Glad for åpen debatt om lederskap

Ruth Iren Grimstad har levd med 
konsekvensene av usunt lederskap i menigheten i over 
25 år. – All åpenhet rundt dette er bra, mener hun.

I 1989 sluttetRuth Iren Grimstad iSentermenigheten i Asker. Etter at daværende lederOle Bjørn Urne nyligsto fram i Korsets Seier og ba om unnskyldning for at han ikke var en mildere leder, tok hun bladet fra munnen og delte åpent noen av sine erfaringer fra en menighet der det ikke var lov å stille kritiske spørsmål, og der ledelsen samtidig «tok seg til rette i folks sjelsliv».

– Det fantes ikke taushetsplikt. Det du sa i en fortrolig samtale kunne du bli konfrontert med på talerstolen. Det var en maktstruktur og et sinnrikt kontrollsystem, sier Grimstad.

Maktstruktur

I fem år var hun med i menigheten som den gang het «Senteret». I disse årene var det flere som forlot menigheten, og fra ledelsen ble det fremstilt som at «de gikk ut av Guds plan», og at «det gikk ille med dem».

Etter et møte tok hun mot til seg og stilte spørsmål ved forkynnelsen. Det skjedde etter at Ole Bjørn Urne hadde sagt fra talerstolen at det bare var i Senteret de gikk den rette veien.

– Jeg måtte spørre hva han mente med det han sa, for det kunne jo ikke være slik at alle andre hadde feil, og at det bare var vi som hadde rett.

Et mørke over livet

Hun ble fortalt at det var kommet et mørke over livet hennes, og at hun måtte omvende seg. I etterkant gikk Grimstad hjem og gråt hele natten, men dukket opp på morgensamlingen i menigheten neste dag. Der tok hun en beslutning om at hun ville ta hver tanke til fange som gikk mot lederskapet.

– Da ble det godt. Da fikk jeg fred. Da fikk jeg omsorg. Da var jeg knekt.

I et innlegg på Facebook beskriver hun hva som skjedde den gangen. En stor gruppe satt rundt henne og sa at det hadde kommet et mørke over livet hennes. Det ble sagt at hun var en kanal for en opprørsk ånd, og at hun måtte skynde seg å omvende seg, for ellers kom djevelen til å «ta henne».

Dagen tok i går kontakt med Ole Bjørn Urne for å gi ham tilsvar, men han ønsket ikke å kommentere.

– De har skrevet om dette i 25 år, sier han oppgitt.

Grimstad forteller at hun fortsatte i menigheten i to år til, og at hun ble en del av systemet.

– Jeg bakket opp lederskapet. Det er jeg så lei meg for i dag, sier hun med gråt i stemmen.

Mistet kontakten

Da hun sa fra til lederskapet at hun ville slutte for å begynne på bibelskole, var det som å slippe en bombe. – På nytt fikk jeg høre at det var kommet et mørke over meg. Da tenkte jeg at nå må ikke det samme gjenta seg, så jeg dro.

– Hvordan var det?

– Jeg kjente glede og frihet ved å komme ut, men samtidig var angsten der, og tanken på at «nå kommer forbannelsen over livet mitt».

Hun mistet kontakten med de vennene hun hadde hatt i menigheten. Senere har hun fått vite at de ikke fikk lov til å snakke med henne, fordi hun hadde «en opprørsk og splittelsens ånd.»

Innledningsvis i intervjuet prøver Grimstad å skape en forståelse for hvorfor det kan være vanskelig å snakke om disse tingene så mange år i etterkant.

– Det jeg og mange andre har opplevd er ikke bare litt press og kontroll, men en systematisk nedbryting av oss som i utgangspunktet bare ønsket å følge Jesus. Fortsatt er det slik at jeg kan oppleve å få angst hvis jeg nærmer meg stedet der dette skjedde.

Ennå er det visse situasjoner i menighetssammenheng som trigger den samme angsten. Grimstad forteller at hun fortsatt har det hun omtaler som et traumatisk gudsbilde, og at Gud er forbundet med mye smerte.

Lovsangsleder

Grimstad var lovsangsleder i Senteret, og forteller at hun som ung jente var opptatt av å passe på hjertet sitt, og på hvilke motiv hun hadde.

– Jeg var hele tiden redd for å ha synd i livet mitt, og jeg tror at mange andre i menigheten hadde det slik. Jeg sto opp klokka 06.00 om morgenen, hørte på talekassetter og var i ordet. Jeg var myk i hjertet. Derfor var jeg også i en veldig sårbar situasjon når maktmennesker brukte sin posisjon til å «trenge seg inn i sjela».

På Arken bibelskole kom hun borti en struktur som minnet henne om det hun hadde forlatt. «Hvis du får en kil inn i hjertet mot oss, da kommer djevelen og tar deg», fikk hun høre fra en i lederskapet.

– Jeg fikk veldig angst da jeg oppdaget at det heller ikke her ikke var rom for refleksjon og spørsmål. Var det noe galt med meg?

Også der var hun lovsangsleder, og hun brukte mye tid til å ligge og be til Gud. Bønnen var stadig den samme; at Gud måtte hjelpe henne til å holde hjertet rent, og at hun skulle bli brukt til å lede mennesker inn for Han.

Åpen debatt

Grimstad gleder seg over den åpne debatten som har vært i mediene i det siste om usunt lederskap i kristne miljø, og tror det er viktig at alle typer kristne sammenhenger tar debatten på alvor.

– Det er viktig at man ikke bare tenker at de som har opplevd det samme som meg bare klager og ikke vil underordne seg.

Samtidig ser hun at det er vanskelig landskap å navigere i. På sosiale medier slenger folk seg på som er kritiske til all utøvelse av tro.

– Det må man nesten regne med, men det skal ikke forhindre oss i å rense opp i en ukultur, mener hun.

Nå håper hun at de som har vært utsatt for et usunt lederskap, og som har kjent konsekvensene av det, blir sett, hørt og trodd.

– Jeg føler det er en rettferdighet som må bli oppfylt når det gjelder dem, for de har vært usynlige og tråkket på.

Erfaringer

I en lukket gruppe på Facebook har hun den siste tiden utvekslet erfaringer med rundt 40 tidligere medlemmer i Sentermenigheten, og mye av det hun får høre skjærer henne i hjertet. Hun er glad for atPinsebevegelsen tar problematikken på alvor og vil lytte til folk som har opplevd åndelige overgrep.

– Man må finne strukturer som kan forhindre at slike ting skjer. De siste ti årene har det vært mye fokus på seksuelle overgrep i kristne miljø, og det er utarbeidet retningslinjer for å motvirke at det skjer. Hvis ledere får fortsette å utøve usunn makt over mennesker, er det bare et spørsmål om tid før vi får rettssaker rundt dette, tror hun.