– Er det slik det er å dø?

«Nå må du være sterk for barna», sa Tor André til sin kone da ambulansen kjørte ham til sykehuset i all hast.

Ved enden av en smal, svingete grusvei får du plutselig utsikt over store deler av Bergen. Hagemøblene inviterer til samtale under et kneisende bjørketre, som på kunstferdig vis har vokst seg sammen med en hissig eføy.

Til dette smykkeskrinet av et sted kom familien Ljosland etter at eldstejenta Johanna ble født for fire år siden. Siden er husstanden supplert med Ingrid (1) og nå i vår med fem høner.

Ble kjærester i Israel

I en svart sittegruppe i hagen sitter politikerparet og forteller nøkternt, men med dyrekjøpt erfaring om en uvirkelig tid som ligger like bak dem.

Mer enn elleve år er gått siden de ble kjærester. Hun var 18 og han 26 da de møttes i KrFU. De ble et par under en tur til Israel sammen med andre ungdomspolitikere, og etter hvert fikk begge tunge verv i politikken.

Rebekka Ljosland (30) ble kjent som landets yngste byråd. Som 25-åring fikk sykepleieren fra Loddefjord det øverste politiske ansvaret for helse og omsorg i landets nest største kommune. I dag har hun pause fra politikken og ingen umiddelbare planer om comeback.

Tor André Ljosland (38) ble i sin tid kjent som landets yngste ordførerkandidat. Han har vært nestleder i KrFU og er i dag leder i utvalget for næring, naturressurser og innovasjon i Vestland fylkesting.

Når verden vakler

2020 begynte så bra. Barn nummer to ble født på dagen ti år etter at de ble kjærester. Så kom koronaen, men smittevern og pandemi skulle vise seg å bli en bagatell mot det som ventet.

Smertene i magen hadde kommet og gått i mange år. En gang ble det så ille at han oppsøkte legevakten, men de forsvant mens han satt på venterommet. I fjor kom de tilbake og tiltok i styrke.

– Nå drar du på legevakten, insisterte kona en dag utpå høsten.

Fastlegen sendte ham til CT, og KrF-politikeren var på et budsjettmøte i fylkestinget da han ble oppringt og informert om at de hadde funnet en «utvekst» i magen.

Da han fortalte det til kona, kjente hun at «verden vaklet».

– Jeg hadde egentlig aldri trodd at det var en svulst, selv om jeg som sykepleier selvsagt tenkte tanken flere ganger. Men jeg tenkte det var så lite sannsynlig. Nå ble jeg vettskremt og livredd for å bli aleine med to små barn, sier Rebekka.

– Det sank inn hos meg også hvor redd jeg virkelig var, sier han.

En lang helg

23. oktober 2020 falt på en fredag. Dette var dagen da Tor André fikk vite at han skulle inn i «pakkeforløp for kreft» på Haukeland sykehus.

– Normalt blir man innkalt til de første undersøkelsene dagen etterpå. Nå ble det i stedet en ufattelig lang helg. Jeg tror bare de som har opplevd kreft i nær familie kan skjønne hvordan slike dager arter seg. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, sier Rebekka.

«Nå må du være sterk for barna»

Utredningen tok tid.

– Noe skjedde hele tiden, og jeg fikk ikke svar underveis. I mellomtiden ble jeg dårligere. Svulsten var blitt så stor at jeg hadde vondt for å gå på do.

En natt ble smertene så sterke at han mistet synet.

– Jeg klarte ikke å se mobilen, og Rebekka måtte ringe 113.

Før synet var tilbake etter et minutt eller to, rakk han å tenke:

– Er det slik det er å dø?

Tor Andrè tok tak i Rebekkas hånd hardt og utbrøt redd og bestemt: «Nå må du være sterk for barna».

– Jeg sto igjen med ungene og tenkte at nå kommer han til å dø. Han hadde mistet synet, og jeg tenkte at kreften hadde spredt seg til hodet, forteller Rebekka.

Sjelden krefttype

Det hadde den ikke. Svulsten lå innkapslet og isolert, og gjentatte prøver viste at den ikke har spredt seg. Tor André Ljosland ble operert 8. desember.

– Kirurgen sa etter operasjonen at det var som å løfte et barnehode.

To dager etterpå hadde han bursdag og kjente seg i god form. Det haglet inn gratulasjonsvideoer fra blant andre tre statsråder, og pasienten forserte trapper på sykehuset. Smertelindringen epidural virket fortsatt.

Fem dager etter operasjonen var han hjemme, sterkt redusert etter det store inngrepet i mageregionen.

– Jeg har er en svært sjelden krefttype. Faktisk kan det gå flere år mellom hver gang en nordmann får en slik type. Legene sier at jeg kan ha hatt svulsten i magen i så mye som ti år. Fordelen er at den var innkapslet, at den ikke muterer og ikke sprer seg. Ulempen kan være at den ikke kan behandles med medikamenter, kun med kirurgi, forklarer han.

Hvor skal min hjelp komme fra?

Rebekka forteller at hun hadde en sterk opplevelse av gudsnærvær da dramatikken sto på som verst.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette, men det var akkurat som at Salme 121 kom deisende ned i vasken på badet samme kvelden som vi fikk beskjeden om svulsten: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.»

– Vi har opplevd mye forbønn og støtte i denne prosessen. Samtidig har vi vært opptatt av at troen ikke står og faller med hvordan det skulle gå med meg. Om det skulle gå galt, er det ikke fordi Gud ikke er med, supplerer Tor André.

«Den dumme klumpen»

Ett og et halvt-åringen Ingrid skjønner nok lite av det som har skjedd i familien den siste tiden. For Johanna, som er blitt fire og et halvt, er det annerledes.

– Hvordan forteller man en fireåring at en av foreldrene har alvorlig kreft?

– Vi sa at pappa hadde en klump i magen, og at den måtte ut. Og at hun og Ingrid derfor ikke kunne hoppe på magen hans. En fireåring skjønner mye, særlig når pappa ikke kan løfte henne på tre måneder. Hun har også bedt om at «den dumme klumpen» må gå bort.

Vi kan ikke bruke livet på å bekymre oss for kontrollene.

Selv om det var krevende måneder å gjøre alt praktisk fra snømåking, handling, husarbeid, våkenetter, levering og henting alene, har det samtidig vært til stor hjelp å ha små barn i den vanskelige tiden.

– For dem går livet sin gang, og det må du som være med på. De er på mange måter det eneste normale i en slik situasjon, sier Rebekka.

– Ikke selvsagt at ungene har en pappa

Hyppige kontroller er som kjent en viktig del av kreftpasientens liv. Ekteparet Ljosland er opptatt av at turene til sykehuset hver tredje måned ikke er det som skal styre livet deres.

– Det er klart at det bygger seg opp en spenning foran hver kontroll. Og så kjenner man på en veldig lettelse når man får den gode meldingen, sier Tor André.

– Men vi kan ikke bruke livet på å bekymre oss for kontrollene, sier Rebekka bestemt.

– Hva har erfaringene det siste året gjort med dere som mennesker?

– Vi er blitt mer bestemt på å leve livet i nuet, nyte øyeblikkene. Vi har sett hvor viktig Gud er i livene våre. Og så kjenner vi på en sterkere grad av takknemlighet over det som lett kan oppleves selvfølgelig. Det er ikke selvsagt at ungene våre fortsatt har en pappa, sier Rebekka Ljosland med Ingrid armen.

Tilbød Joe Biden gode råd

En måned etter operasjonen kunne han reise seg uten at det gjorde veldig vondt, og utpå våren har han tatt i bruk trampolinen.

Tor Andre Ljosland gikk rett fra sykmelding til pappapermisjon og er nå tilbake på jobb i studiene sine. Gleden over en god Liverpool-kamp er like sterk som før, og han har ingenting imot å snakke om sykdommen.

Allerede på nyåret var den «gamle» Tor André Ljosland tilbake i kjent humørfylt stil på sosiale medier. 20. januar la han ut et bilde der han poserte utenfor Det hvite hus og ønsket Joe Biden lykke til som president. «Trenger du gode råd, er det bare å ringe», lød tilbudet.

Noen dager senere ertet han sine venner som heier på Manchester United med at det hadde vært merkelig stille fra dem den siste tiden, og i begynnelsen av april etterlyste han noen som selger verpeklare høner. Sju dager senere var de på plass.

– Skjer det noe, skal dere få vite det

Et stykke ute i sykdomshistorien kjente kona et sterkt behov for å ta regi. Etter råd fra psykolog i Kreftforeningen laget hun seg en strategi for å hindre at nesten hver eneste samtale med vennekrets og familie skulle handle om «hvordan det går med kreften».

– Jeg sendte melding til alle mine nærmeste venner og sa rett ut: Ikke spør meg hver gang om kreft og kontroller. Skjer det noe, skal dere få vite det.

Hun vil ikke at folk skal tenke hver gang de ser henne: «Stakkars, der er hun som har en mann som hadde kreft».

Bitterheten skal ikke få tak. Det er veldig mange som opplever mye vondt, og verden er urettferdig.

– Det kan fort bli fokus på kreften nesten hele tiden. Det er ikke synd på oss, selv om Tor André har hatt kreft. Vi har det bra. Det er mitt budskap. Ordet «kreft» har fortsatt en skremmende klang. Det forbindes med lidelse og død. Men det går altså bra med de fleste som får denne diagnosen. Og tror du på Gud i tillegg, har du noen å gå til også på de tyngste dagene. Det har jeg kjent veldig sterkt på i denne tiden, sier hun.

– Er det bittert å tenke på at dere som en ung småbarnsfamilie ble rammet på denne måten?

– Vi har litt trening i det å takle slike følelser. I mange år strevde vi med å få barn, og da tok vi en beslutning som vi kanskje har hatt nytte av i denne situasjonen også: Bitterheten skal ikke få tak. Det er veldig mange som opplever mye vondt, og verden er urettferdig. Men vi har tatt et bevisst valg. Vi fokuserer på det positive i hverdagen og har på mange måter hatt en god tid som familie og ektepar, sier Rebekka.

– Og vi har opplevd så mye støtte, både i form av praktisk hjelp, omsorg og forbønn, supplerer ektemannen.

Mange planer og sterk livslyst

Tor André Ljosland reiser seg fra stolen og henter en neve mais som han slenger ut over plenen. Det er er en effektiv måte å samle hønene på. Å skaffe seg fem eggproduserende fjærkre var mer et koronaprosjekt enn rehabilitering etter kreften.

– Og det var ikke mitt drømmeprosjekt, sier Rebekka.

Jeg har så mye ugjort og vil leve lenge ennå.

Skråningen nedenfor huset ser Tor André for seg som et mulig beite for et par geiter, og en del av plenen vil han spa om til potetåker.

Jentene trenger en far i mange år framover. Han kjenner en ekstrem uvilje mot å forlate dette livet i en alder av 38 år.

– Jeg har så mye ugjort og vil leve lenge ennå. Kanskje mest fordi jeg vil følge ungene mine. Det var dette spørsmålet som plaget meg mest: Hva skjer med familien min hvis jeg ikke er her mer? Jeg husker jeg ringte til min far og sa: «Hvis dette går galt, må du stille opp og hjelpe dem.» Jeg har også tenkt på huset vi har kjøpt, boliglånet, og om Rebekka og barna kan sitte med det dersom jeg ble borte.

– Akkurat det har ikke bekymret meg. Det hadde nok ordnet seg. Det er deg vi trenger, repliserer kona.

– Nesten ikke til å tro

Til andre i lignende situasjoner har hun disse rådene:

– Husk at det går som regel bra. Tør å stole på at Gud er med i alle typer dager. Og tør å spørre om hjelp.

Livet er godt nå, bedyrer ekteparet Ljosland. For et halvt år siden var det krise, kaos, smerte, dødsangst og dramatikk. «Det føltes som at man falt utfor stupet», skrev Rebekka i sin nyttårshilsen på Facebook.

Et halvt år senere ligger det et uvirkelighetens slør over høstens dramatikk.

– Fortsatt er det nesten ikke til å tro at det skjedde, sier Rebekka.

– Men livet er mye bedre nå, sier Tor André Ljosland.

– Mye bedre.