Her er damen som imponerte kronprinsparet
Hun hulkegråt i en time da hun hørte at menigheten brukte lydutstyr i millionklassen. Etter fire år med utviklingsarbeid vet Anne Louise Hübert (23) hvor mange menneske-liv som kunne vært reddet mens Kristennorge gasser seg i luksus.
Dette intervjuet sto første gang på trykk i Velsignet Helg, Dagens lørdagsavis, 1. september 2012.
Det er en tilsynelatende vanlig 23-åring som ligger og soler seg på trampolinen når Velsignet Helg møter henne. Anne Louise Hübert fra Oslo er historien om hvordan vanlige men nesker er med på å gjøre verden til et bedre sted, både for seg selv og andre. Det hele begynte for fire år siden da Anne Louise var ferdig på videregå ende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
50 øre for et måltid
- Det startet jo med reisen rundt jorda hvor jeg kom til en landsby i Kenya, hvor innbyggerne ikke hadde mat eller rent vann, og så begynte jeg å hjelpe dem. Jeg sendte melding til mamma og forklarte at det kostet bare 50 øre å gi dem et måltid, og siden har det vokst veldig. Nå er det ti landsbyer som er med i prosjektet, stråler Anne Louise.
For å håndtere alle pengene som etter hvert strømmet inn på kontoen startet Anne Louise sin egen bistands organisasjon, Aid in action. Siden 2008 har virksomheten fått betydelig oppmerksomhet for sine bistandsprosjekt i Kenya. Innsamlingen har gått til nødhjelpsprosjekt i Kenya og Somalia, mens størstedelen av organisasjonens virksom het er prosjekter for fattigdomsreduksjon. Målet er å gjøre landsbyene så selvforsynt at Aid in action kan trekke seg helt ut.
Ved hjelp av medier som Skype, Facebook og Twitter styrer Anne Louise organisasjonen fra hybelen sin på Sagene i Oslo. Etter at hun er ferdig med medisin forelesningene klokken ett, går resten av dagen fram til midnatt med til Aid in action. Verken hun eller medarbeiderne tar ut lønn. For å få det hele til å gå rundt begynte Anne Louise å designe de kritikerroste Morembo veskene, vevd av lokale kvinner i Kenya, nå til salgs i de mest eksklusive designbutikkene i Oslo. Man trenger altså ikke reise til Afrika for å gjøre nytte for seg:
Skyper med Afrika
- Nå kan jeg sitte her hjemme og ha full oversikt over hva som skjer der nede. Forrige helg snakka jeg med barna over Skype (gratis videosamtale over internett, red . anm.), de kunne se meg. De fikk se bikkja mi bæsje da jeg gikk tur med den, det hadde de aldri sett før. Jeg fikk se tomatene vokse i drivhuset, hønene i barnesenteret hadde lagt egg, stråler oslojenta.
- Det handler om å leve livet vi er kalt til å leve, ikke nødvendigvis å legge ned alt annet, selv om jeg har måttet prioritere vekk veldig mye av ting jeg gjerne skulle gjort. Prosjektet tar all tid og fokus. Jeg har mistet mitt eget liv, men har fått mange liv tilbake ved å hjelpe folk som sliter andre steder i verden.
Og det har utviklingsgründeren klart. l dag, fire år etter at Anne Louise kjøpte flybilletten til Afrika, som skulle endre hennes liv, har Aid in Action sørget for at lokale bønder har plantet 30 000 trær, 15000 har fått tilgang på rent vann, 9000 barn fikk skolemat under sultkatastrofen på Afrikas horn i 2011, 2 nye barnesentre er bygget opp.
160 barn har fått skolegangen sponset. Og slik fortsetter 23-åringens merittliste.
Slitsom kultur
Men for Anne Louises del skal arbeidet skje fra Norge, ikke fra Afrika.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Det er mye mer komfortabelt å jobbe herfra. Hakuna matata-kulturen kan være ganske slitsom. Jeg blir nesten litt irritert når jeg hører alle kristne som drømmer om dra til Afrika og tror det er det beste i verden. Det er fin kultur, men noen mennesker der nede bare venter på at du skal gi det i henda på dem, uten å kreve noe tilbake.
Det er intens jobbing og disiplin som ligger bak Anne Louises suksess, den samme erfaringen håper hun lands byfolket i Kenya og Somalia skal få:
- Det er utrolig mange mennesker her hjemme som vil sende ned klær til dem. Da har de misforstått. Hva skal de som syr klær der nede gjøre hvis vi tar fra dem jobben? Noen spurte om å gi skoleuniformer, da sa jeg nei. Vi kjøper heller symaskin og begynner produksjon selv. Det er mange ting jeg har lært veldig mye av, vedgår hun.
Streng
- Jeg har vært veldig streng på det at alle må jobbe før de skal få noe, bortsett fra barna. Men foreldrene deres må jobbe. De er selv nøkkelen til å komme seg videre.
- Hvordan har det vært som hvit bistandsarbeider å komme ned og skulle endre disse holdningene?
- Moralen endrer seg altså. De sier det selv, og det er stort å høre. De skjønner at det er de selv som må ordne tak over hodet. Noen snillistiske kristne tror kanskje at vi skal være trygdeordningen deres. Det er mye viktigere å hjelpe dem til å hjelpe seg selv, sier Anne Louise, tilsynelatende en anelse oppgitt over alle oss her hjemme, som gir på måfå til prosjekter med søte barn og oppofrende misjonærer.
Gråt over dyr lyd
Flere ganger har hun reagert på prioriteringen til norske kristne:
- Det har vært veldig vanskelig å se hva vi fokuserer på her i Norge. En episode var helt forferdelig. Jeg kom nettopp tilbake etter å ha vært i Afrika under en av de verste sultkatastrofene. Vi hjalp hundre barn, men mange hundretusen til kunne hjelpes. Vi prøvde, men visste ikke hvordan vi skulle få inn flere penger. Jeg var på et møte da en kirke fortalte de hadde et lydutstyr verd en million. Da knakk jeg sammen fysisk og psykisk. Falt rett ned i bak ken og hylgrein i en time mens det var lovsang. Det gikk sånn innpå meg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Anne Lovise ler av det nå, samtidig som hun fortsatt kjenner den ubehagelige følelsen.
- Vi trengte 50 øre for å mette et barn. Det var det eneste. Etterpå fikk jeg vite at de bare hadde leid lydutsty ret, men det sier likevel litt.
- Om hvor selvsentrerte vi er?
- Jeg tror alle må gå i seg selv, alle som tror og ikke tror - tenke over om jeg bruker min tid og mine evner rett. Mange er kjempeflinke på data, design, skriving eller økonomi. Tenk over hvordan det kan brukes til å hjelpe andre, og tenk over eget forbruk. Har jeg bruk for dette eller er det bare for å øke egen luksus?
Invitert av Mette Marit
Nå har motemagasinet KK kåret vesken hennes til årets sjette fineste veske, og Kronprinsesse Mette Marit har invitert henne med i nettverksprosjektet sitt for unge ledere. Lesere av VG og E24 har nominert over 400 personer til en pris som kalles «Årets ladejarl». En jury nedsatt av Reitan har plukket ut 20 toppkandidater av disse, en av dem er Anne Louise.
Den unge bistandsgriinderen jobber hardt for å få inn penger til Aid in Action, men det går litt lettere nå enn det gjorde i starten. I alt dette har det vært godt å ha troen, på Jesus.
Historiene om hvordan hun dager før avreise til Afrika har manglet over 100.000 kroner, for så å ha samlet alt inn i løpet av dager etter å ha bedt om bistand fra oven, kom mer på løpende bånd fra en entusiastisk Anne Louise. Etter hvert som prosjektene har vokst seg større har Gud, i følge 23-åringen, vært en hjelp til det hun trenger for å fullføre prosjektene.
Troen på Gud
Selv om Anne Louise ikke driver misjonsvirksomhet i Kenya, legger hun ikke skjul på drivkraften fra høyere makter:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Når jeg ikke holder på med prosjektene, er jeg med venner, går på ski, leser bøker eller bruker tid sammen med Gud. Mitt største forbilde og venn er Jesus. Uten troen på en stor og god Gud hadde det aldri vært mulig for meg å starte så mye greier! Tro meg, det har skjedd mye som vanskelig kan forklares uten «en der oppe».
Troen er en naturlig del av meg og preger hele livet mitt og måten jeg tenker og handler på.
- Hva gjør bønnesvarene med gudsforholdet?
- Det har vært helt fantastisk. Troen min på Gud, og troen på at alt er mulig, har vokst.
Anne Louise gnir seg i øynene. Nye bønnesvar remses opp.
- Aril Edvardsen sa at vi må drømme så stort at det er plass til Gud i drømmene våre. Det er noe jeg virkelig har tatt til meg. Alt jeg drømmer om, det skjer før jeg får tenkt meg om. Sånn har det vært hele livet, men jeg har vært veldig målbevisst.
Utbrent
- En egen bistandsorganisasjon, medisinstudier og designermerke, er du ikke redd for å brenne lyset i begge endrer og ryke på en smell?
- Nei, jeg har alltid en dag i uka hvor jeg ikke gjør noen ting. Jeg tenker bare på det som er viktig, smiler hun uanstrengt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ikke en helt vanlig 22-åring, altså, selv om interessene sammenfaller med mange andre unge studenter. I en tid hvor stadig flere studerer sosialantropologi og utviklingsstudier, drar i hopetall ut i verden for å jobbe ved barnehjem, pleie syke, studere og undervise i engelsk, er utviklingsarbeid blitt et attraktivt karrieremål for mange. Slik må det ikke bli, advarer Anne Louise:
- Når man først skal komme seg noen vei i næringslivet er det albuer ut og om å gjøre å klatre fortest mulig opp til toppen, men jeg tror det finnes en annen vei. Man blir ikke nødvendigvis lykkelig av å være på toppen, men ved å oppfylle drømmene for dem som ikke kan oppnå dem selv. Det gjelder både folk i Afrika og folk i Norge.
Jeg tror det handler om ikke å være så innmari viktig selv, men se hvem du har rundt deg. Det er så lite som skal til, ofte er det bare et ord.
5 tips for å gjøre verden til et bedre sted
1. Finn ut av hva som er utfordringen/behovet. Spør de du vil hjelpehvilket behov de har og om de har noen løsninger! 2. Start med det viktigste først. Vi har startet mange konkurranser med premier - det fungerer veldig bra.
4. Ved bistand i utland: Har dere lokale folk som er til å stole på og som kan drifte prosjekter l hjelpearbeid? Hvis ikke, har noen fra Norge mulighet til å reise ned og følge opp med jevne mellomrom?
5. Du behøver ikke forandre verden, men du kan! Du må bare starte en plass og kopiere det som virker!
