– Et privilegium å følge de etterlatte etter tsunamien
I 2004 ga sjømannsprest Stein Vangen Kjell Skalleberg beskjeden om at datteren Kristine (30) døde i monsterbølgen i Thailand. I tiåret som har gått, har Vangen sett etterlatte og skadde gradvis ta sitt eget liv tilbake.
– For meg har det vært godt å kunne følge prosessene over lang tid og få privilegiet av å være tilskuer til at mennesker gradvis reiser seg og tar hånd om livet videre, sier han.
For Kjell Skalleberg og mange andre som mistet sine kjære i katastrofen for ti år siden, har Sjømannskirken betydd mye. Nå samarbeider støttegruppa med Sjømannskirken om tiårsmarkeringene, både på det offisielle minnestedet på Bygdøy og på stranda Khao Lak i Thailand 2. juledag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– For mange av dem som mistet noen, vil nok 2. juledag alltid være en vond dag å gå gjennom. På samme måte som andre merkedager som tydeliggjør savnet, sier Vangen til NTB.
Han tror samtidig dette kan bli siste gang det er offentlige markeringer av katastrofedagen.
– Det er nok sårt for noen, men det betyr ikke at katastrofedagen og de døde er glemt, sier han, og viser til at private markeringer nok vil bli holdt på gravsteder rundt i landet og også på Bygdøy.
Juleferien
26. desember 2004 skapte et kraftig undersjøisk jordskjelv en enorm bølge, den dødeligste tsunamien noensinne. Det er aldri blitt fastslått nøyaktig hvor mange som omkom da bølgen nådde landene rund India-havet. Alle de 84 nordmennene som døde, ble imidlertid funnet.
Kjell Skallebergs datter Kristine Figved hadde reist alene til øya Phi Phi på juleferie. Hun skulle reise hjem 2. juledag.
– Hadde hun tatt den første båten hadde hun vært ute på havet. Da hadde hun overlevd, sier Skalleberg.
Tatoveringene Kristine hadde, gjorde at hun tidlig ble identifisert.
Vanskelig ventetid
Jula 2004 bodde sjømannsprest Stein Vangen i Singapore. Dagen etter at bølgen rammet, kom han til Phuket i Thailand og ble der i 13 dager.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det var brudd på normale rutiner at han ringte Skalleberg og fortalte at datteren var funnet bare tre dager etter tsunamien, forteller han. Men han fryktet beskjeden ville nå fram via «uformelle veier».
Familien slo seg til ro med dødsbudskapet den dagen. Men det ble starten på en lang og vanskelig måned hvor familien ventet på at båren skulle komme hjem. Som mange pårørende opplevde Skalleberg at Utenriksdepartementet ikke var til noen god hjelp. Tusenvis av mennesker skulle identifiseres før de kunne gravlegges. Stadige meldinger om at de første bårene snart var på vei, gjorde alt tyngre.
Lager en fortelling
Skalleberg har vært aktiv i støttegruppa for ofrene og etterlatte hele tiden. Han vet at mange har historier som er vel så sterke, eller sterkere, enn hans egen. Han har møtt dem som selv kjempet i bølgen og dem som forsøkte å redde barna sine i vannmassene. Og de skadde.
Støttegruppa har gitt et viktig fellesskap, forteller han. For ham har det vært godt å samle fakta, både om katastrofen generelt, og for å danne seg et bilde av datterens siste timer og minutter.
– Du lager deg en fortelling, og den godtar du for å få satt ting på plass, sier han.
Faktainformasjonen blir knagger hvor man kan henge ting fra seg, mener han.
– Et privilegium
Stein Vangen er takknemlig for å ha kunnet følge ofrene over så mange år og kaller det et privilegium.
– Hadde jeg bare hatt minnene fra desperasjonen, kaoset, bunnløs sorg, panisk usikkerhet og sinne fra de første dagene, hadde det vært tungt, sier han.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Både kronprinsparet og utenriksminister Børge Brende (H) deltar i minnemarkeringen på Bygdøy.
