"Fred i vår tid"

Den ensidige avvisningen av bruk av militærmakt mot Saddam som sentralkirkelige representanter nå prediker er lettvint og lite gjennomtenkt, skriver redaktør Vebjørn K. Selbekk.

Stadig flere kristne og kirkelige aktører her i landet kommer nå på banen i debatten om den mulig forestående krigen mot Irak. Enkelte benytter seg av sine klippekort i pressen til å fremme motstand mot bruk av våpenmakt overfor Saddam Hussein. Noen biskoper - med den tidligere Senterpartilederen Gunnar Stålsett i spissen - har gjort flittig bruk av den fremgangsmåten.

Andre grupper sverger til direkte aksjoner. I går ettermiddag samlet demonstranter fra Norges Kristne Råd seg utenfor regjeringsbygget for å prøve å lage en menneskelig lenke rundt statsminister Kjell Magne Bondevik. Målet var å presse statsministeren til å si nei til en Irak-krig.

- Vi kommer til å synge litt salmer og ha en stille stund. Det er en kirkelig måte å si at det finnes andre alternativer enn krig, sa organisasjonens generalsekretær Ørnulf Steen til Nettavisen.

Vi hadde ansett det for å være en stor fordel å fått innblikk i hva disse "kirkelige alternativene til krig" egentlig går ut på. Når man på en så definitiv måte utelukker bruk av militærmakt, bør man ha andre løsninger å komme med.

Spørsmålet om hva som bør gjøres med Saddam Hussein er en meget komplisert og sammensatt sak. Her finnes det ingen enkle og endimensjonale løsninger.
Men vi mener faktisk at det mest lettvinte og minst gjennomtenkte alternativet nettopp er den ensidige avvisningen av bruk av militærmakt mot Saddam som sentralkirkelige representanter nå prediker. For å rope slagordet "Nei til krig" er jo det enkleste som finnes. Alle er jo grunnleggende imot krig.

Men det spørsmålet vi alle - og ikke minst våre nasjonalt og internasjonalt ansvarlige politikere - må spørre seg er hva alternativet egentlig er. Saddam Hussein utgjør utvilsomt en trussel mot verdensfreden. Han har tidligere vist at han ikke går av veien for å bruke masseødeleggelsesvåpen. Det demonstrerte han både i krigen mot Iran på 80-tallet og da han i februar 1988 drepte 5000 irakiske kurdere i et giftgassangrep mot byen Halabja i Nord-Irak.

Han har også til fulle vist at han er villig til å uprovosert angripe sine naboland. I 1990 ble Kuwait tvunget i kne av Saddams styrker. Under Gulf-krigen året etter lot Irak-diktatoren 39 scud-raketter regne ned over tett befolkede områder i Israel uten at israelerne engang var part i konflikten. Tolv år etter er det fortsatt en gåte hvorfor disse rakettene kun var konvensjonelle og ikke utstyrt med de biologiske og kjemiske våpnene Saddam beviselig disponerer.

Har antikrigslobbyen en løsning på disse problemstillingene? Og hva har de tenkt å gjøre med det overbevisende og skremmende materialet som USAs utenriksminister Colin Powell la frem for FNs sikkerhetsråd onsdag? Har verdenssamfunnet råd til å sitte tiltaksløst å se på at enda en stormannsgal diktator uforstyrret får ruste opp uten at det stilles makt bak kravene om avvæpning?

De samme ensidige fredsargumentene som vi nå hører, ble brukt gjennom hele 30-tallet for å hindre vestmaktene i å stanse Nazi-Tyskland med makt mens de fortsatt hadde sjansen. I september 1938 viftet den britiske statsministeren Chamberlain i luften med et dokument etter et møte med Hitler i München og uttalte de bevingede ordene "Fred i vår tid". På tross av all fredsretorikken var katastrofen likevel et faktum mindre enn et år senere.

Har vi lært noe av historien?