– For sent for de kristne i Irak

Irakiske fader Rooni Yousif er Norges første kaldeiske prest. Han ser ikke lenger noen fremtid for kristne i hjemlandet.

– Hvordan kan verden hjelpe de kristne til å bli værende i Irak?

Vi stiller spørsmålet til Norges nye kaldeiske prest, på koselige Café Jordbærpikene på Tveita senter i Oslo.

Svaret er blottet for kos.

– Det er for sent. Det hersker en fullstendig mangel på tillit. De har mistet troen på at de har en fremtid i Irak, svarer fader Rooni kontant.

Svaret ryster meg. Gang på gang har jeg hørt kirkeledere advare mot at Irak tømmes for kristne, hvis de ikke får hjelp til å bli, men aldri før har jeg hørt noen si at det faktisk er for sent.

– Men hvis verden virkelig mobiliserer, prøver jeg.

Den kaldeiske presten rister på hodet.

– Det er for sent nå, svarer han. – Altfor mange har reist.

Les:– Irak er snart uten kristne

Alltid redde

Siden Saddams fall i 2003 har tallet på kristne minket fra drøyt 1,2 millioner til nær 200.000.

Den siste masseflukten startet da IS erobret Mosul og de kristne landsbyene på Ninive-sletten i Nord-Irak sommeren 2014. Ett og et halvt år etter bor IS-flyktningene fremdeles i kummerlige, midlertidige boliger. De mangler det meste, mange av barna får ikke gå på skole, og IS-krigere okkuperer fremdeles hjemmene deres i Mosul og på Ninivesletten.

Lenge oppfordret irakiske kirkeledere de kristne til å vise mot og bli værende i Irak. Det har de fleste lederne sluttet med.

– Som kirke kan vi ikke lenger oppfordre folk til å bli. Når vi ser at forholdene blir verre dag for dag, ville det vært galt av oss.

– Folk må bestemme selv om de skal dra eller ikke. Det er en svært personlig avgjørelse. Ingen kan stoppe dem. Og nå drar mange kurdere også, sier presten og kaster et blikk utover kafeen der folk prater ubekymret over kremkakene sine.

– Her i Oslo kan vi sitte i fred og drikke kaffe. Vi trenger ikke passe på hvem som kommer inn døra for å se om de har gjemt en bombe under klærne. I Irak er vi alltid redde. Selv i Kurdistan er vi redde.

Prestekall

Rooni Yousif kommer fra Alqosh, en kristen landsby som ligger fem mil nord for Mosul, ikke langt fra den kurdiske byen Dohuk. Foruten et kloster fra 600-tallet, finner man også graven til Bibelens Nahum i denne landsbyen, som ligger vakkert til ved foten av Bayhidhra-fjellene. I eldre tider bodde folk i huler i fjellet. Fremdeles har de eldste husene, som ligger litt opp i fjellsiden, rom som er hugget inn i fjellet.

Fader Rooni vokste opp bare noen steinkast unna den gamle landsbykirken, Mar Georgees. Fra han var ganske liten løp han til messe i kirken morgen og kveld. Han elsket atmosfæren i det vakre kirkerommet og var stolt da han fikk begynne å gå prestene til hånde. Snart mestret han den eldgamle, arameiske liturgien like godt som sine læremestre.

– Han har en svært vakker stemme, en av de beste i vårt kirkesamfunn, skyter tolken Faraj Asmaro inn. Asmaro kommer fra samme landsby, men har bodd i Norge siden 1981.

Rooni Yousif var bare elleve-tolv år da han bestemte seg for å bli prest selv.

– Det var ingen i familien som presset meg, men heller ingen som forsøkte å hindre meg, slik man ofte ser. Det var fullt og helt mitt valg, sier han.

Igjen griper tolken ordet:

– Det er ikke uvanlig at unge menn møter motstand når de forteller familien at de vil bli prest. Foreldre ønsker seg jo gjerne barnebarn. Den kaldeiske kirken aksepterer riktig nok gifte prester, slik tradisjonen har vært i de orientalske kirkene, men da må de gifte seg før de blir presteviet. 
I praksis er det få som gjør dét.

Les:Gråter for sin tapte katedral

Lindret nød

Alqosh er en av få kristne landsbyer på Ninive-sletten som ikke har vært erobret av IS. Siden de dramatiske dagene i august 2014, da IS angrep, har landsbyen vært full av flyktninger. Her som ellers i regionen har kirkene gjort et stort arbeid for å hjelpe de som plutselig ble hjemløse. Fader Rooni har stått midt i dette arbeidet. Han har besøkt flyktninger, samtalt, trøstet og delt ut hjelp.

– Kirkene har brukt det internasjonale nettverket sitt til å mobilisere nødhjelp, forteller han. Samtidig har kirkene vært det eneste stedet der folk kunne finne håp i den vanskelige situasjonen.

– Folk kommer trofast til kirken. De har ikke mistet troen til tross for alt de har vært igjennom, sier han.

– Verre enn Saddam

Som ung nyutdannet prest måtte Rooni Yousif gjøre militærtjeneste i Saddam Husseins hær. Sammenlignet med dagens irakiske kaos, mener han at de kristne hadde større frihet under Saddam.

– Men det er ikke riktig å si at Saddam beskyttet de kristne, slik man av og til kan høre. Jeg vil heller si at han ikke laget større problemer for dem enn for andre.

Han var i Hellas da Saddam ble styrtet og betraktet det som skjedde fra avstand.

– I begynnelsen var vi veldig glade fordi vi var kvitt diktaturet. Men etter hvert tenkte vi at de nye makthaverne faktisk var verre enn Saddam. De har ikke gjort noe for landet, bare sløst med penger, mens mange innbyggere lever under fattigdomsgrensen. Og for de kristne er situasjonen blitt mye verre. De har ingen rettigheter.

Få kristne flyktninger

Lenge har den selvstyrte kurdiske regionen vært en nokså trygg havn for kristne på flukt. Fader Rooni mener at kurdiske myndigheter har behandlet de kristne internflyktningene godt. Men også i Kurdistan finnes radikale islamister som kan utgjøre en trussel.

Innbyggerne fra de kristne landsbyene på Ninive-sletten kjenner seg ikke overbevist om at de kurdiske Peshmerga-styrkene vil beskytte dem når det virkelig gjelder. Det var fordi de kurdiske styrkene plutselig trakk seg tilbake, sommeren 2014, at IS kunne erobre de kristne landsbyene.

– Slikt skaper mistillit, og det er en viktig grunn til at folk drar, sier fader Rooni, som mener Norge bør ta godt imot de kristne flyktningene som kommer. Ja, han mener faktisk at norske myndigheter bør gi kristne flyktninger fra Syria og Irak forrang, fordi de er ekstra sårbare.

– De har ikke andre plasser å gjøre av seg, og de kommer ikke til å lage problemer i det norske samfunnet, argumenterer han.

Til nå har det imidlertid kommet få kristne flyktninger. Faraj Asmaro, som er leder i den kaldeiske foreningen i Den katolske kirke, kan opplyse at det bare har kommet én ny kaldeer det siste halvåret, foruten noen få kristne assyrere og syrianere.

Norske kirkeskoler

Fader Rooni har levd et omflakkende liv som prest. Han har gjort tjeneste i flere irakiske byer, arbeidet seks år i Athen, to år i Sverige og tre år i Libanon der han tok en master i kirkerett. De siste to årene har han bodd i landsbyen Tel Skuf før han ble utpekt til å reise til Norge i november.

Å komme til Oslo midt på svarte vinteren kan være tøft for en mann fra Midtøsten, men den kaldeiske presten er ikke ukjent på våre breddegrader. Mens han var stasjonert i Sverige var han flere ganger over til de norske kaldeerne som manglet egen prest.

– Prestene våre må reise mye for å ta vare på menigheten. Kaldeerne er spredt over hele verden, sier han og forsikrer at han har likt å flytte på seg og bli kjent med nye folk.

De siste årene i Irak har vært krevende. Dét blir det også når fader Rooni nå skal være prest i Norge, bare på en annen måte.

Han skal be, holde messer, forrette bryllup, dåp og begravelser, besøke syke, hjelpe folk med familieproblemer og bistå på alle livets områder. Han har allerede startet kirkeskoler i Fredrikstad og Kristiansand for å lære barna det arameiske språket og liturgien. Snart håper han å starte opp i Oslo også.

– Hvis barna ikke lærer å snakke arameisk, forsvinner kulturen vår, sier fader Rooni, som ikke bare har ansvar for de 350 norske kaldeerne, men også er hyrde for alle kaldeerne i Finland.

Les også: