Derfor har vi gjennom årene hatt talere bl.a. fra Afrika, Amerika, Kina, England og andre nordiske land. Ofte har de vært til stor velsignelse.

Vi må la oss utfordre av deres innsikt i Guds Ord og erfaringer, og av deres kultur og væremåte. Evangeliet vil alltid bringe med seg både en kulturbekreftelse og en kulturkritikk. Den trenger vi absolutt å lytte til både i vårt land og vår kirke.

Det er uten tvil en del kulturelle forskjeller mellom oss i Norge og f.eks de på andre siden av Atlanteren. De synes å ha en større selvsikkerhet, noe som vi en del ganger kan støte oss på. Men det betyr ikke nødvendigvis at den ene holdningen er riktigere enn den andre.

Likedan er har moderniteten fått prege oss i Skandinavia sterkere enn i USA og Canada. Det betyr at vi er mer influert av et materialistisk verdenbilde med lite rom for det vi ikke kan oppfatte med våre sanser. Videre står fornuftstroen (og -dyrkingen) spesielt sterkt hos oss, noe som gjør at kritikken, skepsisen og tvilen har forkjørsrett, mens hos dem har troen og det å se mulighetene en større plass. Her har vi mye å lære.

En annen forskjell er forholdet mellom det private og det offentlige. På andre siden av Atlanteren tar man det private mye mer fram i det offentlige rom enn det vi tradisjonelt har gjort. Det er i ferd med å skje en endring på dette punkt her i landet, det ser vi bl.a. i media. Vi kan være uenige om dette er positivt eller negativt, men forandringen er på vei.

Mange har reagert på vegne av de som ble tatt fram på plattformen for helbredelse på lørdagens kveldsmøte, særlig det at de måtte svare på en del spørsmål og en av dem bekrefte at han ville tilgi seg selv og andre. Dette er en uvant måte å gjøre det på for oss. Vi tror ikke dette skal være en normal praksis, men vil ikke dermed si at det var galt at de ble tatt fram. Vi tror Duncan Smith virkelig fikk et kunnskapsord ved Den Hellige Ånd, dvs. en informasjon fra Gud om sykdom og smerter hos noen i salen som Gud ønsket å helbrede. Disse ordene var svært spesifikke og gjaldt tre enkeltpersoner. Vi tror Ånden visste hva han gjorde da han gav disse ordene og at det var disse tre personene og ikke andre han ville ha fram. OASE ønsker slike nådegaver i funksjon, selv om vi må vurdere om måten de er brukt på er tjenlig.

Vi vil be folk være forsiktige med å reagere på vegne av andre. I stedet skal vi være vare for hvordan de dette gjaldt selv opplevde det som skjedde. I førstkommende nummer av OASEN (OASE`s blad som kommer gratis fire ganger i året til dem som ønsker det), vil vi få deres vitnesbyrd. Her kan vi si at de alle tre erfarte det som skjedde utelukkende positivt. De ble alle helbredet og de opplevde en åndelig fornyelse og velsignelse som har satt varige gode spor. Det vil vi gi all ære til Gud for!



Teologiske spørsmål

På grunnlag av forkynnelsen til Duncan Smith har det blitt reist noen teologiske spørsmål som vi kort vil kommentere. Mer dyperegående refleksjon må skje andre steder.

1) Skal vi be for syke eller skal vi befale sykdommen å forsvinne i Jesu navn?

Vi har ikke her anledning til å gå inn på de enkelte skriftsteder, men vi mener Det nye testamentet gir rom for begge deler. Det er ikke snakk om å finne en metode for alle tilfeller, men å leve i en nær relasjon til Jesus, der han ved sin Ånd får lede oss i den enkelte situasjon. Det er uvant for oss å tale til den syke i Jesu navn eller til sykdommen og smerten og be den forlate den syke, men vi har eksempler både hos Jesus og apostlene på dette.

2) Hva med dem som ikke blir helbredet?

Noen stiller det spørsmål på en slik måte at en får inntrykk av at det er urettferdig og galt at enkelte blir helbredet. Det vil vi ta avstand fra. Vi vil be for alle som ønsker forbønn og glede oss over enhver som blir helbredet i Jesu navn. Vi takker Gud for at det skjedde med de tre som ble tatt opp på plattformen på OASE lørdag kveld. Hvor ofte ser vi det skje rett foran våre øyne?! Vi vil anerkjenne den djervhet taleren viste. Det er å handle i tro «uten sikkerhetsnett». Å handle slik er å være villig til å dø i seg selv.

Men det er en nød for oss med de som ikke blir helbredet, på samme måte som det må være det for helsevesenet med alle de som ikke blir friske. Ut fra Det nye testamentet sees sykdom som en følge av syndefallet og som et onde. Jesus kom til verden først og fremst for å frelse oss fra synd og fortapelse. Alle som tar imot det Han har gjort for oss, blir frelst og får syndenes forlatelse. Selv om det er en del skriftsteder som sier at helbredelse er en følge av frelsesverket og at Jesus helbredet alle som kom til ham med sin sykdom, er det ingen automatikk. Åndens helbredende gjerning er suveren, og kan ikke styres av mennesker. Vi blir ikke alltid helbredet selv om vi ber om det, på samme måte som vi ikke alltid slipper unna syndens konsekvenser, selv om vi settes fri fra syndens skyld. Guds rike er nær og Guds krefter til å helbrede er sluppet løs i denne verden, men det har ennå ikke kommet fullt ut. Samtidig må det sies at Gud kan bruke sykdom og gjøre gode ting i mennesker liv selv om helbredelse ikke finner sted.



Hvor går OASE?

I løpet av de årene OASE har eksistert, er det sprengt mange grenser i vårt åndelige referansesystem. Og hver gang noe nytt bryter på, blir det debatt. Akkurat nå er vi midt i en slik brytning. Dersom vi ikke klarer å se bakom de ytre forhold, personer og svakheter som preger enhver vekkelse, vil vi aldri få del i det genuint sanne og ekte i fornyelsen. For oss i OASE er dette den største utfordring. Hva er det Ånden vil formidle gjennom det nye som skjer? Hva er menneskelig, hva er åndelig, hva er det vi må få tak i? På denne måten utøves et åndelig lederskap i møte med vår tids fornyelse. Her trengs teologisk innsikt, men også nådegavene som er gitt til menigheten som et redskap for å både forstå og skjelne hva som er av Gud.

Vi mener kristne i vår tid og vår del av verden trenger en erfaring av Guds farshjerte og en bruk av nådegavene som setter mennesker i frihet. Dette ønsker vi å få del i.

For tre år siden forkynte Mark Stibbe på OASE i Fredrikstad budskapet: «The power is on the street!». Det ble undervist om helbredelse, tegn og under som skal følge dem som tror. Budskapet ble mottatt med begeistring, men det skjedde ikke mye umiddelbart. I dag ser vi at det frø han sådde den gang, har blitt til frukt. Nådegavene som handler om profetisk tale, kunnskapsord og helbredelse er kommet i fokus og funksjon på en sterkere måte. Både i menigheter og ute på gaten. Dette ønsker vi å erfare og formidle. Derfor søker vi inspirasjon der slike ting skjer og inviterer forkynnere som er bærere av dette. De siste årene har vi hatt svært nær kontakt med fornyelsen i den Anglikanske kirke i England. De samme folkene vi har invitert til Norge fra Toronto og fornyelsesbevegelser i USA, har også vært i England. Og det som har skjedd der er interessant. Her får ikke disse predikanter og profeter en opphøyet status, men de har vært med på å forløse Åndens kraft inn i menighetene. Og nettopp denne siden ved fornyelsen er avgjørende. Vi trenger noen fødselshjelpere i vår tid, men livet må integreres i menigheten, i Kristi legeme. Dette har de klart i deler av den Anglikanske kirke. Dette ønsker vi skal skje i Norge. Så sprenges våre grenser ved at noen av impulsene utenfra formidles gjennom en annen kultur og annen stil enn hva vi er vant med. Da er det lett å henge seg opp i dette og la det være styrende for hele vår tenkning omkring både vekkelse og fornyelse. OASE-lederskapet er sitt ansvar bevisst med å integrere fornyelsen inn i vår kultur og tradisjon. Også vi er kritiske til flere sider ved det som formidles og måten ting formidles på, men sammen ønsker vi å finne fram til det som er genuint ekte i de vekkelser og fornyelser vi er i berøring med.

Vi ønsker at vi som kristenfolk ikke blir tilskuere, men delaktig og deltakende i den vekkelse vi ber om skal bryte fram i Norge og utover Europa.



OASE-lederskapet