SELVFORSYNT: Aid in action legger vekt på hjelp til selvhjelp. Markedsplassen er et setnralt knutepunkt for nye næringsveier.

Her er damen som imponerte kronprinsparet

Hun hulkegråt i en time da hun hørte at menigheten brukte lydutstyr i millionklassen. Etter fire år med utviklingsarbeid vet Anne Louise Hübert (23) hvor mange menneske-liv som kunne vært reddet mens Kristennorge gasser seg i luksus.

Dette intervjuet sto første gang på trykk i Velsignet Helg, Dagens lørdagsavis, 1. september 2012.

Det er en til­syne­la­ten­de van­lig 23-åring som lig­ger og soler seg på tram­po­li­nen når Vel­sig­net Helg møter henne. Anne Loui­se Hübert fra Oslo er his­to­ri­en om hvor­dan van­li­ge men­ nes­ker er med på å gjøre ver­den til et bedre sted, både for seg selv og andre. Det hele be­gyn­te for fire år siden da Anne Loui­se var fer­dig på videregå­ ende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

50 øre for et mål­tid

- Det star­tet jo med rei­sen rundt jorda hvor jeg kom til en lands­by i Kenya, hvor inn­byg­ger­ne ikke hadde mat eller rent vann, og så be­gyn­te jeg å hjel­pe dem. Jeg send­te mel­ding til mamma og for­klar­te at det kos­tet bare 50 øre å gi dem et mål­tid, og siden har det vokst vel­dig. Nå er det ti lands­byer som er med i pro­sjek­tet, strå­ler Anne Loui­se.

For å hånd­te­re alle pen­ge­ne som etter hvert strøm­met inn på kon­to­en star­tet Anne Loui­se sin egen bistands­ or­ga­ni­sa­sjon, Aid in ac­tion. Siden 2008 har virk­som­he­ten fått be­ty­de­lig opp­merk­som­het for sine bi­stands­pro­sjekt i Kenya. Inn­sam­lin­gen har gått til nød­hjelps­pro­sjekt i Kenya og So­ma­lia, mens største­de­len av or­ga­ni­sa­sjo­nens virksom­ het er pro­sjek­ter for fat­tig­doms­re­duk­sjon. Målet er å gjøre lands­by­ene så selv­for­synt at Aid in ac­tion kan trek­ke seg helt ut.

Ved hjelp av medi­er som Skype, Face­bo­ok og Twit­ter sty­rer Anne Loui­se or­ga­ni­sa­sjo­nen fra hy­be­len sin på Sa­ge­ne i Oslo. Etter at hun er fer­dig med medisin­ fore­les­nin­ge­ne klok­ken ett, går res­ten av dagen fram til mid­natt med til Aid in ac­tion. Ver­ken hun eller medar­beiderne tar ut lønn. For å få det hele til å gå rundt be­gyn­te Anne Loui­se å de­sig­ne de kri­ti­ker­ros­te Morembo­ ves­ke­ne, vevd av lo­ka­le kvin­ner i Kenya, nå til salgs i de mest eks­klu­si­ve de­sign­bu­tik­ke­ne i Oslo. Man tren­ger altså ikke reise til Afri­ka for å gjøre nytte for seg:

Skyper med Afri­ka

- Nå kan jeg sitte her hjem­me og ha full over­sikt over hva som skjer der nede. For­ri­ge helg snak­ka jeg med barna over Skype (gra­tis vi­deo­sam­ta­le over in­ter­nett, red . anm.), de kunne se meg. De fikk se bik­kja mi bæsje da jeg gikk tur med den, det hadde de aldri sett før. Jeg fikk se to­ma­te­ne vokse i driv­hu­set, hø­ne­ne i barne­sen­te­ret hadde lagt egg, strå­ler oslo­jen­ta.

- Det hand­ler om å leve livet vi er kalt til å leve, ikke nød­ven­dig­vis å legge ned alt annet, selv om jeg har måt­tet prio­ri­te­re vekk vel­dig mye av ting jeg gjer­ne skul­le gjort. Pro­sjek­tet tar all tid og fokus. Jeg har mis­tet mitt eget liv, men har fått mange liv til­ba­ke ved å hjel­pe folk som sli­ter andre ste­der i ver­den.

Og det har ut­vik­lings­gründe­ren klart. l dag, fire år etter at Anne Loui­se kjøp­te fly­bil­let­ten til Afri­ka, som skul­le endre hen­nes liv, har Aid in Ac­tion sør­get for at lo­ka­le bøn­der har plan­tet 30 000 trær, 15000 har fått til­gang på rent vann, 9000 barn fikk skole­mat under sult­ka­ta­stro­fen på Afri­kas horn i 2011, 2 nye barne­sent­re er byg­get opp.

160 barn har fått skole­gan­gen spon­set. Og slik fort­set­ter 23-årin­gens me­ritt­lis­te.

Slit­som kul­tur

Men for Anne Loui­ses del skal ar­bei­det skje fra Norge, ikke fra Afri­ka.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Det er mye mer komfor­tabelt å jobbe her­fra. Ha­ku­na mata­ta-kul­tu­ren kan være gans­ke slit­som. Jeg blir nes­ten litt ir­ri­tert når jeg hører alle krist­ne som drøm­mer om dra til Afri­ka og tror det er det beste i ver­den. Det er fin kul­tur, men noen men­nes­ker der nede bare ven­ter på at du skal gi det i henda på dem, uten å kreve noe til­ba­ke.

Det er in­tens job­bing og di­si­plin som lig­ger bak Anne Loui­ses suk­sess, den samme er­fa­rin­gen håper hun lands by­fol­ket i Kenya og So­ma­lia skal få:

- Det er utro­lig mange men­nes­ker her hjem­me som vil sende ned klær til dem. Da har de mis­for­stått. Hva skal de som syr klær der nede gjøre hvis vi tar fra dem job­ben? Noen spur­te om å gi skole­uni­for­mer, da sa jeg nei. Vi kjø­per hel­ler sy­ma­skin og begyn­ner pro­duk­sjon selv. Det er mange ting jeg har lært vel­dig mye av, ved­går hun.

Streng

- Jeg har vært vel­dig streng på det at alle må jobbe før de skal få noe, bort­sett fra barna. Men for­eldrene deres må jobbe. De er selv nøk­ke­len til å komme seg vi­de­re.

- Hvor­dan har det vært som hvit bi­stands­ar­bei­der å komme ned og skul­le endre disse hold­nin­ge­ne?

- Mo­ra­len end­rer seg altså. De sier det selv, og det er stort å høre. De skjøn­ner at det er de selv som må ordne tak over hodet. Noen snil­lis­tis­ke krist­ne tror kan­skje at vi skal være trygde­ord­nin­gen deres. Det er mye vik­ti­ge­re å hjel­pe dem til å hjel­pe seg selv, sier Anne Lo­uise, til­syne­la­ten­de en anel­se opp­gitt over alle oss her hjem­me, som gir på måfå til pro­sjek­ter med søte barn og opp­of­ren­de mi­sjo­næ­rer.

Gråt over dyr lyd

Flere gan­ger har hun rea­gert på prio­ri­te­rin­gen til nor­ske krist­ne:

- Det har vært vel­dig vans­ke­lig å se hva vi fo­ku­se­rer på her i Norge. En epi­so­de var helt for­fer­de­lig. Jeg kom nett­opp til­ba­ke etter å ha vært i Afri­ka under en av de ver­ste sult­ka­ta­stro­fe­ne. Vi hjalp hund­re barn, men mange hundre­tu­sen til kunne hjel­pes. Vi prøv­de, men viss­te ikke hvor­dan vi skul­le få inn flere pen­ger. Jeg var på et møte da en kirke for­tal­te de hadde et lyd­ut­styr verd en mil­lion. Da knakk jeg sam­men fy­sisk og psy­kisk. Falt rett ned i bak ken og hyl­grein i en time mens det var lov­sang. Det gikk sånn innpå meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Anne Lo­vi­se ler av det nå, sam­ti­dig som hun fort­satt kjen­ner den ube­ha­ge­li­ge fø­lel­sen.

- Vi treng­te 50 øre for å mette et barn. Det var det enes­te. Etter­på fikk jeg vite at de bare hadde leid lydutsty­ ret, men det sier li­ke­vel litt.

- Om hvor selv­sen­trer­te vi er?

- Jeg tror alle må gå i seg selv, alle som tror og ikke tror - tenke over om jeg bru­ker min tid og mine evner rett. Mange er kjempe­flin­ke på data, de­sign, skri­ving eller øko­no­mi. Tenk over hvor­dan det kan bru­kes til å hjel­pe andre, og tenk over eget for­bruk. Har jeg bruk for dette eller er det bare for å øke egen luk­sus?

In­vi­tert av Mette Marit

Nå har mote­ma­ga­si­net KK kåret ves­ken hen­nes til årets sjet­te fi­nes­te veske, og Kron­prin­ses­se Mette Marit har in­vi­tert henne med i nett­verks­pro­sjek­tet sitt for unge le­de­re. Le­se­re av VG og E24 har no­mi­nert over 400 per­soner til en pris som kal­les «Årets lade­jarl». En jury ned­satt av Reitan har pluk­ket ut 20 topp­kan­di­da­ter av disse, en av dem er Anne Loui­se.

Den unge bi­stands­gri­in­de­ren job­ber hardt for å få inn pen­ger til Aid in Ac­tion, men det går litt let­te­re nå enn det gjor­de i star­ten. I alt dette har det vært godt å ha troen, på Jesus.

His­to­rie­ne om hvor­dan hun dager før av­rei­se til Afri­ka har mang­let over 100.000 kro­ner, for så å ha sam­let alt inn i løpet av dager etter å ha bedt om bi­stand fra oven, kom­ mer på lø­pen­de bånd fra en en­tu­si­as­tisk Anne Loui­se. Etter hvert som pro­sjek­te­ne har vokst seg stør­re har Gud, i følge 23-årin­gen, vært en hjelp til det hun tren­ger for å full­fø­re pro­sjek­te­ne.

Troen på Gud

Selv om Anne Loui­se ikke dri­ver misjonsvirk­somhet i Kenya, leg­ger hun ikke skjul på driv­kraf­ten fra høy­ere mak­ter:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Når jeg ikke hol­der på med pro­sjek­te­ne, er jeg med ven­ner, går på ski, leser bøker eller bru­ker tid sam­men med Gud. Mitt størs­te for­bil­de og venn er Jesus. Uten troen på en stor og god Gud hadde det aldri vært mulig for meg å star­te så mye grei­er! Tro meg, det har skjedd mye som vans­ke­lig kan for­kla­res uten «en der oppe».

Troen er en na­tur­lig del av meg og pre­ger hele livet mitt og måten jeg ten­ker og hand­ler på.

- Hva gjør bønne­sva­re­ne med guds­for­hol­det?

- Det har vært helt fan­tas­tisk. Troen min på Gud, og troen på at alt er mulig, har vokst.

Anne Loui­se gnir seg i øyne­ne. Nye bønne­svar rem­ses opp.

- Aril Ed­vard­sen sa at vi må drøm­me så stort at det er plass til Gud i drøm­me­ne våre. Det er noe jeg vir­ke­lig har tatt til meg. Alt jeg drøm­mer om, det skjer før jeg får tenkt meg om. Sånn har det vært hele livet, men jeg har vært vel­dig mål­be­visst.

Ut­brent

- En egen bi­stands­or­ga­ni­sa­sjon, medi­sin­stu­di­er og de­sig­ner­mer­ke, er du ikke redd for å bren­ne lyset i begge end­rer og ryke på en smell?

- Nei, jeg har all­tid en dag i uka hvor jeg ikke gjør noen ting. Jeg ten­ker bare på det som er vik­tig, smi­ler hun uan­strengt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ikke en helt van­lig 22-åring, altså, selv om in­ter­es­se­ne sam­men­fal­ler med mange andre unge stu­den­ter. I en tid hvor sta­dig flere stu­de­rer so­sial­an­tro­po­lo­gi og ut­vik­lings­stu­di­er, drar i hope­tall ut i ver­den for å jobbe ved barne­hjem, pleie syke, stu­de­re og un­der­vi­se i en­gelsk, er ut­vik­lings­ar­beid blitt et at­trak­tivt kar­rie­re­mål for mange. Slik må det ikke bli, ad­va­rer Anne Loui­se:

- Når man først skal komme seg noen vei i næ­rings­li­vet er det al­bu­er ut og om å gjøre å klat­re for­test mulig opp til top­pen, men jeg tror det fin­nes en annen vei. Man blir ikke nød­ven­dig­vis lyk­ke­lig av å være på top­pen, men ved å opp­fyl­le drøm­me­ne for dem som ikke kan oppnå dem selv. Det gjel­der både folk i Afri­ka og folk i Norge.

Jeg tror det hand­ler om ikke å være så inn­ma­ri vik­tig selv, men se hvem du har rundt deg. Det er så lite som skal til, ofte er det bare et ord.

5 tips for å gjøre verden til et bedre sted

1. Finn ut av hva som er utfordringen/behovet. Spør de du vil hjelpehvilket behov de har og om de har noen løsninger!

2. Start med det viktigste først. Vi har startet mange konkurranser med premier - det fungerer veldig bra.

3.Tenk sustainability (bærekraft) hele tiden - ikke start prosjekter uten å ha en plan på hvordan dere skal få inn penger til drift.

4. Ved bistand i utland: Har dere lokale folk som er til å stole på og som kan drifte prosjekter l hjelpearbeid? Hvis ikke, har noen fra Norge mulighet til å reise ned og følge opp med jevne mellomrom?

5. Du behøver ikke forandre verden, men du kan! Du må bare starte en plass og kopiere det som virker!

5 tips for å gjøre verden til et bedre sted