Hvem tenker på barnas beste?

Det begynte for mange år siden at barnet mistet sin mamma i hjemmet. Det er så greit med barnehager og tanter så mamma kan få gjøre en innsats for samfunnet og samtidig tjene noen sårt tiltrengte kroner. Så kom skilsmissene hvor barnet mistet pappaen.

Det siste nå er at to mammaer eller to pappaer skal eksperimentere videre med barna, for nå skal nemlig voksne, reflekterte mennesker i homofile og lesbiske forhold få mulighet til å skaffe seg barn.

Kort oppsummering: Først mistet barnet støtten fra moren, den feminine og tålmodige omsorgsperson som former barnesinnet.

Så mister barnet sin far, den maskuline og rolig grensesettende omsorgsperson. Og nå sist hvor barnet verken skal oppleve en far eller mor, men eksperimenteres videre med av enten to kvinner eller to menn.

Mødrene må gjerne finne seg en jobb for å tjene de sårt tiltrengte kronene, men ikke hvis hun har barn som trenger henne i hjemmet.

Foreldre må gjerne skille seg hvis krangling og ufred fyller hjemmet og derved skader barnet, men ikke hvis det er den seksuelle drift og drømmen om et bedre liv med en annen som skal skille dem fra barnet som mister både den feminine og maskuline del av tilværelsen, for verken pappaen eller mammaen kan fylle de rollene alene.

Lesbiske og homofile må gjerne leve som gifte eller ugifte, men de må aldri finne på å trekke dette ned over hodet på et annet menneske, et barn som aldri selv fikk muligheten til å velge. Allverdens argumenter om hvor gode oppdragere og mennesker de helt sikkert kan være gir aldri barnet en mamma og en pappa som skal fylle barnets helhetlige utvikling.

Nå er det virkelig på tide at noen tenker på barnas beste!



Petter Musken,

Heggedal