Hanna lengter hjem til Syria

Fra verandaen kan Hanna se over til landsbyen han flyktet fra, men drømmen om å reise hjem til Syria er fjernere enn noen gang.

Tiden går sakte på krigens venterom. Det vet forretningsmannen og flyktningen Hanna Hanna alt om. I ett og et halvt år har han bodd i Tyrkia, i landsbyen Odabasi, kloss inntil den syriske grensen.

Han venter på å høre godt nytt hjemmefra, men det eneste han hører er eksplosjonene som drønner i det fjerne. Og redselsfulle historier som bekrefter at det var riktig å dra.

Likevel lengter Hanna hjem. Han lengter tilbake til en tid da hverdagene var fulle av travle gjøremål.

– Alt jeg kjenner og har er i den landsbyen; forretningene, jordene og huset, sier han og peker utover det flate slettelandet mot en by som kan skimtes noen kilometer lenger sør. Der drev Hanna jernvarehandel og solgte maling. Han hadde også et lite reisebyrå som solgte billetter.

– Jeg vil heller reise hjem enn å emigrere til Vesten. Men jeg kan ikke bare gå her og vente så mye lenger. Hvis situasjonen ikke er blitt bedre om et halvt år, drar vi til Europa. For barnas skyld. Livet må gå videre.

Uviss fremtid

Dagen møter Hanna og familien i landsbykirken i Odabasi. Han tar plass langs den ene veggen i kirkens møterom sammen med kona og barna. På den andre siden av rommet sitter konas bror, Issa Gawrieh, med sin familie. Begge familiene kommer fra samme syriske landsby, noen mil unna storbyen Qamishli.

– Det begynte med skyting i gatene, så fortsatte det med kidnappinger. Vi hørte at unge gutter var kidnappet og at de ble drept hvis man ikke klarte å betale løsepenger, sier Issa.

Hanna forteller at han var livredd for at de to tenåringsdøtrene hans skulle bli kidnappet.

– Det hendte at muslimer kidnappet kristne jenter. Jeg var alltid bekymret for dem, men jeg kunne jo ikke kontrollere dem hele tiden.

Det var også et sjokk for de to familiene da universitetet i Aleppo, der en av Issas sønner, Ninib, studerte arkeologi, ble bombet og 80 studenter omkom i 2012.

De to familiefedrene ser ingen fremtid for kristne i de opprørskontrollerte områdene.

– Bashar al-Assad er det beste alternativet for de kristne, sier Issa. Han mener landet trenger en sterk leder, men tør ikke være optimist.

– Enhver syrer vil svare det samme: Hvis vi kunne være sikre på at barna og familien var trygge, ville vi reist tilbake. Men jeg tror Syria kan bli verre enn Irak. Så lenge de radikale gruppene holder stand, vil det ikke være mulig for kristne å bo der, sier han og synes det er uforståelig at vestlige land støtter opprørerne.

Livet bråstoppet

Sønnen Ninib vet ikke når han får brukt utdannelsen sin. Det vet heller ikke hans søster Filona, som nettopp var ferdig med lærerskolen da familien måtte flykte.

– Hvilke drømmer har dere for fremtiden?

De to ungdommenes mor, Samira, har så langt vært stille. Nå kvesser hun til:

– Drømmer? Filona hadde nettopp nådd drømmen sin. Så ble drømmen knust, sier Samira bittert. Datteren tar ordet:

– Vi er i en alder der vi så gjerne vil bidra og gjøre noe for samfunnet. Så stopper livet opp. Plutselig bare sitter vi her, og venter og gjør ingen ting.

Skyr leirene

De to familiene erkjenner at de er heldige. De har møtt stor gjestfrihet hos slektninger i den lille landsbyen. Issas familie har fått leie et lite hus for seg selv. Hanna bor med kone og fem barn i huset til en onkel. De er 18 i samme hus. Det oppleves tett og trangt i lengden, men de slipper å bo i teltleir.

– Få kristne flyktninger bor i leirer. De foretrekker å flytte inn hos kjentfolk, forteller Issa. – Kristne hjelper hverandre. Selv om man ikke er i slekt, åpner folk husene sine og deler det de har.

Frykt for radikale muslimer gjør at mange kristne skyr de offisielle leirene. De søker heller tilflukt i klostre og kirker, som har sitt svare strev med å ta hånd om flyktningstrømmen.

I Midyat, en av de større byene i regionen, ble det i fjor etablert en egen leir for kristne. Leiren har plass til 2.500 flyktninger og ble lagt på eiendommen til Mor Abraham-klosteret. Men også hit vegrer de kristne flyktningene seg for å dra. De mange hvite teltene som står på rekke og rad, er tomme.