Han er oppstandelsen og livet

Prekentekst: Joh 11,17-27 og 37-44

Denne søndagen kalles ofte «høstsemesterets påskedag» fordi tekstene vitner så sterkt om oppstandelsesbudskapet. Evangelieteksten handler om Lasarusoppvekkelsen. Navnet Lasarus er en gresk utgave av det hebraiske navnet «Elasar» (= Gud hjelper).
Lasarusavsnittet er langt og innholdsrikt. Søndagsteksten består av to klipp fra den. Foran første del skildrer Johannes hvordan Jesus somlet med avreisen til Betania. Første del inneholder en Marta-dialog og prinsipputsagnet om Jesus som oppstandelsen og livet. Mellom tekstdelene skildrer Johannes Marias følelsesladede møte med Jesus. Deretter fokuserer andre teksthalvdel på selve Lasarusoppvekkelsen. Første del først:

17 Da nå Jesus kom fram (til Betania), fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven.
18 Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte.
19 Og mange av judeerne var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren deres.
20 Da nå Marta fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Men Maria satt hjemme i huset.
21 Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var broren min ikke død!
22 Men også nå vet jeg at alt du ber Gud om, vil Gud gi deg.
23 Jesus sier til henne: Broren din skal stå opp!
24 Marta sier til ham: Jeg vet at han skal stå oppp i oppstandelsen på den siste dagen.

Her viser Marta at hun tror på Jesu helbredelseskraft og på Jesu inderlig nære forhold til Gud Fader. Men Jesus svarer med et dobbelttydig v 23 som tar sikte på å lære henne en dramatisk utvidet fylde av oppstandelsestro. V 23 kan betyr (a) «Broren din skal stå opp nå straks», eller (b) «Broren din skal stå opp i oppstandelsen på den siste dagen». Marta velger i v 24 den sistnevnte tolkningen. Det er i strid med saduceisk lære, men stemmer med fariseisk lære og med Jesu egen lære. Så gir Jesus henne det hun trenger for en dramatisk utvidet oppstandelsestro:
25 Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han så dør.
26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

Her må vi for det første studere selve prinsipputsagnet. Jesus «er» oppstandelsen og livet, ikke bare fordi han «gir» oppstandelse og liv, men fordi han av vesen og natur «er» begge deler. Dette har Jesus tidligere utdypet i Joh 5:26: Faderen «har liv i seg selv» og Sønnen «har liv i seg selv» (mens dødelige mennesker ifølge Apgj 17:28 lever og rører seg og er til «i Faderen», ikke i seg selv).
For det andre må vi merke oss at Jesus er begge deler: både oppstandelsen og livet. At han er «oppstandelsen» utdyper Jesus i v 25b: troende mennesker «skal leve selv om de dør». Tolkning: Den som tror på Jesus, «skal leve (= stå opp fra de døde og leve det evige oppstandelseslivet) selv om han først må dø (= fysisk død)».
At Jesus er «livet» handler om det foregrepne evige livet og utdypes av Jesus i v 26a: «Den som lever og tror på meg (= den som er tildelt oppstandelseslivet på forskudd her i dette livet i kraft av tro), skal i all evighet ikke dø» (= ikke dø noen evig død). Den utvidede oppstandelsestroen handler altså ikke bare om oppstandelsen på den ytterste dag, men også om et oppstandelsesliv «allerede nå» («realisert eskatologi» som mange teologer kaller det). Det vi siden skal få fullt og helt, er blitt vår eiendom ved troen allerede nå.

27 Hun sa til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden. (...)

Det utvidede oppstandelsesbudskapet nærmest roper på en demonstrasjonshandling. Men Jesus utfordret først Marta til å gripe det i tro, Martas trosbekjennelse i v 27 er teologisk forbilledlig. Men som v 39 nedenfor viser, er oppstandelsesaspektet likevel i svakeste laget. Også publikums vantro i v 37 er opprørende i Jesu øyne:

37 Men noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død?
38 Jesus ble da igjen opprørt i sitt indre. Han kom til graven. Det var en hule, og en stein lå foran den.
39 Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager.
40 Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?

Påminnelsen til Marta i v 40 viser tilbake til v 25-26, men også til hensiktsbeskrivelsen med Lasarus-underet i v 4. I hjertet har Jesus allerede bedt om oppstandelse for Lasaret. Nå følger Jesu offentlige demonstrasjonsbønn. (Den bør ikke minst studeres av dem som sier nei til offentlig liturgisk bønn:)

41 De tok da steinen bort. Jesus løftet øynene sine mot himmelen og sa: Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.
42 Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg.

Så kommer vi til selve oppstandelsesropet. Det er et rop som Jesus tidligere har skildret i Joh 5:28-29. I vår tekst får vi en forsmak på det samme ropet:
43 Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut!
Idet underet skjer, skildrer Johannes også begravelsesklærne. Døde lik ble lagt på et fire menter langt lintøy med hodet inn mot midten. Lintøyet ble brettet over hodet og ført tilbake mot fotenden av den døde. Så ble kantene foldet opp langs kroppen og ombundet med tøystrimler slik at hender og føtter ikke skulle henge løse. Over ansiktet festet man «sudarium» (romernes latinske betegnelse på svetteduken, som mange også bar i levende live). Ikke rart at Lasarus måtte ha hjelp for å komme seg løs etter dødeoppvekkelsen:

44 Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om ansiktet hans var det bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!
Odd Sverre Hove
prest og journalist


Tekstgjennomgåelse for 17. s e pinse den 9. oktober 2011


Lesetekster: Hos 6,1-3 og 2 Tim 1,9-12a