Hvetekornet måtte dø

Johannes 12,24-33

I brytningen mellom tiden for Kristi Åpenbaring og fastetiden handler teksten om Jesus som hvetekornet som må dø. Vi vender blikket mot påske.

24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.

Å finne treffende bilder eller illustrasjoner til Jesu forsoning er ikke lett. Det er blitt servert mange velmente, men sterkt haltende bilder om dette. Jesus selv bruker bilde fra jordbruket.

Enhver bonde er enig med Jesus i at noen kilo såkorn må investeres for å få avling og fortjeneste. Jesus sammenligner sin død med den våte, mørke og selvutslettende oppgaven som venter et såkorn.

Kanskje skal vi våge å sammenligne med potetdyrking: Når vi om høsten tar opp poteter tar ingen feil av den vasne og råtne settepoteten og de friske nypotetene. Jesus er som settepoteten, som gir alt for oss på en slik måte at han selv taper alt.

25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.

Jesus sjokkerte engang en lærd teolog med følgende kraftsatser: «Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike», og «Dere må bli født på ny!» Joh 3,3 og 7.

Flere ganger taler Jesus om å miste sitt liv, og forklarte det ofte med uttrykk som «fornekte sitt liv», «ta sitt kors opp/bære sitt kors», og «følge meg», Matt 10,38; 16,24, Mark 8,34; Luk 9,23 og 14,27.

Dette svir for en kristen-generasjon som synes vi har gjenoppdaget den første trosartikkel etter generasjoner med «pietistisk livsforakt» og «sykelig himmel-lengsel» slik noen sier det.

Johannes tolker meningen for oss slik: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» 1 Joh 2,15.

26 Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.

Bibelen lærer oss at alle tjener noen, nøytralitet finnes ikke. «You've got to serve somebody!» heter en av Bob Dylans slagere.

Mange er begeistret for Jesus, han topper alle galluper over personer folk beundrer mest. Men Johan Arndt sa så ofte: «Jesus har mange tilhengere, men få etterfølgere».

Den som følger Jesus må være forberedt på samme utgang som han fikk: døden, og i alle fall mye lidelse.

Så lover han også sine etterfølgere samme utgang: Å få «være der» hvor han er, og livet i himmelen går ut på å være nær Gud, og å få «ære» av ham.

27 Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.

Jesus tar oss med inn i sine følelser i møte med døden på korset. Han bekjenner at han er «forferdet», NO-78: «fylt av angst». I Luk 12,50 sier han at han «gruer» seg til døden, som han der kaller en «dåp».

Hebreerne 5,7 sier det enda sterkere: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden.»

Jesus trekker oss inn i den store overveielsen: Skal han be Faderen om fritak, eller skal han fullføre stedfortrederveien? Noen flukt ‡ l‡ Jona tenker han ikke på, begge alternativer trekkes inn for Faderens ansikt.

Frelseshistorien stod, (og den falt ikke - Halleluja!), på at Jesus måtte dø: «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Hebr 9,22. Det fantes ingen annen frelsesmulighet for oss enn denne. Dette vet Jesus, og bekjenner at det er nå hans gjerning topper seg.

28 Far, herliggjør ditt navn! Da kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det!

Både Jesu bønn og Faderens stemme fra himmelen kobler «herliggjørelse» til Jesu lidelsesvei. Jesus utdyper dette gjennom sin yppersteprestelige bønn i Joh 17.

Slike proklamasjoner fra himmelen møter vi også ved Jesu dåp, Matt 3,17, og ved forklarelsen på berget, Matt 17,5; jfr. Apg 9,4-7.

29 Folkemengden som stod der og hørte det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til ham.

Evangeliene forteller ofte om misforståelser og forvirring omkring Jesus. Gud ville tydeligvis at slike misforståelser skulle refereres, til hjelp for vår forståelse.

Lukas forteller at en engel kom til Jesus i Getsemane og «styrket ham», Luk 22,43. Ved denne anledning ser vi at Gud taler om Jesus, ikke til ham.

30 Jesus svarte og sa: Ikke for min skyld kom denne røsten, men for deres skyld.

Hvis noen er forledet til å tro at lærespørsmål om hvem Jesus er (kristologien) er teologisk flisespikkeri, skal de ta seg fri tre timer en søndag og lese Johannes-evangeliet i sammenheng. Da ser en klart at det er dette spørsmålet hele fortellingen vibrerer omkring.

31 Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.

Jesus varsler her hele verdenshistoriens vendepunkt: Gud holder på korset dom over Satan.

En rekke religioner bygger på tanken om en evig kamp mellom godt og ondt, en evig uavgjort.

Jesus lærer oss noe annet: Fra korset av er kampen avgjort, Satan har tapt. Slik blir Satans voldsomme raseri i verden i dag kun for dødskramper å regne.

32 Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg.

Det er lett for oss å tenke på Kristi Himmelfart når vi leser dette. Men neste vers viser at det heller er påsken Jesus tenker på.

Dette er tredje gang i Joh at vi hører om Jesu opphøyelse, se 3,14 og 8,28. Alle ganger handler det om Jesus på korset.

33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø.

Alle evangelistene betoner at Jesus ved en rekke anledninger forutsa sin død, til dels nokså detaljert.

En lang rekke studier av jødedommen på Jesu tid viser at det var ingen jødisk tekst fra Jesu tid som ventet på en lidende Messias eller en stedfortredende soningsdød. Det var «for deres skyld» (v.30) at «denne røsten kom». Gud vil lære oss hemmeligheten om hvetekornet.

Sverre Bøe

Dr. theol. Lærer ved Fjellhaug Misjonshøyskole

4 Mosebok 21,4-9 og 1 Timoteus 2,4-6

@Tekstgjennomgåelse for Søndag før faste (fastelavnssøndag), 3.februar 2008